Tekst: Kari Flaata Halling
Under en joggetur i Nordmarka i september 2005 ble den kjente Venstre-politikeren Olaf Thommessen rammet av hjerneblødning. I ambulansen på vei fra sykehuset, mistet han bevisstheten og opplever det han i ettertid har forstått er en ”nær-døden-opplevelse”. I boka ”På innsiden utenfor” forteller han om den dramatiske hendelsen.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Olafs historie
Klokken er 9.30 da Olaf og hunden Stella ankommer Frognerseteren 19. September 2005. Stortingsvalget var over for en uke siden. Valgkampen har vært hektisk, og Olaf er sliten etter å ha reist land og strand rundt. Han har sin faste joggerute i skogen. Ingen mennesker er å se. Han løper forbi en henslengt sykkel og tenker at eieren sikkert er på tur for å plukke bær eller sopp. Etter å ha løpt en kort stund, skjer det dramatiske. Vi lar Thommessen fortelle med egne ord:
”Jeg merker, og hører, en isnende smerte opp gjennom ryggraden som kulminerer i et smell i hodet. Jeg har ikke løpt mange kilometer, eller meter, men jeg vet ikke lenger hvor jeg er. Smerten er intens. Jeg skjønner at dette ikke er noen vanlig migrene. Det er umulig å beskrive. Umiddelbart forstår jeg at løpeturen blir kort i dag, hvis den i det hele tatt kan avsluttes uten fatale følger. Det gjør så vondt at jeg begynner å le, kan ikke annet. Jeg skjønner at jeg må ut av skogen. Kan ikke bli igjen her. Alene. Da blir jeg her for godt. Jeg snur. Krabber. Sjangler. Må til parkeringsplassen. Stella hopper rundt meg, forvirret: ”Hva er det som skjer? Hvilken lek skal vi leke nå? Hvorfor sikler han…?”
Instinktivt søker Olaf til andre mennesker. Kravler videre. Smerten i hodet er ubeskrivelig. Han klarer ikke å se. Klarer nesten ikke å puste. Til slutt møter han en mann, som skjønner alvoret og hjelper ham. Sykebilen kommer. Vi siterer fra boken:
”Jeg kan slippe taket nå. Jeg er i gode hender, er reddet. Og jeg slipper. Mor, som har vært død i mange år, kommer og henter meg. Jeg merker den gode følelsen av å se henne igjen. Alt blir bra nå. Hun er helt rosa. Huden hennes er som pergament. Og hun henter meg. Vi flyr over mine favorittsteder i marka. Der jeg skulle løpe i dag. Hun sa ikke et ord, og hun var helt rosa. Jeg husker vi fløy over alle yndlingsstedene mine i Nordmarka, der jeg pleier å jogge. Så kom vi til noe som kanskje best kan beskrives som et skylag, noe stort og hvitt som vi fløy gjennom. Jeg merker sorgen over å forlate alt jeg er glad i; barna. Samtidig en harmoni, uten frykt. Alt begynner å bli hvitt. Som skylaget når man flyr gjennom det med fly. Da tar jeg min viktigste avgjørelse. Det er for tidlig. Barna mine trenger en far. Jeg må tilbake til min klan. Jeg har ennå mye ugjort. Sorry mor, kanskje neste gang.”
Les også:
I dødens grenseland
Jons historie
Thommessen opplevde det som om han da hadde en mulighet til å velge om han ville kjempe seg tilbake til livet eller fortsette ”inn i lyset”. Han valgte å kjempe.
 |
| Jon Schau Foto: TV2 |
Den spesielle opplevelsen har i ettertid ført til at Thommessen har blitt kjent med Jon Schau, som også har hatt nærkontakt med døden. I 2004 havnet den kjente komikeren fem uker i koma som følge av en alvorlig betennelse i bukspyttkjertelen. Han var regelrett i ferd med å drikke seg i hjel.
Mens han ligger i koma, opplever Jon at han forlater kroppen. Han forteller om dette i boken ”Den dagen jeg døde”, der folk over hele verden forteller om sine ”nær-døden-opplevelser”. Et helt kapittel er viet Jon Schau. Vi siterer fra boken:
”Det er som jeg verken trenger kroppen eller tregheten som følger med den. Når du drømmer, forflytter du deg hele tiden dit drømmen foregår. Jeg opplever derimot at kroppen ikke har noe med meg å gjøre. Sjelen er større enn kroppen. Sjelen inneholder kroppen. Den første fasen er slitsom. Jeg blir hele tiden innhentet og skutt eller stukket med kniv. Uansett hva jeg gjør, blir jeg tatt. Det begynner på sykehuset med at noen skrur av respiratoren. Da må jeg forte meg tilbake i tid, tilbake til før de skrudde den av. Så må jeg sørge for å ligge på et annet rom, slik at de ikke finner meg. Men de finner meg og skyter meg igjen. Det tar aldri slutt, alle er på jakt etter meg.”
#kampanje2#
Hendelsen gjør ham ikke egentlig redd, men til slutt orker han ikke mer, resignerer… Da begynner alt det positive:
”Det føles som om jeg flyr over steder, og at jeg kan stoppe hvor jeg vil. Jeg kommer til et sted hvor alle jeg noensinne har kjent, er tilstede. Dette er ikke noe jeg ser, jeg bare føler det. Jeg befinner meg altså i sentrum, mens disse sjelene står rundt meg. Alle vet alt om meg, de ser tvers igjennom meg og kjenner til alle mine styrker og svakheter, men de aksepterer alt. Jeg merker en enorm følelse av kjærlighet, en komplett kjærlighetsfølelse. Det er vanvittig deilig. All følelse av skyld er borte. Jeg møter også mamma og bestefaren min, eller det som er essensen av dem. Min bevissthet møter mammas bevissthet. Alt uoppgjort er oppgjort, det er altoppslukende kjærlighet. Jeg merker at det ikke finnes noe mer verdifullt enn meg, fordi jeg er den jeg er. Dette gjelder også alle andre.
Den neste fasen begynner med at jeg befinner meg i et mørke, men jeg beveger meg hele tiden mot et lite lys. Lyset blir større og større, og jeg beveger meg inn i det. Jeg blir en del av lyset. Dette lyset lar seg ikke beskrive. Det eneste som ligner, er den visualiseringen av musikk som du kan finne på mange avspillingsprogrammer på data. Det var et lys eller en energi som du kunne ta på og smelte inn i.
Så føles det som om jeg får et valg. Jeg må enten fortsette videre, eller snu. To ganger får jeg beskjed om dette. Fortsett eller snu. Da jeg senere våkner opp, sier broren min at han hadde fått beskjed om at jeg aldri mer ville komme til bevissthet. Den beskjeden hadde han fått to ganger.”
Jon er ikke i tvil om at han selv valgte å komme tilbake til livet, og han vendte tilbake som et forandret menneske.
”Tidligere var jeg veldig redd for å dø. Flere ganger tenkte jeg på å ta livet av meg. Jeg har stått på perrongen og vurdert å hoppe, men så har jeg hørt lyden av toget som nærmet seg. Jeg utsatte det alltid til dagen etter. I dag er jeg ikke redd for å dø. Og når du ikke er redd for å dø, er du heller ikke redd for å leve. Hvis det jeg opplevde under min ”nær-døden-opplevelse” er det verste som kan skje, så har vi sannelig ikke mye å frykte. Jeg vet at døden er det mest fantastiske jeg har opplevd. Det er rett og slett noe å se frem til"