Av Kari Flaata Halling
Knut Rasmussen Nordgarden ble født i Svatsum, Gausdal i 1792. På folkemunne ble han kjent som Vis-Knut. Hans farsslekt var fra Romsdalen, og det er også fra denne slekten han arvet
sin nådegave. Knut var en eiendommelig mann som gjorde sterkt inntrykk på folk han møtte. Han var ganske høy, litt krokrygget, var skjeløyd og hadde langt, sølvhvitt hår ned til skuldrene.
|
Klarhørt og klarfølt
Vis-Knut var dypt religiøs. I følge de nedtegnelsene som finnes om mirakelmannen, skal hans liv og virke som synsk helbreder, skrive seg fra en religiøs opplevelse i 1818. Knut var da 26 år gammel. At han var synsk eller klarsynt stemmer sannsynligvis ikke med virkeligheten. I stedet var han det man kaller klarhørt og klarfølt. Selv pleide han å si: ”- Eg høyrer det fyrom øyrom mine”. Disse evnene var antagelig medfødte, for allerede da han var 10 år gammel skal han ha hjulpet Augustinius Rundtom å finne de 400 dalerne som han hadde blitt frastjålet: – Gå fra Rundtomgrenda over Gatetråkka klokken 6 torsdag kveld, sa Knut. Augustinius gjorde som han hadde blitt fortalt, og på Stenberghaugen møtte han en mistenkelig mann. Etter å ha ransaket mannen, fant han pengene sine.
Epilepsi
Som barn hadde Knut epilepsi, en sykdom som skulle følge han også inn i det voksne liv. Han kunne verken lese eller skrive, men kom seg likevel gjennom skoleårene ved å lytte og huske det han ble fortalt.
I ungdommen ble sykdommen litt mildere. Da faren døde, måtte Knut ut å søke arbeid for å tjene til livets opphold, men det skulle ikke vare lenge. Epilepsianfallene, eller fallesyken som det het den gang, kom tilbake med full kraft. Dette resulterte i at han måtte vende tilbake til gården i Svatsum, og det er under denne tiden han lærte seg å lese og skrive. Som sin mor fant Knut stor trøst i skriften, og det er nettopp forholdet til Gud som leder an for de hendelsene som skal endre hans liv for alltid.
|
Et viktig budskap
Seks uker før jul i det Herrens år 1818 skulle det være altergang i kirka, noe Knut ønsket å være en del av. Tre dager før gudstjenesten ble han imidlertid sengeliggende. Selv mente han dette skyldtes trolldom. Han hadde nemlig søkt råd for fallesyken og blant annet fått en ”amulett”, som han skulle bære om halsen. Knut var meget plaget denne tiden, han hørte musikk fra harpe, klarinett og fioliner, etterfulgt av himmelske toner med en religiøs tekst, som fortalte ham hvordan han burde leve. Han hadde hørt sangen og musikken tidligere, men aldri så gjennomtrengende som nå. Knut fikk beskjed om at han skulle legge vekk det han bar rundt halsen og heller stole på ”Guds medikament”. Han fikk også beskjed om at han skulle reise rundt for å forkynne Guds ord, og at han hadde evnen til å lindre folks fysiske og psykiske smerter og lidelser. Etter at Knut tok av seg amuletten, opphørte anfallene, og lenge var han så godt som frisk.
Hørte vannårer
På våren året etter fikk han høre om ei jente som hadde samme sykdom som han selv. Hun bodde på en gård ikke langt unna. Stemmen formante han å oppsøke jenta og legge hendene på henne, hvilket han også gjorde. Da Knut gikk hjem den dagen, sto jenta sammen med sine foreldre og vinket farvel til ham. Siden den dagen hadde hun aldri anfall igjen. Denne historien ga Knut Rasmussen Nordgarden tilnavnet Vis-Knut.
Vis-Knut var svært allsidig i sine gjerninger. Foruten å helbrede, kunne han finne vann, bortkomne dyr, mennesker og gjenstander. I årene som fulgte hørte Vis-Knut ofte stemmen tale og synge. Som regel skjedde dette når han trengte hjelp, og den opphørte ikke før han gjorde som han ble fortalt.
I flere av historiene rundt Vis-Knut ble det bekreftet at han hørte på en annen dialekt enn sin egen, på bokmål, som var det alminnelige skriftspråket den gang. Han kjente også at han ble styrt på annen måte. Noen ganger ville ikke føttene hans rikke seg, og andre ganger førte de til steder han ikke hadde tenkt seg. Det var også på denne måten han fant vannårer. Han kunne også høre dem.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Helbreder
Vis-Knut var kjent for å ha et godt hjertelag. Selv takket han Gud for at han kunne hjelpe mennesker. Han helbredet syke ved hjelp av håndspåleggelse. Folk kom langveisfra for å få hjelp, og de som bodde for langt unna til å besøke ham, skrev gjerne brev.
En dag kom ei jente i følge med sine foreldre til gards. Jenta hadde blitt blind ett år tidligere. De var veldig spente på om Vis-Knut kunne hjelpe. Den underlige mannen strøk gjentatte ganger over øynene hennes, inntil jenta utbrøt: – Å nei, no fæ e sjå ljose dagen!
Ei annen jente som oppsøkte Knut var lam i beina, men hadde lært å ta seg rundt ved hjelp av krykker. Knut ba henne legge seg på magen over knærne hans og tok til å stryke over ryggen hennes. Slik holdt han på til svetten rant, før han stanset og sa: – Nå kein du reise de, nå e du snart frisk att! Og slik ble det.
|
Flere historier
Historiene om Vis-Knut er mange. Her er noen av dem: En snøtung dag i november, reiste et følge ut for å søke etter en sau som var kommet bort. Da de vendte tilbake noen timer senere, savnet de en mann i følget. Rådville ble de enige om å oppsøke Vis-Knut, for kanskje han visste råd? Vis-Knut falt i staver og stirret ut i luften, før han begynte å synge lavmælt. Da sangen døde hen, så Vis-Knut på dem og sa hvor de kunne finne mannen, men at han dessverre var død. Til tross for at Vis-Knut hadde angitt sted, fant de først mannen et år senere.
Ved en annen anledning fortelles om en mann som oppsøkte Vis-Knut i håp om å finne igjen lommeuret. Vis-Knut satt lenge og grublet før han utbrøt, noe streng i målet, at klokken var å finne på låvegulvet der han hadde ”delt leie” med tjenestejenta året før.
En mann kom til Vis-Knut og søkte råd for sitt syke barn. Med seg hadde mannen en pose med ull, men underveis ble han grådig og tok derfor ut halvparten og gjemte under et tre på veien. Da mannen hadde fremført sitt ærend, rakte han frem posen med ull, hvorpå Vis-Knut utbrøt: - Nei takk, ta med deg ulla du, og ta med deg den du gjemte under grana også!
|
Dømt for kvakksalveri
Vis-Knut hadde også fått åndelig beskjed om at han skulle gå rundt og forkynne Guds ord og be folk vende seg frå synda si, derfor startet han med å holde såkalte ”oppbyggingsmøter.” Han reiste gjennom hele Gudbrandsdalen. Folk flokket seg rundt ham for å høre og se denne underlige mannen. Det er ingen tvil om at han gjorde sterkt inntrykk på sine tilhørere, og han fikk også mange gode venner. Men Vis-Knut ble angrepet av haugianerne og storbønder, og virksomheten hans falt ikke i god jord hos lensmann og prest. Vis-Knut ble beskyldt for å forstyrre ro og orden med samlingene sine, og gjentatte ganger ble møtene stanset.
På møtene han holdt var det ånden som fikk ham til å snakke, og han kunne holde på i timevis. De som var til stede kunne fortelle om at han holdt en transelignende tale. Han hadde en regnbuefarget stråleglans over hodet, og det kunne sitte hvite fugler på skuldrene hans. Det hendte han ble tvangsfjernet av lensmannen under møtene, men da løsnet han alltid på mirakuløst vis tauene han var bundet med.
I 1827 ble Vis-Knut dømt for kvakksalveri, for ulovlig legehjelp og religionsforkynnelse. I dommen het det imidlertid at de ikke mente hensikten hans var å bedra andre, eller at han hadde voldt noen skade. Mange av de høye herrer mente at Knut var en ærlig mann og hadde god tro og vilje, men at han ikke hadde sin fulle forstand og førte folk på ville veier. Dommen stanset imidlertid ikke virksomheten hans, og han fortsatte å hjelpe de som kom til ham.
|
Varslet Marcellos ankomst
Ca. 1855 flyttet Vis-Knut til Erlandshusum, nederst i Espedalen, en husmannsplass under Nordgarden. Her bodde han til han døde i 1876, nær 83 år gammel. På graven hans ved Svatsum kirke ble det av bygdefolket reist en bautastein med et relieff av Knut.
Før sin død varslet han Marcello Haugens ankomst: - Eg trur ikkje eg for her for ingenting eg heller, eg synest det skal koma Menner etter meg, som skal rekke lenger fram og vera til Gagn baade for det Liv som no er, og for det som etter kjem.
To år etter Knut Nordgaardens død, ble Marcello født. At to store mirakelmenn etterfulgte hverandre, begge med tilknytning til Lillehammer og Gudbrandsdalen, er ganske spesielt.
Selv om mange har vært og er svært skeptiske til historien om Vis-Knut, har han fortsatt posisjon som en visjonær sannsiger som få kan måle seg med. På grunn av sine sterke evner, og alle de mennesker han hjalp, lever historiene om Vis-Knut videre, selv 140 år etter hans død.
Kilder: Arvid Møller ”Vis-Knut” 1980. J. W. Cappelens Forlag AS.
Jørgen Bergo: ”De Klarsynte” 1974. Svetor Forlag
Tips en venn på e-post