Tips en venn på e-postTekst: Kari Flaata Halling Foto: Kari Flaata Halling og Tove Rustand
Tove Rustand (42) sitter i solveggen sammen med datteren May-Wenche (20) og barnebarnet Hans-Ole (9 mndr.). Det er en nydelig sommerdag, men til tross for sol og varme, kaffe på kanna, og håp om at denne dagen skal bringe noe positivt med seg, kan ikke Tove slappe helt av.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Hun har opplevd så mye negativt og tragisk de siste årene at hun vanskelig kan forestille seg at alle problemene snart er over. Vi har bedt Santara fra Magic Circle om å komme hit for å rense det uferdige huset, som ligger på Krekling utenfor Kongsberg, men hun kommer ikke før om et par timer, så Tove har god tid til å fortelle sin historie.
Les også:
Familie i Åndenes Makt
Lysarbeider, livsveileder og healer
Er orber materialisering av åndelig aktivitet?
Husbygging med komplikasjoner
- Det har vært tragedier hele veien: Farmor og farfar døde i 1982 og 1983, faren min i 1984 da jeg var 16 år, mormor i 1987, søstera mi (32 år) ble drept av samboeren i 1988, og broren min (37 år) og bestefaren min i 1991. Nå er det bare meg og mor mi igjen, sier Tove og legger til at moren bor i første etasje og hun selv i annen etasje i hovedhuset på gården.
- Jeg var ikke odelsjente til gården. Jeg hadde to eldre søsken, så jeg tenkte at dette blir aldri mitt uansett. Men så døde søstera mi, og så døde broren min, og plutselig var det bare meg igjen. Sånn ble jeg ved gården. Men det var for mange dårlige relasjoner knyttet til denne. En kveld jeg satt hjemme, følte jeg at jeg ikke orket mer. Jeg fikk for meg at jeg skulle bygge hus og visste akkurat hvor tomta skulle ligge. 26.1.2006 leverte jeg søknad om å få skilt ut tomta og solgte gården etterpå. Mora mi skal fortsatt bo i første etasje, forteller den trivelige damen. Hun tar en slurk av kaffekoppen, gir barnebarnet litt oppmerksomhet, før hun fortsetter:
- Første stokken som ble lagt på huset var 18. august 2008. Da kom første bilen med tømmer fra Polen. Arbeiderne holdt på jamt og trutt, og ca. midten av september sto huset ferdig utvendig!
Selv om Tove var godt fornøyd med det første teamet av polske arbeidere, var hun ikke fullt så heldig med det neste. Det endte med at polakkene stjal rubbel og bit av bygningsmaterialer og andre ting som var tilgjengelig. Sjefen, som befant seg i Polen, oppførte seg truende. Det var mye frem og tilbake med betaling, og mye krangling i ettertid.
- Senere kom elektrikeren, og det var også ”en katastrofe”. Det så ikke ut her etterpå. Jeg fikk et elektrikerfirma fra Mjøndalen til å ordne det som var gjort galt, og det var ikke småtteri. Opprydningsarbeidet tok tre, fire dager, forteller Tove, som også har ringt og mast på han som murte grunnmuren, for det er noe feil med den. Det er over ett år siden, og hun har fortsatt ikke fått noen respons.
- Ettersom et utenlandsk firma hadde utført jobben, sto en norsk tømmermann ansvarlig. Jeg tok kontakt med denne personen. Han fikk pengene, var her en gang, og jeg har verken sett eller hørt fra ham etterpå!
Orbehuset
Det nye huset er satt opp i skogsbrynet nedenfor de bratte jordene til gården, med nydelig utsikt utover dalen. Tove viser vei inn i det uferdige huset. Hun innrømmer at hun ikke liker å være alene her:
 |
| - Jeg orker ikke å bo i huset slik det er nå,sier Tove. Legg merke til orbene. |
- Jeg får en ekkel følelse, blir sliten, trøtt, og enkelte ganger kan det være tungt å puste. Jeg fryser med en gang jeg går inn gjennom døra. Det kjennes ut som om noen stryker meg over ryggen med en isblokk.
Akkurat i dag føler hun heldigvis ikke så mye av dette.
Tove viser rommet som hun har valgt ut til sitt soveværelse, tilsynelatende et trivelig rom, som lukter av friskt treverk. Men hun grøsser når hun forteller om den gangen hun i full fart var innom og tok noen bilder før hun skulle på jobb:
- Da jeg så på bildene, var det utrolig mange orber der, nesten som det snødde i rommet. På det ene bildet var det en stor, hvit tåkesky. Jeg får som regel mange orber med når jeg tar bilder, men dette var ekstremt.
Tove forteller at hun hadde en sekk hengende over ene skulderen, og den datt av, uten at det var noen grunn til det:
- Da jeg kom på jobb, sa en kollega at jeg så skjev ut, som om armen min hadde ”falt ned”, noe jeg også følte selv. Jeg måtte ha sekken på den andre skulderen da jeg skulle hjem. Den hengende armen hadde jeg hele kvelden!
Merkelige hendelser
Tove jobber som hjelpepleier på et alders- og sykehjem. Hun har mange ganger betrodd seg til kollegaer om de merkelige tingene som skjer i huset.
- En av kollegaene mine, som for øvrig er veldig følsom, ville gjerne være med hit. Vi hadde begge en ekkel følelse da vi kom inn i huset. Det var vinter og mørkt, og lommelykta kuttet ut omtrent med en gang. Da vi skulle låse og gå, datt den ene nøkkelen av knippet, og den så vi ikke mer til. Jeg sa til kollegaen min:
”- Bare vent og se! Når vi skal ut med bilen så kommer vi ingen vei. Da står vi bom fast”. Nettopp dette skjedde! Alle fire hjulene på bilene sto bare og ”surret” uten logisk forklaring. Jeg hadde vært her før på dagen og kom fint ut igjen. Sønnen min og kjæresten kom for å hjelpe oss. Resten av kvelden frøs jeg forferdelig, minnes Tove.
Mens de ventet på hjelp for å komme løs med bilen, tok Tove noen bilder utendørs. Det ene bildet viste en orbe midt på veggen, og inne i den så hun seg selv som jentunge. Samtidig så hun en skygge som forflyttet seg fra det ene vinduet til det andre i øverste etasje.
- Jeg kan ikke vise deg bildet av orben, for kameraet mitt forsvant helt plutselig, noe jeg heller ikke tror er tilfeldig. Heldigvis har jeg lagret noen av bildene på datteren min sin PC, sier Tove.
Kontakt med bror og mormor
En annen av Toves kollegaer er i ferd med å utvikle seg som medium. (For anledningen kaller vi henne Elin). En gang hadde Tove en reading hos henne:
- Elin fortalte at hun ble så sliten, for det var så mange sjeler der. De sto i kø. Det var veldig uvanlig. Av familie var det broren min og mormor som kom gjennom. Broren min synes jeg hadde klart meg bra, men sa at han var veldig lei seg for at han ikke hadde tatt vare på meg og hjulpet meg mer enn han hadde gjort. Mormor var bekymret, men trøstet seg med at eneste i familien som hadde bein i nesa, var meg.
Elin var også med Tove til det uferdige huset hennes. Tove fikk igjen en del orber på bildene, men ved siden av den ene orben, så hun konturene av broren sin rett på tømmerveggen. Det var en sterk opplevelse!
 |
| Tove har lagret orbebildene sine på datteren May-Wenches PC. Her tar de en titt på bildene. Hans-Ole (9 mndr) følger ivrig med. May-Wenche har også fått orber på bildene sine |
- 14. februar var vi her for å ta noen bilder og for at Elin skulle prøve å rense huset. Før vi forlot stedet, sa jeg at jeg ville opp i annen etasje en gang til å ta et bilde etter rensingen. Bildet viste en hvit, tåkeaktig skikkelse. Jeg er overbevist om at det er mormor på full fart inn i kottet. Slik var mormor i levende live: Rask i vendinga, med rompa ut, og hun skulle alltid ordne noe!
4. februar 2009 kjørte Toves sønn med snøscooter rundt huset for å ta noen bilder. Han fikk med flere orber og lyskuler på bildene:
- Da jeg zoomet på orben som kom frem på ett av bildene, så jeg plutselig ansiktet til sin avdøde bror. Orben ”hang” i et grantre litt unna huset, og det var akkurat som om broren min satt og voktet over meg, sier Tove.
På et av de andre bildene, som var tatt rett utenfor døra til huset, så var det noe som så ut som en gammel jøde, med en kalott på hodet. Da de studerte bildet nærmere, så gjenkjente de ansiktet til en lærer som hadde vært på den gamle skolen i bygda. Bildene ble tatt med Toves kamera, som senere ble borte.
Farfar på besøk?
Tove har fått greie på at gården der hun bor er en gammel lensmannsgård, og hun aner at det nok har skjedd saker og ting på gården som ikke tåler dagens lys. Kanskje noe av det som har skjedd, påvirker grunnen? undres hun og legger til at datterens bikkje blir aldeles på styr når den nærmer seg det uferdige huset. Hunden knurrer, biter henne i fingeren, hopper etter halen sin og er oppstemt i øynene. Til vanlig er hunden veldig rolig.
Også i hovedhuset på gården skjer det saker og ting, men det er liksom greit, synes Tove:
- Det blåser litt kaldt rundt øra til tider. Noen ganger kjennes det ut som om noen sitter på fanget mitt. Da blir det varmt på ene beinet. En gang May-Wenche og jeg satt nede hos moren min og spiste vafler, slo musikken seg på full guffe i annen etasje, til tross for at det var ingen der. Her om dagen gikk plutselig døra opp ut til gangen. Det har aldri hendt før.
- Jeg er overbevist om at det er farfar som går igjen, og det er bare koselig, Han skal være der. Hører liksom til der. Jeg kjefter litt på han noen ganger når han bryter inn i musikken min! En gang måtte jeg bare slå av musikken, for den skrudde seg opp kjempehøyt. Det dunket veldig nede, for huset er gammelt og lydt. Da ble ”muttera” sinna, for det bråket sånn!
Tove undres når hun kan flytte inn i det nye huset. Hun ser riktig nok en lysning på problemene. Sønnen hennes er snekker, og det innvendige skal han ta. Kjøkken, bad og gulv er kjøpt inn for lenge siden. Men hun orker ikke å bo i huset slik det er nå. Hun ønsker å få renset det, få svar på hvem som er der og hva de gjør der.
Da jeg tok kontaktet Santara fra Magic Circle, sa hun at det var ikke slik hun jobbet. Hun kunne ikke garantere at åndene ga seg til kjenne. Jeg formidlet dette til Tove, som likevel ville at Santara skulle gjøre et forsøk på å rense huset.
Forstyrrende elementer
- Jeg har alltid sagt: Jeg gir meg ikke før huset er ferdig! Jeg skal inn her før eller senere! Likevel var jeg inne på tanken å selge huset, men det ville vært synd, for det er jo på en måte ”babyen” min. Huset står der, og jeg har fått det akkurat som jeg vil. Nå setter jeg min lit til Santara! sier Tove, mens hun venter spent på den mystiske damen fra Magic Circle.
 |
| Tove og Santara. Legg merke til den klare orben t.h. for Santara. Like etter dette bildet ble tatt, klikket kameraet. Det var helt umulig å få tatt flere bilder, til tross for at det var fulladet batteri. Ute fungerte kameraet igjen! |
Like etter ankommer hun, smilende og blid, iført en fotsid, blå kjole.
Den klarsynte føler straks at det er meget høye vibrasjoner på stedet, og at det også er mange naturånder tilstede. Men hun får også opp forstyrrende elementer og henvender seg til Tove:
- Dette huset er bygget for fred og kjærlighet. Huset representerer deg. Det er forstyrrelser som kommer inn som ikke skal være her. De høye vibrasjonene på stedet krasjer med mentalenergien hos deg. Den mentale aktiviteten må bort herfra! Jeg får opp mye bekymring, og mye på det mentale planet. Du er for mye oppe i hodet ditt i stedet for i hjertet. Det er viktig å være i hjertet og ha tillit. Vi må være bevisste hva vi sender ut, ikke tenke negativt. Det påvirker alt og gir ringvirkninger. Alt vi sender ut, får vi tilbake. Vi tiltrekker oss det vi setter fokus på.
Tove stiller seg uforstående til at hun bekymrer seg så mye eller tenker negativt. Etter alt hun har opplevd, synes hun tvert imot å ha mestret det å komme videre og tenke positivt. Santara mener mye ligger i det ubevisste, og May-Wenche nikker gjenkjennende. Hun mener Santara har rett når hun beskriver morens tankemønster.
- Jeg skal jobbe litt med deg, sier den klarsynte og tar en liten prat med Tove på tomannshånd. Hun bekrefter at Tove trenger jording. Sammen gjør de en øvelse, som hun oppfordrer Tove å gjøre hver dag. Det vil blant annet gi henne indre ro. Etter øvelsen bekrefter Santara at Tove har fått mer lys i øynene.
Ingen tradisjonell husrens
Santara sier at det er første gangen hun har renset et hus som har så høyfrekvent energi. Som regel er det lavere energier hun har med å gjøre.
- Ikke rart det er mange orber her. Orber er lyskropper fra de åndelige riker som vekker og åpner din bevissthet for høyere nivåer for å hjelpe planeten og alt liv på den. Orbene er fysiske bevis på englenes energier. Englene har senket sin vibrasjon. Digitale kameraer er innstilt på samme frekvens, derfor fanger kameraene opp orber, sier lysarbeideren og legger til at noen av orbene godt kan være Toves avdøde slektninger. Det kan også være riktig at lysskikkelsen var hennes gamle bestemor, mener Santara og tar en runde i huset på egenhånd.
Hun virker tankefull når hun kommer ut igjen, og ber om å få meditere i fred og ro før hun gjør noe mer. Hun blir borte en liten stund. Etterpå henvender hun seg til Tove og bekrefter at hun har kommunisert med åndene på stedet:
- Jeg har satt i gang et kjærlighetshologram for å se om det er noen portaler inn hit eller vannårer. Ellers er det ikke nødvendig å rense dette huset. Det er kun gode ”spirits” her. Du kan bruke ”spiriten” som er på stedet til å hjelpe deg å få tingene på plass!
Det ble ingen tradisjonell husrens slik Tove hadde sett for seg. I stedet har hun selv vært i fokus på en måte hun ikke hadde forespeilet seg. Det er vanskelig å ta alt dette innover seg. Santara oppfordrer Tove til å ta kontakt pr. telefon, så vil hun kunne jobbe videre med henne. Bare hun selv ”åpner” opp, og spiller på lag med huset, vil det kunne bli det perfekte hjem for henne, full av positive kjærlighetsenergier, mener den klarsynte. Hun ser på Tove mens hun kjærtegner treverket på veggen:
- Tenk over hvor heldig du er som er omgitt av naturånder og har et hus laget av de fineste naturmaterialer fra skogen. Treverket har en bevissthet. Send ut en takk til naturen for det du har fått!
NB: Like etter at jeg kom hjem, ringte telefonen. Tove forteller oppglødd at hun hadde ikke fått startet bilen og måtte få hjelp av sønnen.
- Det var nok meningen at jeg skulle bli i huset, mener hun selv.
Publisert i Magic Magasin nr 4 2010