”Hva tenker du på, min kjære?” sa Peder. Han tittet bekymret bort på sin kone som satt med strikkepinnene i hendene. Strikkingen gikk på autopilot, men etter å ha vært gift med den samme kvinnen i nærmere 50 år, kjente han så godt hennes gester og utrykk.

Vannkokeren pustet og peste og signaliserte på sin måte at den var ferdig med jobben for denne gang. Pernille helte det dampende vannet opp i det store yndlingskruset, der en tepose allerede lå klar i bunnen. Det tok ikke mange sekundene før duften av varm nypete spredte seg på det lille kjøkkenet.

Hun slo dynen til side og merket at solstrålene prøvde å trenge inn til henne under rullegardinen. Solen prøvde å heie på henne. Fortelle at dette kunne være hennes dag. Hvordan kunne dette være hennes dag? Eller dagen etter? Eller dagen etter der? Hun visste ikke om hun kom til å få noen flere dager i det hele tatt.

Guro trakk lua godt nedover ørene, for vinden bet ekstra hardt i både kinn og øreflipper i dag. At vinteren skulle sette inn allerede, likte hun dårlig. Hun hatet snø og kulde. Det eneste positive akkurat nå, var at snøen ennå ikke hadde vist seg. Ulempen var at dagen var inntullet i mørke nyanser gjennom nesten alle sine timer.

Ut fra høytalerne strømmet julemusikken, flotte girlandere hang over byens gater mens kulda bet i kinnene. Desember var inne i sin nest siste uke, og julen stod for døren

Panikken skylte gjennom meg da jeg skjønte at jeg ikke rakk å være tilstede i min egen begravelse. Jeg kunne kjenne sorgen til alle som satt i kirken, og jeg skyldte dem å være der, selv om de ikke kunne se meg. Men jeg kunne ikke forlate Ida. Jeg satt og holdt rundt henne der hun satt og gråt på en fjelltopp hun hadde kjempet seg opp på. Hun hadde gått raskt i to timer uten pause. Hjertet hennes var knust, fordi jeg hadde forlatt henne. Jeg mente ikke å gjøre det. Det var en ulykke.