Tekst: Ingrid Stephensen Foto: Nanna Paalgard Pape og Ingrid Stephensen
Det er mørkt ute når vi setter oss ned i en sirkel. Kvinnene finner frem trommene sine. Stearinlys tennes. Jeg skimter så vidt kvinnene og trommene. - Lukk øynene, får jeg beskjed om. Jeg lukker øynene og lar meg rive med av trommeslagene. Jeg hører kraftige slag, så myke. Rytmen endrer seg. Opp og ned. Mørkt og lyst. Noen synger, andre lager lyder som ligner på joik.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Jeg ser meg selv streife rundt i skogen, jeg går lengre og lengre inn i den. Trærne er høye, det er mørkt dypt inne i skogen. Stiene er tette og smale. Det er stille. Sola står lavt, så vidt over horisonten. Den kaster et underlig lys på bladene som henger fra grenene. Jeg går videre. I det fjerne hører jeg lyder. Sang og trommer. Mens jeg vandrer, går sola ned. Jeg nærmer meg en lysning i skogen. Et stort bål brenner. Månen titter frem og lyser opp menneskene som danser rundt bålet mens de synger og trommer. Rundt og rundt. En ravn flyr over hodet mitt der jeg gjemmer meg bak et stort tre.
Plutselig hopper en hare frem. Den leker med meg. Inn og ut av trærne er den, og så plutselig rett foran meg!
Tid og rom forsvinner. Jeg vil være i trommingen, rytmen, lydene! Jeg vil oppleve mer, se mer! Langsomt kommer jeg ut av reisen. Jeg aner at jeg har vært på et hellig sted for indianerne.
Styrer ikke reisen
Sjamadamene, som de liker å kalle seg, består av Nanna Paalgard Pape, Kin Bottolfsletten, Ellen Wennberg og Kari Rosland.
- Vi styrer ikke reisen, følger energiene, har ingen fastlagt intensjon, det vi trenger og har behov for, vil vise seg. Det har vi tillit til. Vi gir oss hen, åpner for det som skjer, synger og trommer det som vil fram, er intuitive og spontane i våre uttrykk. En reise kan ta oss med på ulike steder, inn i underlige landskap. De hjelpere vi trenger på reisen vil komme. Og svarene kommer. Vi improviserer, åpner oss, lytter innover og utover. Innimellom høres det kaotisk og vilt ut, så kan lydene smelte sammen til samstemte vidunderlige hjertesanger. Ofte må vi gjennom mørke og kaos for å forløse det som ikke lenger tjener oss..
- Å demonisere mørket har sitt utspring i en splittelse av helheten. Men det er i mørke stor magi kan skje. I begynnelsen gråt vi mye. Vi opplevde stor sorg og smerte som bare måtte bearbeides. En sorg over hva kvinnene har måttet bære og tåle. Vi gråt ut formødrenes og vår egen smerte. Måtte gjenerobre gudinnekraften og kvinnekraften, forklarer Nanna. De andre nikker.
#kampanje2#
La lokk på kvinneligheten
- Hvordan begynte det hele? Hvordan kom sirkelen av trommende damer i gang?
Kin forteller at hun var med på et hypnosekurs hvor de skulle øve på en teknikk. Hun følte at hun hadde mistet kontakten med kvinneligheten sin og ville jobbe med det:
- Jeg jobbet i barnevernet på den tiden og trodde jeg hadde lagt lokk på kvinneligheten i jobben, siden jeg måtte være formell og velbegrunnet. I hypnosen havnet jeg til min store forundring tilbake til fødselen av min datter. Jeg hadde fått epiduralbedøvelse som skulle senke blodtrykket, og jeg trodde jeg var glad for det. Men i hypnosen var jeg sint fordi jeg hadde blitt fratatt kvinneopplevelsen av å føde. Det ble kalt inn ressurser i hypnosen, og plutselig så jeg en åpning i skogen hvor flere kvinner danset i en ring under fullmånen. Jeg kjente hvor i ett de var med naturen, månen og jordens rytme. De hadde et kvinnefellesskap og en glede. De kom og holdt meg i hendene mens fullmånen fylte magen min til høygravid størrelse. Jeg kom inn i fødselsprosessen igjen, og i det jeg fødte, gikk en blokkering i ryggen der epiduralen var blitt satt, så mine fysiske bein ristet!
- Etter dette møtet med kvinnene i min indre verden, lengtet jeg etter dem og det de sto for. Så da jeg så en annonse i en avis om et kurs i ”månekrefter, menstruasjonskrefter og kvinnekrefter”, ledet av Anette Høst, begynte hjertet mitt å banke fortere.
På leting etter kvinnelig åndelighet
- Jeg måtte på det kurset, og der møtte jeg flere av de andre kvinnene. Dette kurset inspirerte oss til å danne en trommende kvinnegruppe. Det var ingen tilfeldighet. Vi var alle på leting etter noe åndelig, en kvinnelig åndelighet. Vi fant straks tonen og var på bølgelengde. Ideen om å starte en trommende kvinnegruppe vokste frem, og den 21. februar i 1991 var gruppen stiftet, opplyser Kin og legger til at tidspunktet viste seg kanskje ikke å være tilfeldig:
 |
| I 21 år har (f.v.) Kin Bottolfsletten, Nanna Paalgard Pape, Ellen Wennberg og Kari Rosland kommet sammen en kveld i uka for å tromme og reise. Ofte trommer de i flere timer og glemmer tid og sted. Mona Hjelvik (nr.3 fra venstre) er også med denne gangen. Foto: Ingrid Stephensen |
- Jeg tenker meg om og lurer på om det er en ny tidsalder. Noen mener dette var starten på 2012-forandringen, universets utvikling av en høyere hjertebevissthetstilstand. Nå er vi i en overgangsfase. Mye rart skjer både fysisk og psykisk, merker vi!
Nanna forteller at hun alltid har hatt en lengsel inne i seg og ikke helt har forstått hva menneskene har holdt på med på denne planeten, at det var noe som manglet.
- Mine foreldre kom fra gårder på kanten av Hardangervidda, og jeg er oppvokst på gård i Oslo. Fortellinger om huldre og småfolk, nærhet til natur og dyr har fulgt meg hele veien. Jeg var tidlig innom gestaltterapi og kunstterapi, og for tretti år siden ble jeg ansatt på lærerutdanning i faget kunst og håndverk. Nesten uten å forstå hvorfor, startet jeg å meditere med mine studenter, og jeg førte dem inn i ”ledende” reiser. Det var det innover rettede, kvinnelige aspektet av tilværelsen jeg hadde ført inn i undervisningen. Noe helt nytt kom inn i studentenes bilder.
- Det stimulerte tydeligvis deres kreativitet, uttrykkskraft og syn på seg selv, og jeg innså at kunstuttrykk (fremdeles) er tett knyttet til spiritualitet. Så begynte jeg på hovedfag for å skrive om min spesielle pedagogiske virksomhet, det jeg hadde erfart og forstått. Og da, plutselig, fant vi hverandre! Sjamadamene, som vi også kaller oss, og gruppa ble til. Det var magisk. Jeg satte meg ned i sirkelen og det var som å komme hjem. Det er 21 år siden, utrolig!
Sjamanisme må erfares
- Sjamanisme er ikke en tro. Sjamanisme må praktiseres, det må erfares! Sjamanreisene kan være deilige, rike, brutale og voldsomme, og i utveksling med de andre damene, kommer erkjennelsen, hva de ulike reisene betyr i mitt liv og som kollektivt materiale. Jeg har hele livet visst at det fantes en verden vi ikke innlemmer i vår virkelighet, at vi bare har et halvt verdensbilde. I sjamanreisene kommer jeg i kontakt med en annen verden, myteverdenen, der huldrefolk, vesener og dyr følger og veileder oss. Det foregår en forening, en integrering!
Hver for seg har de pløyd ukjent mark. Kari vokste opp på en gård i Telemark.
- Jeg har vel alltid vært på søken etter hva livet og naturen egentlig handler om. Var innom flere religioner, og det ble mange kurs og utforskning i åndelighet. På et punkt ble det nok av spirituell himmelstreben. Jeg måtte komme i kontakt med kropp og mor jord. Det var på kurs i sjamanisme hos Ailo Gaup at jeg ble kjent med damene. Jeg vet at vi som gruppe har tråder bakover i uminnelige tider og blir ledet i det vi gjør. Hjelper til å snu energier på personlig, kollektivt og universelt plan. Bevisstgjøring. Av og til når jeg jobber med behandling, kommer naturånder og hjelper til. Oftest som små ”dverger”. De jobber med planteenergier, forteller Kari.
Kvinnekraft annerledes enn mannekraft
Ellen hadde også vært på mange spirituelle kurs. Så fikk hun en kanalisert beskjed om å jobbe spesielt med kvinnekraft. Gruppa må utforme sin egen art. Ikke følge mennenes måter!
- Hvorfor kun en ren kvinnegruppe?
- Menn har en annen måte å tromme på enn oss. Den mannlige formen er en fastere form. Ofte arbeider de innenfor en tradisjon, faste mønstre og mannlige sjamanistiske tradisjoner er det mange av. Det følger ofte faste sanger med, og kraftdyrene de kaller inn, kan være de samme fra gang til gang. Tromminga er ofte taktfast. Den har en forutbestemt rytme. En av våre spesialiteter er å tromme og synge med fri lyd samtidig som vi reiser. Noen ganger blir det spennende og synkront det som oppstår i en felles gruppeenergi. Vi er mer spontanistiske, improviserende. De kraftdyrene som vi trenger i dette arbeidet dukker opp, forklarer Ellen.
Lytter innover, mye skjer
- Vi lytter innover! Kanskje det er en større følsomhet i vår tromming, vi vet ikke hva vi trenger, men vi vet vi trenger noe. Dette ser vi i den kvinnelige bønnen verden over. Den mannlige bønnen handler om at man tror man vet hva man trenger: « Gi meg mitt daglige brød». Vi har opplevd i sam-tromming med menn at de overdøver vår tromming, Kvinner kan tromme voldsomt og vilt, men også varsomt og nesten viskende. Vi går med det som sakte viser seg fram. Damer trommer som måner, voksende og synkende. Vi bølger og duver i vår tromming, sier damene samstemte.
 |
| Tromming i Frognerparken. Venus passerer sola. Dette er en begivenhet. Foto: Nanna Paalgard Pape |
Mye forskjellig kan skje under tromming:
- En svartmåne, en kald vinterkveld i Studenterlunden i Oslo, trommet vi og la ut gudinnefigurer. Studenterlunden var omkranset av store trær og skulpturer av hjortedyr. Mens vi trommet, kalte vi på gudinnen. Plutselig hørte vi store, tunge drønn. Flere etter hverandre. Senere undersøkte vi hva det kunne ha vært. Kanskje var det avfyrt kanoner på Akershus? Men det var det ikke. Følte at vi hadde kalt på noe gammelt. En urgammel kvinnekraft. Vi fikk svar. «Dere er sett, dere er hørt, dere er tatt vare på, dere er i tjeneste!»
Renset Botsfengselet
- Hvor ofte trommer dere i Oslo?
- Byen trenger å renses og få energi. Det finnes mange ugreie steder der det er svært viktig å drive energiarbeid. Gruppa har mange navn, og når vi renser byen, kaller vi oss Oslo Spirituelle Renholdsetat, smiler Ellen.
Det er spesielt et tilfelle de vil huske. Det var den gangen de ble bedt om å rense Botsfengselet på Grønland i Oslo. Det tidligere fengselet skulle bli museum.
- Dette er den tøffeste jobben vi noensinne har gjort, og vi glemmer det aldri. Det var svært tunge energier der. Så tungt var det, at vi holdt på til langt på natt. Så mye vondt satt i veggene. Angst og depresjon. Spesielt badet var riktig ille. Vi fikk vondt i hodet, ville spy, følte oss elendige. Vi trommet for å transformere de dårlige energiene. Da vi var ferdige, føltes hver celle som et lite kapell. Nå er det tidligere fengselet internasjonalt kulturmuseum, og cellene utstillingsrom, forteller sjamadamene.
- Hva annet gjør dere i Oslo?
- På merkedager, som vintersolverv, vårjevndøgn, etc., er vi ofte i byen med trommene våre. Vi blir iblant invitert, eller inviterer oss selv inn på ulike arrangementer, begivenheter og messer, legger ut mandalaer og altre, trommer og synger sammen med mennesker som vil som oss ha en helere og fredeligere verden. Vi har trommet i kirker, flere ganger foran Slottet, Stortinget, Regjeringsbygget og Rådhuset, ved alle de store maktinstansene i Oslo. Og nå har vi fått ny melding; førstkomne vårjevndøgn tar vi for oss Børsen.
- Vi trommer ved store begivenheter, under fredsprisutdeling, under solformørkelse og ved åpningen av Stortinget. Vi kommer med ritualene våre, sangen vår, og trommene våre. Det har hendt vi har vært på Dagsrevyen, smiler de fire kraftfulle kvinnene og legger til at de ellers holder en lav profil:
- Det ble bråk da vi trommet i Paulus kirke, sinte leserinnlegg i avisen, men vi går aldri inn i diskusjon. Det fører sjelden til noe nytt. Vi vil føre saker sammen, ikke splitte dem opp. Å synge, tromme og danse sammen skaper helt nye vibrasjoner i Oslo!
Lever i en sjamanverden
De drar ofte til hellige steder i Norge, har reist sammen i Island, Sverige og Danmark. Mange somre reiser de til Ellens hus på en øy ved Helgelandskysten, gudinnen Hel sitt land.
- Kysten nordover er kraftfull. Når vi er der, merker vi de sterke energiene. Døgnrytmen vår endrer seg. Vi er ute av tid og rom. Vi trommer, og naturen svarer. Vi leker med alt det rare vi samler og finner, bygger små verdener og legger ut gudinnefigurer, i skogen, i fjellet og i fjæra. Synger og trommer. Vi er i flyt og i tjeneste, det er ofte først lenge etterpå vi forstår hvorfor vi gjør som vi gjør, hva slags oppdrag vi har vært på. I 10 dager om somrene lever vi i en egen verden, i en sjamanverden. Det er utrolig godt, vi er i magien og smaker på den nye bevissthetstilstanden, sier de.
- Har trommearbeidet endret dere personlig?
Alle fire nikker.
- Ja, vi har endret oss enormt. Vi er nok blitt klokere og roligere. Funnet en annen og mer tilfredsstillende måte å være i verden på. Vi begynner kanskje å forstå hvorfor vi er her. Vi er livet som leker gjennom oss. Hele tiden i prosess. Vi blir nok aldri ferdige med å utvikle oss, bli helere, kunne romme mer og bare VÆRE mer, sier de samstemte.