En kveld i september går jeg til sengs som vanlig i 23-tiden og sovner med det samme. Litt utpå natten farer jeg opp og blir sittende i sengen med pustebesvær og åndenød. Jeg gisper etter luft og har noen forferdelige bilder i hodet om at jeg ligger i en kahytt om bord i en båt, og vannet fosser inn. Jeg blir sittende i sengen noen sekunder før jeg forstår at det hele er en drøm. Jeg ser på klokken, som viser 01:22 om natten. Lettet legger jeg meg ned for å sove igjen, og sover godt resten av natten. Jeg tenker heller ikke over marerittet jeg opplevde før jeg neste morgen leser nyhetene i Aftenposten. Store overskrifter om en båt som var gått ned i Østersjøen, og som het Estonia.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Jeg fikk fullstendig sjokk, og marerittet jeg hadde hatt om natten kom tilbake til meg med full kraft. Jo mer jeg leste om katastrofen, desto sterkere kom bildene av meg selv liggende i sengen i lugaren mens vannet fosset inn.
Det viste seg at Estonia havarerte fordi det var svikt i låsene på baugporten som gikk i stykker under belastningen av høye bølger. Ulykken krevde 852 liv. Da navnene til de omkomne ble offentliggjort etter noen dager, gikk jeg gjennom alle navnene i tilfelle det var noen jeg kjente om bord, hvilket det heldigvis viste seg det ikke var. Jeg har mange ganger undret meg over denne opplevelsen. Men en ting er sikkert, og det er at datoen 28. september 1994, og dette tragiske forliset, aldri vil bli glemt. Fortsatt tenner jeg et lys denne dagen, til minne om de som ikke kom tilbake.
Lise
Tips en venn på e-post