Tips en venn på e-post
Tekst: Kari Flaata Halling Private foto.
 |
| Grethe Westheim, bor i Snertingdalen, ca 3 mil fra Gjøvik. |
- Vi driver og bygger opp igjen etter at hovedhuset på gården vår brant ned 17.12-09. Huset ble flyttet noen meter lenger vekk fra låven, og noen meter fra den opprinnelige gamle gråsteinsmuren til det gamle huset. Det rare er at det omtrent bare er orber på ”stuesiden” mot den gamle muren, der det nedbrente huset sto.
Orbene kommer bare med på bildene jeg tar i første etasje. I annen etasje er det omtrent ingen, forteller Grethe, som bor i Snertingdalen, ca. tre mil fra Gjøvik, sammen med samboer Roy Ove, hund, og fire katter.
- For øyeblikket har jeg bare bilder av orber fra nyhuset. Den gamle PCen og alle bildene mine brant opp. Orbene tror jeg er engler eller lysfenomener. Jeg er en ivrig amatørfotograf og tar tusenvis med bilder i året. Jeg får inn orber ganske ofte på bildene mine, og det var spesielt nede i det nye huset at jeg igjen ble oppmerksom på dem.
En kveld la jeg tapet i det nyoppførte huset, og da trodde jeg at noen kom inn døra, for jeg kjente en vindtrekk som fór forbi meg. Da jeg kikket etter, var det ingen der, og døra var stengt!
Slike ting skjer så ofte at Grethe ikke legger merke til det lenger, men hun forteller lite om det til andre.
Huset som brant
- Jeg har alltid vært litt følsom av meg og vet at i huset som brant bodde det noen flere enn meg og kjæresten. Det var mye aktivitet i huset, og også ute på gårdsplassen på høsten. Da hørte jeg ljåen som fór over gresset, og andre ting.
 |
Vardøger hører jeg også jevnlig, og da reagerer hunden også. Men det er litt spesielt med alle orbene i det nye huset, mener Grethe og legger til at på gården har det bodd folk i mange år:
- Dette småbruket er gammelt og brutt opp med hender og rå makt. Det har nok bodd mennesker her lenge før det ble et småbruk. Det finnes merker etter boplasser rundt omkring i skogene her vi bor. Det har også vært dødsfall i huset, men de har vært naturlige.
Det nye huset på gården står nå omtrent der Britta, som døde på -40 tallet bare fire år gammel, hadde sin lekestue. Den står fremdeles på gården, men nå er den klar for riving. Gammel og råtten.
Britta var min svigerfars søster, som døde av hjernehinnebetennelse i hovedhuset som brant ned. Bestemoren til min samboer døde en naturlig død i gamlehuset for noen tiår siden. Før det gamle huset brant ned, drev jeg og renoverte, for det var meningen at vi skulle bo der i hovedhuset.
Mens dette sto på, hørte jeg skritt i andre etasje, og dører som åpnet seg og ble lukket. Men jeg er ikke redd så lenge jeg ikke fornemmer noe vondt, innrømmer Grethe.
Så UFO
- Jeg har opplevd mye "rart" siden jeg var liten, men jeg tror at det er mange som kanskje har det slik. Som liten hadde jeg flere ganger "ut-av-kroppen-opplevelser”, og det var vondt å klare å komme seg inn i kroppen igjen. Da var jeg redd for å sove. Dette skjedde over en periode da jeg var rundt 10-12 år.
Siden har jeg aldri opplevd dette. Jeg trodde den gang at jeg var syk, men i ettertid har jeg forstått hva det var, forteller Grethe. Etter at hun ble voksen, har opplevelsene gått litt i bølger.
 |
Våren er en tid der hun er ekstra følsom, tar inn andres tanker og vet hva andre skal si før de åpner munnen. Hun vet også på forhånd om dagen blir god eller dårlig. For det meste prøver hun å ha positive tanker hver dag.
- Jeg kan ikke se aura, men kan føle den både på mennesker, dyr og på gamle ting.
Liker meg på museer, for der skjer det mye rart. Jeg kan ta på en ting og føle om det har vært tragiske hendelser knyttet til gjenstanden, sier den spesielle damen.
- En gang på slutten av 80-tallet, så jeg en "UFO".
Jeg hadde nattarbeid og kom fra jobb. På denne tiden bodde jeg i Tammerfors i Finland, i en bydel som heter Nekala. Det var en stor kule på himmelen, som et egg med gule, grønne og blå farger. Den beveget seg ganske raskt nordover. Jeg stoppet bilen og gikk ut for å se på fenomenet. Da jeg kom hjem, så jeg enda kula fra vinduet mitt, og til alt hell hadde jeg radioen på.
Der var det en innringer som lurte på om det var andre som hadde sett det samme. Godt, tenkte jeg, for da er det ikke jeg det begynner å rable for. Det var mine tanker den gangen.
Uforklarlige opplevelser
Ellers kan Grethe fortelle om mange uforklarlige opplevelser. Hun hører hunden gå over gulvet når den ikke er hjemme, og hun ser ting bevege seg som ikke skal kunne bevege seg.
 |
| Hunden Pricilla er med på å oppleve litt av hvert. |
- En gang sto jeg på badet og rullet håret. Jeg hadde langt hår og satte i store ruller. Dette var litt vanskelig, så jeg strevde en stund med det. Da fikk jeg plutselig se et par hender som skulle hjelpe meg å rulle håret. Jeg skvatt så jeg havnet ute på gangen, men følte ingen fare, så jeg gikk inn igjen og fortsatte. Så aldri mere til de hendene.
Grethe mener også hun kan snakke med de døde i drømme:
- Det er spesielt, fordi de forteller meg hva som skjedde, og at de har det bra. De snakker rolig.
Drømmene er i farger. Jeg husker dette når jeg våkner om morgenen, for det er veldig virkelige drømmer. Jeg har også noen ganger funnet igjen ting ved å sette meg ned å meditere. Vips så vet jeg hvor jeg skal se!
Snart er huset innflytningsklart, og Grethe er spent på hvordan det blir å bo i dette huset.
 |
| Samboeren Roy Ove, sammen med hunden Patricia |
- Har du tenkt på å rense huset før du flytter inn?
- Så lenge det ikke er noe vondt i huset, og jeg ikke føler noen trussel, så skal det som er der få bli. Jeg er jo vant med å leve med ”noen” rundt meg. Jeg er ikke sikker på om de sjelene som vandrer rundt her er de samme som var i huset som brant ned, men jeg har følelsen av at Britta er en av dem. Det kan også være noen av mine hjelpere, for jeg vet sikkert at jeg har to, men det er en annen historie, avslutter Grethe.
Grethe har tatt mange bilder under husbyggingen. I denne arikkelen er noen bilder av orber, som hun mener er lyssjeler.