Pilgrimsvandring- en reise for sjelen

Tekst: Kari Flaata Halling Foto: Constance Eeg

”El Camino de Santiago”, ”El Camino France”, ”Jacobsruten”, det er mange navn på denne eldste og nok mest kjente pilgrimsruten. Mange geistlige personer har gått denne vandringen, fra Jesus selv til Den hellige Frans av Assisi, Karl den Store og Pave Johannes XXIII.

I Middelalderen gikk folk for å få Guds tilgivelse for sine synder, og man kunne bli dømt til å gå en slik tur. Det kunne være en straff for å ha syndet mot kirken eller annet. Ellers gikk de aller fleste av spirituelle og åndelige grunner, slik mange også gjør i dag.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

- Det har nesten blitt en ”in” tur å gå pilgrimsvandring. I dagens samfunn, der alt er så hektisk, er det jo mange som går der for å finne seg selv, forteller Solvor Sylte fra Voss, som gikk turen sammen med Constance Eeg fra Bergen.

Bokprosjekt

Pilgrimsvandringen startet 18. august 2010. Et reisefølge på tre personer gikk fra fransk side av Pyreneene, St. Jean Pied de Port, og skulle forsere 785 km på den fem uker lange Caminoen (pilgrimsveien) til Santiago de Compostela i Spania. Underveis, de siste 10 dagene, kom det til to brødre fra Bergen sammen med NRK, som skulle lage en miniserie om turen.

Solvor og Constance hadde så vidt møttes gjennom en felles bekjent før de dro sammen på pilgrimstur. De fikk umiddelbar kontakt, og i løpet av vandringen ble de godt kjent.

– Hvorfor gikk dere denne turen?

- For min del handlet det om den spirituelle biten, at jeg var nysgjerrig på energiene. Det sies jo at man går i direkte bane under Melkeveien, og at man blir særdeles påvirket av energiene. Mange har usedvanlige spirituelle opplevelser, svarer Solvor.

- Etter at jeg i 2002 leste en bok av Paulo Coelho, ble jeg fristet til å ta en pilgrimstur. Jeg jobbet mye, men en dag bestemte jeg meg for å selge firmaet mitt, huset mitt og bilen min. Klær, møbler og alt ble solgt, og i juni 2010 reiste jeg på en ett års ”Jorden rundt reise”. Jeg fant ut at jeg ville avslutte med en pilgrimstur. Senere på høsten gikk jeg pilgrimstur sammen med Solvor og NRK, forteller Constance, som er i gang med å skrive bok om begge de to turene.

- Jeg har alltid vært en person som har levd for jobben. Livet har vært jobben. På turen fikk jeg ro til å tenke. Etter tre dager har du forstått at det er ikke noe vits i å tenke på det som skjer hjemme. Man får ikke gjort noe med det likevel. Her bærer du livet ditt bokstavelig talt på ryggen, og du har alt du trenger for å overleve i en ryggsekk. Du begynner å skjønne at det er ikke mye du trenger for å klare deg og for å være lykkelig. Det handler litt om å finne gleden i de små tingene, mener forfatteren.

Lag dine drømmer

Selv om verken Solvor eller Constanse kaller seg personlig kristne, så likte de å oppsøke kirkene underveis på pilgrimsvandringen.

Solvor og Constance sammen med Truls og Thomas, som var med i serien på NRK, utenfor katedralen i Santiago de Compostela.

- Turen er egentlig delt opp i tre. På den første delen av turen tenker du på det som har skjedd (Fortid). Midtveis på turen får du mange tanker, slik som: Hvor er jeg nå? Hva vil jeg? (Nuet). Siste delen av turen tenker du fremover (Fremtid). Når du går ut av kirken i Santiago, er det som om drømmene begynner, og de lager du på den siste delen av turen.

- Noen har med seg en stein eller to hjemmefra. Når du ankommer Ferro de Cruz, skriver du en hilsning på steinen. Så stiller du deg med ryggen til korset, tenker på alt det negative du har tatt med deg på veien, kaster steinen og kvitter deg med alt det negative. Hvis du ønsker det, så legger du ned en ny stein om drømmer eller noe som betyr mye for deg, forklarer Constance og legger til at boken hun skriver gir råd til folk som planlegger en slik tur.

- Du lever i nuet. Du har nok av ro og tid og greier å legge fra deg alle bekymringer du har i hverdagen. Hjemme lever mange etter en streng timeplan. Det er også noe med at veien gir deg svar. For min del har jeg lest ei bok av Shirley MacLaine, der hun sier at på morgenen stilte hun Caminoen et spørsmål, og svaret kom.

- Jeg tror alle som går pilgrimsveien opplever at man får slike klartenkte øyeblikk og AHA opplevelser. Kall det gjerne inspirasjon. Det som skal bearbeides hos hver enkelt, kommer frem i lyset. For min del tror jeg turen var en eneste lang historie på grensesetting, å finne de riktige verdiene, og å finne tilbake til gleden i livet mitt, og det handler selvfølgelig om vennskap og alle menneskene du møter, sier Solvor. 

- På en slik tur møter du mange fascinerende mennesker fra hele verden, alle med forskjellige skjebner. Vi blir som en stor familie. Likevel ble det til at Solvor og jeg gikk mye sammen. Jeg tror ikke vi krangla en gang i løpet av turen. Vi løste det meste med humor, legger Constance til.

Hjerteveien

- Jeg har vært litt spirituell, men min søken var mest innen selvutvikling. Vi overnattet i Ermite San Nicholas kirken, med veldig spesielle energier. Både Napoleon og Paulo Coelho har sovet der. I kirken kan man lette sitt hjerte og stille spørsmål. På den første vandringen hadde jeg en spesiell opplevelse:

- Jeg tenkte at jeg kan jo spørre hva skal jeg bli og hva skal jeg gjøre etter å ha solgt firmaet. Så kommer en melodi inn i hodet mitt: The answer is blowing in the wind. Jeg har aldri opplevd noe lignende og tenkte: I form av skyer eller? Så sitter jeg og skriver bak kirken, og en Neil Young-melodi bare kommer inn i hodet: I wanna live, I wanna give!

- Da vi begynte å gå etter å ha sovet i kirken, tenkte jeg: - Hva kan jeg gi til andre mennesker? Da kom det et indre svar at jeg kan ”selge kilometerne”. Jeg fikk Solvor med og ringte til NRK, og så ble det til at vi ”solgte kilometerne”, det vil si at vi gikk en strekning sammen med NRK, som filmet pilgrimsvandringen, og inntekten gikk til en innsamlingsaksjon på TV, forteller Constance med innlevelse.

Solvor legger til:

- Det som var artig var at min første yndlingslåt fra tenårene også var en sang Constance hadde fått inn i hodet på den første vandringen, nemlig Heart of Gold med Neil Young. Den surret og gikk i hodene våre hele den felles turen, og vi fant enormt mange hjerteformede steiner. Mange kaller jo Caminoen for hjerteveien. Det er en vandringshistorie som forteller at veien tilbyr enhver som går der en kjærlighetsopplevelse. Om man velger å ta imot den er en annen sak, men det er svært mange som finner sin utkårede på Caminoen.

#kampanje2#

Mesetaen

- Energiene er sterke. Du er innom mange såkalte hellige plasser. Det er en spesiell vandring, ikke bare på grunn av alt du opplever inni deg selv, men for det du ser og de du møter. For det første er jo landskapet veldig variert. Du begynner å gå i Pyreneene, du går over høye fjell, gjennom ødemark hvor du tror du aldri vil se et menneske igjen, og det er utrolig mye historie og praktfulle byggverk. Det er opplevelser for hjerte, sinn og sjel. Som en bonus blir du jo i utrolig god form! sier Solvor.

Mesetaen

– Det må jo være en stor belastning for beina å gå en slik tur?

- Gjennomsnittet er 2,7 mil på dagen. Det lengste jeg gikk var 4,7 mil. Du går godt over ei uke oppe på Mesetaen, den spanske høysletten, som ligger 700-1000 moh. Vi hadde usedvanlig fint vær på turen, men det var varmt. Temperaturen var oppe i 45 grader.

- Gjennomsnittlig tror jeg vi drakk seks, sju liter vann om dagen, så det ble en renselse av en annen verden. Vi måtte stå tidlig opp. På de fleste herbergene må du være ute klokka 7-8 om morgenen. Vi så noen som bar med seg telt, men det kan bli kaldt om natta, og jeg ville vært engstelig for ville dyr. Men det hadde jo vært fint med ei natt under stjernehimmelen. Den er veldig spesiell her, innrømmer Solvor, som hele tiden hadde den innstilling at hun skulle nå målet sitt på egne ben:

- Jeg gikk hvert skritt alene og avslo all hjelp om bagasjekjøring fra NRK eller forbipasserende, snille mennesker. Sekkene våre var hele tiden mellom 13-15 kilo. Bonusen min ble et vekttap på mellom 12-15 kilo!

Solvor har mer å si om den beryktede Mesetaen, også kalt Tierra de Campos, Spanias kornkammer:

- Mange gruer seg for Mesetaen, og ikke uten grunn, for mange har omkommet her. Mesetaen strekker seg fra Burgos til Leon og er i underkant av 20 mil, med endeløse strekninger, uten et eneste tre. Det vil i praksis si at er man er overgitt den til tider nådeløse heten på slettene og får kjenne på værgudene når det er dårlig vær. Det er ingen plasser å komme i ly. Det lengste strekket går omtrent rett fram i ca. 19 km før man kommer til en liten landsby i ødemarken. På den strekningen er det veldig steinete sti, og i tillegg forserte jeg denne etappen i sterk motvind og regn. Jeg torde ikke stoppe for å drikke en gang, for jeg var redd jeg ikke klarte å komme i gang igjen, for jeg var så ufattelig sårbeint!

Problemer med føttene

Solvor har en historie å fortelle da hun den ene uken gikk alene oppe på Mesetaen. Constance sto over denne turen, for hun hadde gått der tidligere, men lovet å vente på Solvor i Lyon.

- Jeg fikk store problemer med føttene mine. Jeg har hatt en blodpropp i den ene foten min, så leggen min hovnet til uante dimensjoner hver dag. Jeg er vant til det, men ble mer skeptisk da jeg fikk benhinnebetennelse i høyre leggen i tillegg. En morgen startet jeg å gå klokka halv seks. Jeg hadde 4,2 mil å gå. Det var belgmørkt, og plutselig hørte jeg noe fryktelig ”skromling” i buskene. Jeg ble redd, tenkte det var villsvin eller slanger, og satte opp farten. Så klarte jeg å tvinne foten inn i en steinmarkør og skadet den foten jeg hadde betennelse i. Da tenkte jeg: - Nå kommer jeg ikke lengre!

Mesetaen

- Det var 13 km ødemark før jeg kom til sivilisasjonen. Her skulle jeg spise frokost. Etter mye om og men kom jeg likevel frem dit, satt der og tenkte at jeg måtte bare prøve å gå videre. Jeg skulle gå inn til Lyon den dagen, og det var langt. Jeg kikket opp på himmelen og sa:

- OK, jeg gir meg over! Nå må jeg faktisk ha hjelp! Jeg trenger et mirakel!

Solvor hadde byttet sko, men hadde kjempevondt og klarte omtrent ikke å gå. Ingen mennesker var å se.

- Jeg tenkte at jeg må ha tillit til at jeg får hjelp når jeg trenger det, og det fikk jeg i form av en gutt som av alle ting het Santiago. Jeg hadde møtt ham da jeg gikk over det verste partiet på Mesetaen, og vi hadde gått noen kilometer sammen. Plutselig kom han meg til unnsetning, og han hadde med seg i sitt utvalg av plaster og medisiner ren arnicakrem, som han klappet på leggen min, forteller Solvor.

Gutten gikk i et større tempo enn Solvor, men lovet å vente på henne i neste by. Solvor kom seg frem etter hvert, men så ham ikke og tenkte at han sikkert hadde gått videre. Men så dukket han igjen opp og ga henne en ny dose arnicakrem.

- Jeg haltet meg videre til Lyon, der jeg møtte Constance og ei veldig flott hollandsk dame som vi hadde møtt tidligere. Her fant jeg et apotek og fikk kjøpt alle mulig slags remedier, forteller den utrolige damen, som likevel aldri var i nærheten av å gi opp.

Gikk på viljen

I fire dager hadde Constance ventet på Solvor i Lyon. Egentlig ønsket Solvor en fridag, men de fant ut at de skulle vente med fridagen og gå videre. Neste dag skulle de ikke gå fullt så langt (2 ½ mil), men de ”misregnet” siste strekket og endte opp med å gå 3,4 mil.

Slitne sko hviler i vinduet

- Det var helt forferdelig å gå det siste strekket med rullestein og motsol. Jeg var solbrent og dehydrert. Jeg fikk tilbud om skyss av en gammel mann, men takket nei, da vi trodde at det bare var noen hundre meter igjen til den plassen vi skulle sove. Det var det ikke. Da jeg kom frem var jeg så nær en kollaps som jeg kunne komme. Jeg hadde feber, frøs og var ganske ille ute, minnes Solvor.

- Jeg ble dårlig på akkurat det samme strekket den første 4,2 mil turen jeg gikk. Jeg gikk sammen med to gutter. De hadde litt høyere tempo enn jeg var vant til å gå i. Jeg hadde betennelse i kroppen og feber da jeg begynte å gå, hev i meg noen Ibux og tenkte at dette går fint. Men rett før jeg kom inn til byen, kollapset jeg og holdt på å besvime. Jeg ble liggende i grøften nesten to timer. Den ene gutten jeg hadde gått med, satt der med meg. Jeg ble fraktet med taxi inn til byen og Parador, et slott der jeg skulle ligge ei natt. Jeg fikk den fineste suiten til ”pilgrimspris”.

- Legen sa jeg måtte slutte å gå. Foten hadde hovnet opp, og jeg hadde betennelse rundt og under foten. Lå med beina opp i to dager. Etter tre dager gikk jeg videre. Jeg greide å fullføre, men det gikk på viljen, forteller den uheldige pilgrimen.

- Dette høres jo veldig dramatisk ut. Er det vanlig at folk får slike problemer?

- Det er veldig individuelt, men det er ikke uvanlig at folk blir sårbeinte etter å ha gått over Mesetaen. Jeg anbefaler folk å ha inngåtte sko, litt store i størrelsen. Da går det som regel bra, svarer Constance.

Ved et veiskille

Hjemreisen fra Santiago var satt til 27. september. Til tross for all dramatikken med Solvors føtter og legger, hadde de hatt en fantastisk tur, som de ikke ville vært foruten. De mener faktisk at alle hadde hatt godt av en slik tur.

- Har dere endret dere etter turen?

- Ja, svarer de i kor.

- Man får litt fokus på hva som er viktig i livet, og hva som ikke er det. Jeg kom til et veiskille. Jeg skjønte at jobben jeg har krever alt for mye av meg. Jeg hadde ingenting igjen for å arbeide så mye og ble syk av det. Jeg sliter med en stoffskiftesykdom som jeg på en måte har jobbet på meg. Jeg er ikke opptatt av materielle ting.

- Til sommeren selger jeg det lille huset mitt, for jeg trenger det jo ikke. Jeg kommer til å kvitte meg med mye jeg ikke trenger. Jeg leser mye og har en haug med bøker. Bøkene mine må jeg ha med meg når jeg flytter. Jeg skal også skrive en del, reise mer, og være i den stand at jeg kan være uavhengig, gjeldfri og bestemme når jeg vil jobbe selv. Det som jeg gjør, skal være til gagn og nytte for mange andre enn meg selv. Jeg vil være en del av den oppvåkningen som skjer nå, sier Solvor, som har planer om å jobbe med healing og helsecoaching. Men akkurat nå stortrives hun i ny og bedre jobb:

- Jeg som har vært vant til å jobbe lange kvelder og hver eneste helg har fått en ny tilværelse. Nå har jeg fri hver ettermiddag og helg, ett skritt i riktig retning på min vei!

Flere bokprosjekt

For Constances vedkommende, vil boken om pilgrimsturene ta det meste av tiden. Når dette står på trykk, har hun vært i Italia på skrivekurs. Hun holder også på med en annen bok: 365 dager på ”jordomreise”. Constance er veldig glad i å fotografere, og dette blir en slags fotobok med reiseopplevelser og masse interessant lesestoff.

Pust i bakken

- Og boka om pilgrimsreisene, når kommer den?

- Det blir nok ikke før neste år! Mange har allerede vist sin interesse, for det med pilgrimsreiser er veldig i tiden. En slik tur er både selvutvikling og selvrenselse. Folk ser at det er andre verdier som er viktigere enn å kave til seg mest mulig. Folk vil ut av tidsklemma. Det var også viktig for min del, svarer forfatteren.

Solvor og Constance er enige om at det ikke er siste pilgrimsvandringen de har gått. Constance har veldig lyst til å gå turen i Toscana, kanskje til neste år. Om det blir alene eller sammen med Solvor, gjenstår å se. Uansett er de enige om at vennskapet de har utviklet, vil vare for bestandig.

- Det er ingen tilfeldigheter at vi møtte hverandre. Vi er ”soul sisters”, sier Solvor.

- Vi utfyller hverandre veldig godt. Det kommer nok til å bli flere turer sammen etter hvert, mener Constance og sender sin sjelevenn et varmt blikk.

Se tre programmer fra pilgrimsvandringen på NRK nett-TV. Søk på: Open himmel.

Slik blir 2025 for deg! Bestill et personlig årshoroskop