Tre generasjoner med sterke evner

Tekst og foto: Kari Flaata Halling

Det har gått syv år siden jeg møtte Astrid Olsen siste gang. Den nydelige, lille damen med det skjønne vesenet gjorde et sterkt inntrykk på meg da hun fortalte om sine åndelige opplevelser og sitt møte med UFO, naturvesen, ånder og gjenferd. Den aldrende damen har rukket å bli 82 år, føler seg fortsatt frisk og sterk i kroppen til tross for at hun fikk konstatert kreft for en tid tilbake. I dag skal jeg møte Astrid sammen med datteren Jorunn (48) og barnebarnet Angelica(27), datter av Jorunns søster. Alle tre har sterke evner, noe som har gått i arv innen familien fra langt tilbake i tid.

Astrid tror det er meningen at hun skal være på denne jorden en stund til, for takket være hjelp fra den andre siden, oppdaget hun kreften tidlig.

Åsgårdsreien
Astrid vokste opp i Tennås, mellom Harstad og Narvik. Hun var eldst og eneste jenta i en søskenflokk på fire. Astrid har fire barn: 2 jenter og 2 gutter, 8 barnebarn og 1 oldebarn. Ektemannen Trygve døde for over tredve år siden. Det har vært tøffe år, men hun føler seg aldri alene. Det er et godt samhold i familien, og så har hun stadig åndevesener på besøk.

- Det er mange historier her fra Mjøndalen. En gang bodde jeg på Korvald gård, og da jeg flyttet dit, måtte jeg slite i fire dager før jeg fikk lov å bo der. Åndene var rundt meg hele tiden, og det var stor uro i huset. Den fjerde dagen var det så stille at man kunne høre ei knappenål falle. Da hadde de godtatt meg. De så på meg som en venn. Da huseieren døde, hørte jeg Åsgårdsreien, et broket følge av døde sjeler. Det var en rar gjeng. Jeg hørte det var rørelse før han døde, så da visste jeg at det var ett eller annet på gang. Alltid kommer det mange åndevesener før noen dør. Det blir så urolig. Men også når et barn blir født, er det mye uro. Når noen dør, er de klare til å ta imot vedkommende på den andre siden, og når et barn blir født, gjør de klart til å ta imot barnet på denne siden. Åsgårdsreien synes jeg var litt nifs. Jeg gikk ut på trappa, for jeg hørte det var et forferdelig rabalder der ute. Da hørte jeg tydelige hvinelyder i lufta, og jeg fortet meg inn igjen, men hørte dem en lang stund før de forsvant. Jeg trodde aldri på Åsgårdsreien, men så er den altså her ennå, sier Astrid undrende.

Demonen
- Jeg vokste opp i et spøkelseshus. Der var det liv, sier Jorunn og forteller om ei gardin som sto rett ut i rommet, papirer som hoppet ut av skatollet og fløy rundt i luften, for så å bli borte. - Jeg torde ikke være alene der. En gang hadde jeg med ei venninne hjem. Mamma og pappa var på jobb. Vi låste oss inn, og vi hørte mumling (prat) og kaffekopper som klirret der inne. Venninna mi spurte: - Er det folk her? Jeg husker ikke hva jeg svarte, men vi kom oss fort ut igjen, sier Jorunn.

Da hun var barn, fortalte ikke moren så mye om sine evner. Men Astrid forsto at også datteren så ting, men det ble ikke tydelig før ved denne hendelsen: - Jeg kan ikke huske hvor gammel jeg var da jeg sto i vinduet og så ut i regnværet. Jeg fikk se en gutt som lå oppi juvet. Jeg sa til mamma at jeg så noe forferdelig. Jeg forsto at gutten hadde knekt nakken, for han lå så forvridd. Senere leste vi om hendelsen i avisa, og jeg skjønte at jeg hadde forutsett dette. Denne hendelsen gjorde meg veldig redd, og jeg stengte av for evnene mine.

I ettertid opplevde Jorunn at synene kom glimtvis. I dag er hun uføretrygdet, og evnene har kommet litt i bakgrunnen. - Jeg føler at ting har blitt litt borte etter at jeg mistet demonen min, legger hun til.

- Demonen?
- Jeg ble påvirket av en demon da jeg var ca. syv år. Ettersom årene gikk, hadde jeg store problemer og drev og kuttet meg. Så kom søstera mi, mora til Angelica, og spurte om jeg hadde tenkt å ta livet av meg. - Ja, svarte jeg. Jeg hadde prøvd flere ganger, men ble stoppet hver gang. Da jeg var 15 år, ga demonen seg til kjenne. Den sendte ut bare negative ting til meg. Det ble verre og verre. Husker at en stemme sa til meg at jeg aldri kom til å bli gift. Jeg ble så lei meg. Men jeg ble gift. Husker mannen min ble sinna på demonen og sa: - Nå får du slutte å plage Jorunn. Gå på meg stedet. Det skulle han ikke ha sagt. Han fikk kraftig hjertebank, fikk ikke sove og var helt utkjørt. Da forsto han at dette var ikke noe å spøke med. Demonen hadde kontroll på livet mitt, men etter mange år ble jeg heldigvis kvitt ham, forteller Jorunn.

Til tross for alt det vonde Jorunn har vært gjennom i unge år, fremstår hun som en trygg, impulsiv og utadvendt dame med et utrolig godt humør.

To historier
Til tross for alt det vonde Jorunn har vært gjennom i unge år, fremstår hun i dag som en impulsiv og utadvendt dame med et utrolig godt humør. Praten går lett, og hun forteller om ei dame hun kaller husvokteren, som hun har sett ved flere anledninger.

- Jeg gikk på henne i døråpningen. Hun var skikkelig gammeldags kledd med tørkle og grått skjørt. Jeg var ute og hogde ved en gang. Det var kjempekaldt. Da hørte jeg hun kom, det knitret i snøen, og jeg så henne i de samme gamle klærne. Hun gikk rett forbi meg, men plutselig var hun borte. Jeg visste at det hadde vært et annet hus på stedet, som hun antagelig bodde i før. Det var litt gøy da!

Astrid kan også fortelle en lignende historie: - En gang jeg sto på kjøkkenet, ser jeg plutselig ei eldgammel dame som kom i side skjørt og forkle knyttet på ryggen. Hun sto og snakket med katta. I gamle dager gikk folk rundt for å prøve å få jobb på gårdene, og denne damen var tydeligvis ute i et slikt ærend. Mens hun sto der, studerte jeg jo damen veldig grundig. Hun var så tydelig som bare det!

Pappajente
Hjemme hos Jorunn skjer det ting. Lysene blinker, og katta sitter og ser på noe som ikke er der. Rare dunkelyder høres også. Så overnaturlige opplevelser har hun mange av fortsatt: - En gang da søstera mi kom på besøk, begynte gitaren å spille av seg selv. Huset ble renset, og det ble stille en tid, men nå skjer det ting igjen, og gitaren har begynt å spille igjen. Du blir hardhudet etter hvert, sier hun og ler.

Jorunn var pappajente. Hun var 15 år da hun mistet faren, som døde på vei til en begravelse. Det var en tøff påkjenning. - Jeg tok stadig kontakt med faren min etter at han døde, men så var det en som sa til meg at nå må du la faren din få fred. Jeg våknet av en drøm, og plutselig så jeg pappa stå på scenen og synge: Amazing grace. Da forsto jeg at han hadde kommet hjem! Jeg kjente at han holdt meg i hånden og at den løsnet fra grepet, forteller den trivelige damen.  

- Jeg har blitt oppsøkt av åndevesener siden jeg var ganske liten. Jeg så ikke forskjell på om det var et gjenferd eller et menneske, sier Angelica.

Angelicas opplevelser
Angelica har hatt mange opplevelser helt fra hun var liten. Hun har sett og hørt ting. Det har vært et hjem fullt av åndelig aktivitet. - Bestemor Astrid var veldig åpen om at den åndelige verden var helt normal. Jeg har blitt oppsøkt av åndevesener siden jeg var ganske liten. Jeg ser ikke forskjell på om det er et gjenferd eller et menneske. Men jeg har ikke sett naturvesener slik bestemor har gjort, forteller hun.

Selv om de snakket veldig åpent innad i familien, var det først da Angelica ble tenåring at hun fortalte om sine evner til sine aller nærmeste venner. Angelica forteller om det første gjenferdet hun så: - Jeg lå i senga, og det var en veldig møkket mann som satt i hjørnet på soverommet. Jeg har også sett en ekkel mann i gangen, som jeg fortalte mamma om. Han gikk alltid rundt med ei spritflaske. Mamma mente det var han som bodde i huset før. Jeg visste ikke at han var død.

Angelica kaller seg lysarbeider. Hun har et behagelig vesen, som utstråler varme og medmenneskelighet. Hun har hjulpet veldig mange mennesker, blant annet med å formidle kontakt med avdøde: - Jeg ser mine og andres hjelpere. Når jeg åpner opp for å hjelpe noen, ber jeg de som vil av åndevesener komme gjennom. Det kan bli mange. Også gjenferd har forskjellige personligheter. Jeg er også veldig klardrømt. Ofte får jeg forvarsel kvelden før jeg skal møte noen, så jeg kan forberede meg.

På spørsmål om hun kan se inn i fremtiden, svarer Angelica at det kan skje med dem hun kjenner, for eksempel kan hun se at om ett år kommer venninnen til å flytte fra mannen sin. - Jeg får ofte beskjed om hva jeg kan si og ikke si, og hva jeg må vente med å si. Det er en lærdom at de skal finne ut av tingene selv, og det vil jeg ikke gripe inn i, legger hun til.

Saga-messer
Astrid har deltatt på mange av Saga-Forlagets messer og temakvelder. Hun holder foredrag som hun kaller: ”De usynlige blant oss”. Her snakker Astrid varmt om sine små venner, det såkalte småfolket. Astrid tar også med folk på spøkelsesjakt. Hun kan se mange hundre år tilbake i tid, se hus som tidligere har stått på en eiendom, se menneskene som har levd der og tidligere hendelser. Hun kan fortelle om en gjenstands historie, om dens eier, og hvor gjenstanden har vært:

- Vi var på spøkelsesjakt på Røros. Da vi kom inn i en smalgang, ble vi stoppet av åndevesener. Umulig å komme gjennom der. Jeg så syv åndevesener som gikk rundt i en ring. To barn, to eldre og en slank, tynn fyr. Jeg spurte hva de ville. - Vi vil hjem, svarte de. Astrid hjalp dem inn i lyset.

Astrid var ikke interessert i å være med på messer i begynnelsen: - Det var mange som var nysgjerrige på evnene mine og spurte meg om ting. De sa at jeg måtte bli med på messer, men jeg vegret meg først, men så sa jeg ja. Glemmer aldri første oppdraget jeg fikk på ei messe. Det var en som kom med et bilde av familien som bakte kaker til jul. En jentunge på fem år var også med å bake. Flere som så bildet lurte på hvem figuren var som sto bøyd over jentungen. Jeg sa at det var en hjelper som var med henne. Senere skulle jeg rense huset, for jentungen sov så dårlig. På rommet hennes var noe jeg vil kalle en utgang og en inngang. I gamle dager har det vært ei trapp opp til 2. etasje, og den var stengt nå, men fremdeles i bruk. Åndevesener gikk inn og ut her. Så fikk jeg se en figur, en guttunge som sto og hoppet på magen til faren. - Jøss, tenkte jeg. - Kommer det en ny en inn i bildet? Det rare var at kona også hadde sett den lille lyshåra gutten. Så gikk det ett år, og så var hun på vei med gutten.

Jorunn legger til at hun også så at ei dame var gravid med en gutt, og hun fikk rett. Hun fikk en maskulin følelse. Slikt bare kommer til henne uten forvarsel.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Advart om sykdommen
I dag lever Astrid litt mer tilbaketrukket og har ikke deltatt så mye på messer eller andre ting. Grunnen er at hun har fått kreft med alt det medfører av legebesøk og oppfølginger. Men hun føler seg frisk og har ikke tenkt å gi seg med det første. Astrid tror det er meningen at hun skal være på denne jorden en stund til, for takket være hjelp fra den andre siden, oppdaget hun kreften tidlig:

- Jeg var oppe på do ei natt, og da så jeg ei veldig sterk stjerne på himmelen. Jeg undret hva slags stjerne det var som var så sterk. Jeg var trøtt og gikk og la meg igjen, og jeg hadde ikke før kommet under dyna, så kom dette lyset inn og lyste opp hele rommet. Jeg tenkte: - Hva i all verden er dette for noe rart? Det var som om en oval figur sto der, en lysende skikkelse. Innerst hadde den en oransje farge, og en gul farge ytterst. Jeg kjente en god energi og masse kjærlighet. – Dette må være hva man kaller en engel, tenkte jeg for meg selv. Jeg sa: - Det er koselig at du kommer her og har selskap med meg. Det er veldig godt, og takk skal du ha for det! Så la jeg meg til ro igjen, og plutselig kom den lysende skikkelsen og la seg ved siden av meg. Lå og kikket på meg. Likevel sovnet jeg og sov helt til morgenen. Det gikk to dager og så sa en stemme til meg: - Gå til doktor!

– Nå må du kutte ut. Jeg trenger ingen doktor. Jeg er frisk. Forsvinn herifra! svarte jeg irritert. Det ble stille. To dager gikk. Så sa en ny stemme til meg at jeg skulle gå til doktor. Jeg krangla da også, men så gikk det to dager igjen, og denne gangen sa en streng stemme til meg at jeg måtte gå til doktoren. Da tenkte jeg at det må være noe i det.

- Det er garantert skytsengelen din Hobart, en engelsk lege, som har snakket strengt til deg, mener Jorunn. Astrid bestilte time hos doktor, ble sendt på røntgen, og det ble konstatert kreft. Hun kom raskt til behandling. - Jeg tenkte etterpå at det er vel en mening med det. Jeg har vel mer å utrette her nede da, sier hun og ler.

- Du kan bare våge deg på noe annet. Da skal jeg plage deg så du ikke får fred, sier Jorunn spøkefullt. Og legger til: - De fargene du så, tenk på chakraene! Du fikk jo til og med beskjed hvor kreften lå!

- Det er jo koselig at hjelperne våre kan gi slike beskjeder, mener Astrid.

- Jo visst er synske evner arvelig betinget, sier Astrid Olsen. Datteren Jorunn t.v. Barnebarnet Angelica t.h.

Besatt
- Har dere samarbeidet?
- Vi har hjulpet hverandre i forskjellige situasjoner, men vi samarbeider ikke til vanlig, svarer Astrid.

Angelica forteller om en gang Jorunn hjalp henne: - Jeg og noen venner var i den rette alderen, ungdomstiden, og vi syntes det var veldig spennende å dra til nedlagte bygninger. Da begynte evnene mine å blomstre litt, og jeg så og hørte mye klarere enn jeg hadde gjort tidligere. Det var ikke skummelt, men spennende! Vi reiste til Lier, der det tidligere hadde vært et mentalsykehus. Der hørte vi mange lyder, og jeg så mange ting, men tenkte ikke så mye over konsekvensene. Den ene gangen jeg gikk ut derfra, så jeg en mann som fulgte etter meg og drev og knuste glass bak hælene mine idet jeg gikk. Jeg skjønte at han hadde ikke så lyst til å slippe taket. Han festet seg på meg som en klegg, og jeg ble fysisk dårlig. Han slapp ikke taket og ble med meg hjem, fortsatte å lage masse uro. TVn gikk av og på, musikken startet og stoppet, ting datt ned på gulvet, det smalt og dundret. En gang jeg sto i dusjen, så jeg plutselig en hånd som kom tilsyne i dusjdøra. Jeg hørte en stemme som hele tiden prøvde å psyke meg ned.

Adferden min begynte å bli påvirket. Jeg forandret på en måte personlighet. Det var noe jeg hadde sagt og gjort som jeg ikke husket selv. Mamma sa at hun så i øynene mine at det var noen andre der. Det gikk en uke eller to, så ringte mamma til Jorunn. Jeg tenkte: - Herregud, skal den dama der hjelpe meg liksom! Da Jorunn startet å rense meg og sende meg lys, så husker jeg at jeg begynte å le. Jeg lo og lo, klarte ikke å styre det. Det var ikke min latter. Stemmen var mørk, nesten maskulin. Jeg hadde bevegelser og ansiktsutrykk som jeg vanligvis ikke har. Jeg merket at jeg selv var til stede, men det var akkurat som om noen styrte meg. Jorunn fikk fjernet mannen, og hun så en sort energi som likesom ble dratt ut av ham. Jeg fikk en helt annen respekt for energier og ånder etter dette. Og jeg har ikke oppsøkt slike steder i ettertid!

Utenomjordiske
Angelica fortsetter: - Det er derfor jeg sier: Hold dere unna slike ting, også ouijabrett. Du vet ikke hva du kommer borti! Ellers har jo besta hjulpet meg mye også. Jeg og samboeren min har bodd i flere hus, på steder der det har vært ganske mye uro. Vi har sittet og spist middag, og plutselig kan lysestaken bare fly langt av gårde bortover gulvet. Hører skritt og stemmer. Besta har vært og renset. Ettersom jeg har blitt litt eldre og modnet litt, så har jeg klart å få litt mer tak på energiene selv, så nå klarer jeg å ikke ta inn alt og begrense dårlige energier. Jeg bruker veldig mye lys og engler. - Det gjør jeg også, legger Jorunn til.

Både Astrid og datteren har opplevd utenomjordiske. Angelica sier: - Ingen kommentar! Men røper at hun nok også har sine opplevelser:  - Da jeg var liten og sov hos besta, husker jeg at vi drev og kikket på stjernehimmelen om nettene!

Astrid smiler og ser på barnebarnet: - Jeg husker vi lå sammen i senga. Du hadde sovnet, og plutselig ser jeg på vinduet at det hadde dannet seg så mange rare tegn som lignet hieroglyfer. Da tenkte jeg at nå har vi besøk, men du visste ikke. Du sov jo! Senest for et par, tre netter siden, så hadde jeg igjen ”en drøm” om slike rare tegn, som jeg ikke forstår. Jeg tror nok at de kommer utenifra!

Sammensveiset
Det har vært noen trivelige timer sammen med tre spennende mennesker. De har alle forskjellige personligheter, men er sammensveiset gjennom et åndelig fellesskap. Astrids hjem er alltid åpent for familien.

- Det er fint å vite at hun er der for oss. Men om vi har problemer, har vi også mange hjelpere rundt oss, og alle har sitt spesialområde, sier Jorunn. - Og så kommer de hvis du ber om det, ellers blander de seg ikke inn i livene våre. Vi har jo en fri vilje, legger Angelica til.

- Når vi velger å komme tilbake til jordelivet igjen, vil vi ta det livet som gagner oss best. I motgang lærer vi mest, og det vil jeg si at vår familie har slitt ganske hardt med både det ene og det andre, sier Jorunn. - Ja, det skal være sikkert og visst! avslutter Astrid. 

Les den forrige artikkelen om Astrid Olsen: ”De usynlige blant oss”  

Tips en venn på e-post