Kornsirkelsommer

Tekst og foto: Eva-Marie Brekkestø

Sommeren og varmen har lagt seg til på Sørlandskysten. Dagene tilbringes på solvarme svaberg og i den krystallklare sjøen, som allerede nå så tidlig på sommeren, byr på godt over 20 grader. Etter ti dager med en slik tilværelse, føles tanken på å forlate paradiset meningsløs. I Oslo er det uutholdelig varmt. Jeg svetter meg gjennom det nødvendige av pakking og ærend, og den 4. juli 2009 sitter jeg på flyet til England. For niende sommer på rad skal jeg tilbringe noen uker i kornsirkelland.

I det vi lander og får skru på mobiltelefonen, tikker det inn en tekstmelding: Ny kornsirkel ved West Down. En velkomstsirkel til meg! Det kribler i magen.

Les også:
Slik kan du besøke kornsirklene 
Mystiske kornsirkler i Skien

Eventyret venter!

Varmen ligger tungt over Heathrow og er fremdeles trykkende da jeg kommer fram til fylket Wiltshire, en times kjøretur vest for London. Jeg kjører til parkeringsplassen med utsikt over West Down. Et par hundre meter nedenfor ser jeg den svære formasjonen. Den likner en fugl med taukveiler til vinger.

Møte i kornsirkelen: Eva-Marie tar en prat med reiseleder John Gursli, som har med en gruppe kornsirkelentusiaster til England. I bakgrunnen: Eva Kirkeaune fra Trondheim. - FOTO: Kari Flaata Halling.

Jeg tar en tur innom kornsirkelkaféen for å hilse på innehaveren Charles, og så bærer det av gårde til den lille ”cottagen” jeg har leid ved Etchilhapmton Hill. Denne høyden ligger i den vestlige enden av Vale of Pewsey. Denne ”dalen”, et langstrakt område med åser på begge sider, har budt på hundrevis av kornsirkler de siste tretti årene. Stedsnavn som Knap Hill, Milk Hill og East Field er velkjente for enhver kornsirkelentusiast. I år har det allerede kommet elleve formasjoner i dalen.

Indiansk kornsirkel

Neste morgen ringer telefonen. En flott, stor kornsirkel har kommet ved Silbury Hill. Godt jeg pakket tursekken kvelden før! En dedikert kornsirkeljeger må alltid være parat til utrykking.

Jeg parkerer bilen på p-plassen ved den berømte haugen. Majestetisk troner Silbury Hill foran meg, Europas største forhistoriske haug, 4500 år gammel. Arkeologen vet ikke hvorfor den ble anlagt, men mener den opprinnelig var en konisk etasjepyramide.

I det fine sommerværet tar jeg meg opp gjennom kornåkeren i den bratte skrenten på andre sida av veien. Inni den svære formasjonen treffer jeg Charles og Gary. Gary har i noen dager gaidet en gruppe med meksikanske kornsirkelturister. De er svært opprømte. Kvelden før hadde gruppa vært samlet og samtaletemaet var ulike mønstre og symboler fra Azteker- og Maya-kulturene. To engelske kornsirkelentusiaster hadde tilbrakt natta på toppen av Silbury Hill.

I sekstida oppdaget de den nye formasjonen på høyden rett over veien. Den meksikanske gruppa diskuterer ivrig mønsteret i kornsirkelen. Det er klart indiansk, mener de. En slags maske i midten og fjærpryd rundt. Dette er gruppas siste dag i England. Allerede samme ettermiddag reiser de med den fantastiske følelsen av å ha fått en spesialdesignet gave fra kornsirkelkreftene. De har, som så mange før dem, opplevd at kornsirkelfenomenet ser ut til å være interaktivt.

Opprørske bønder

Fra høyden jeg nå befinner meg på, har jeg god utsikt til Silbury Hill og over til Waden Hill på andre siden. Det kom en liten kornsirkel der for bare fire dager siden. Charles anbefaler meg å dra og se den med en gang. Nesten ingen har besøkt den, sier han, for den kan bare sees fra lufta. Jeg følger nøye Charles’ anvisninger: Gå til toppen av Waden Hill nordfra, ta tredje siste traktorspor inn i åkeren og gå noen hundre meter. Charles har rett, man ser ikke sirkelen før man er inne i den! Og den har nesten ikke vært besøkt. Formasjonen har et merkelig organisk mønster. En rekke buktende korridorer slynger seg fra periferien og inn til sentrum. Bonden som eier dette jordet, Mr. Farthing, er kjent for å ødelegge kornsirkler. Når han ikke har ødelagt denne, skyldes det antakelig at han ikke vet om den. I juni fikk han to formasjoner på sin grunn og ødela begge allerede den første morgenen, før noen fikk tatt bilde av dem fra lufta. Én av dem oppsto ved The Stone Avenue den 17. juni. Mr. Farthing ødela denne først bare delvis, slik at deler av mønsteret fremdeles var synlig. Når så kornsirkelen på Waden Hill kom, var det flere som påpekte at den så ut til å likne svært på formasjonen ved The Stone Avenue. Senere på sommeren viser det seg at en norsk dame, Kristi Halvorsen, var på Waden Hill om morgenen den 17. juni. Derfra fotograferte hun formasjonen ved steinavenyen før bonden hadde ødelagt den. Bildene bekrefter at kornsirkelen jeg nå står i er en nøyaktig kopi av formasjonen ved steinavenyen! De skapende kreftene bak kornsirklene har humor: Det vakre mønsteret rematerialiseres på det eneste stedet på Mr. Farthings jord der han garantert ikke vil oppdage sirkelen med mindre han flyr!

Mange bønder, men slett ikke alle, mener at kornsirklene er menneskelagde, og ser dermed på dem som hærverk. De bøndene som ødelegger kornsirkler, opererer ut i fra den tanken at graffiti må fjernes så snart den oppstår. Bare på den måten vil folk slutte å lage flere. Det ser ut til at kornsirkelkreftene denne sommeren vil vise disse bøndene at teorien ikke holder, og at de kanskje må revurdere sine tanker om hvordan kornsirkler oppstår.

Innholdsrik første dag

I det nydelige været tar jeg meg tid til å nyte utsikten fra Waden Hill før jeg drar videre. Fra toppen av høyden har man flott panorama utsikt sørover til Silbury Hill og til fjærprydmønsteret på andre sida, som jeg besøkte om morgenen. Mot nord ser jeg den ødelagte formasjonen fra 17. juni, i øst det dobbelte YinYang-mønsteret, som kom ved East Kennet den 21. Juni, og i vest fuglen på West Down. Jeg bestemmer meg for å oppsøke de to siste med en gang. Yin og Yang-formasjonen ved East Kennet er gammel og sikkert besøkt av hundrevis av mennesker. Bonden her er av de vennligsinnede og smarte. I stedet for å ødelegge formasjonen, har han satt opp en solid pengebøsse og en plakat som høflig ber besøkende om å legge i et pund for å dekke avlingstapet. ”Honesty boxes” kalles slike bøsser. Med varme tanker til bonden legger jeg i mitt bidrag. Tenk om alle bønder hadde vært like kloke som ham?

Så går turen til West Down og den underlige fuglen med taukveiler til vinger. Formasjonen er svær og lett synlig fra veien. Den har hatt mange besøkende siden den ble oppdaget morgenen før, men er fremdeles nydelig på bakken. Dagen etter leser jeg i forumet på www.kornsirkler.org at ei norsk jente har funnet et nesten likt symbol på nettet. Symbolet, som er en gribb med merkelige tauaktige spiraler til vinger, er fra mayaenes versjon av historien om Noa og arken. Da flommen begynte å trekke seg tilbake, sendte Noa ut en due for å finne land. Denne duen ble, etter at den hadde fråtset i alle dyrekadavene etter flommen, forvandlet til en gribb.

”Så den meksikanske gruppa fikk altså to hilsener fra sirkelmakerne,” tenker jeg. For en innholdsrik første dag i kornsirkelland!

Tema fra naturen

Det kommer ingen nye kornsirkler neste dag, men det er flere gamle jeg vil se:

I juli 2008 kom en nydelig formasjon på South Field, et jorde like ved landsbyen Alton Priors. Den besto av tolv svalefigurer som dannet et nydelig mønster. På akkurat samme sted, 27. juni i år, kom det nok en formasjon med svaletema. Denne gangen kun én svale, som drar etter seg tre lange ”slør” sammensatt av småsirkler og merkelige tegn. Tegnene gir assosiasjoner til et ukjent skriftspråk, men ingen har så langt klart å tyde dem. Under ”den hvite hesten” på Milk Hill kom det 21. juni en kornsirkel som ble utvidet et par dager senere. Den 30. ble den utvidet på nytt. Også denne formasjonen fikk et langt slør med samme tegn, som så ut til å være av samme type som de på South Field.

Denne sesongen har det kommet mange kornsirkler med temaer fra naturen: Fugler, insekter, en brennmanet og til og med en sopp! Slike mønstre er ikke nye, men dette året har det vært uvanlig mange av dem. Den 3. juli, mens jeg fremdeles nøt sommeren på svabergene hjemme, kom en annen kornsirkel med fugletema ved landsbyen Stanton St. Bernard i Vale of Pewsey. En nydelig kolibri-lignende fugl, som har mye til felles med en av de gigantiske figurene på den berømte Nasca-sletta i Peru. På himmelen i vest har det nå bygd seg opp mørke, illevarslende skyer. Lyset er svært vakkert når jeg tar meg inn i kolibriformasjonen. Jeg nyter den vakre, luftige legden som skinner i ettermiddagssola.

Slutt på godværet

Men så braker det løs. Et plutselig tordenskrall, og like etter bøtter det ned. Jeg kommer meg raskt ut av jordet og tilbake til bilen før jeg har blitt helt søkkvåt. ”Det var slutten på godværet”, tenker jeg. Det skulle dessverre vise seg å stemme for hele resten av mitt opphold i Wiltshire. Allerede samme natt blir det kjølig, og neste morgen våkner jeg opp til vind og regn. Med få opphold, fortsetter det slik hele resten av juli måned. Shortsen bruker jeg bare én gang resten av oppholdet. Regntøy, gummistøvler og varme gensere blir antrekket mitt i ukene som kommer.

Den 7. juli får jeg igjen telefon om en ny formasjon. Det vil si, denne er også en utvidelse av en gammel. En enkel sirkel kom like ved landsbyen Honey Street den 27. juni. Nå har en nydelig formasjon, bygd opp av buede pentagrammer, lagt seg rundt denne. Jeg besøker også en eldre, vakker kornsirkel like i nærheten, ved skogholtet Tawsmead Copse. Her er det ikke mye å se på bakken, for mesteparten av det liggende kornet har reist seg opp igjen, men det skal vise seg at det nydelige mønsteret med fem vinger rundt en månesigd, fremdeles ser vakkert ut fra lufta.

I gråvær og småregn neste morgen besøker jeg en liten sekskantet formasjon fra den 28. juni. Men så, utpå ettermiddagen bryter sola gjennom skydekket, og jeg bestemmer meg for å invitere en av mine lokale venner med på en tur langs The Ridgeway til Rough Hill og den spesielle sopplignende kornsirkelen som ble oppdaget der 24. juni. Vi nyter den flotte utsikten langs den berømte veien. The Ridgeway er en flere mil lang gammel vei som går helt fra Oxfordshire og ned til det sørlige Wiltshire. Nå brukes den som tur- og sykkelvei, men deler av den ble anlagt allerede for fem tusen år siden for å slepe ” the sarsen stones” fra det nordlige Wiltshire ned til Stonehenge i sør.

Soppen viser seg fremdeles å være verdt et besøk. Sirkelen ligger nydelig badet i det vakre ettermiddagslyset og er lett synlig fra veien. Legden er ennå luftig og fin og det er flere interessante detaljer på bakken.

Fotografering fra oven

Neste dag besøker jeg noen flere av de gamle kornsirklene i the Vale of Pewsey. De kom allerede tidlig i juni og har blitt besøkt av mange mennesker. Det liggende kornet er helt flatt og ødelagt, og mønstrene har fått mange skader av uforsiktige besøkende som har tråkket i det stående kornet.

Værmeldingen lover en fin morgen dagen etter, så jeg drar innom flystripa og booker den tidligste flyturen med Tony til neste morgen. Det skulle vise seg vel verdt å stå tidlig opp. I nydelig morgensol flyr vi i en liten ”microlight” over Wiltshires vakre landskaper. Det knøttlille flyet har så vidt plass til piloten og én passasjer, og døra på min side er tatt av slik at jeg kan ta gode bilder. Vi har en hel time til rådighet, og jeg får tatt bilder av alle de fleste kornsirklene som har kommet i juni og så langt i juli. Mens vi sirkler over en formasjon ved Stanton St. Bernard, og jeg konsentrer meg om fotograferingen, oppdager piloten en ny kornsirkel et par jorder lenger vest på gården Cannings Cross. Spenningen er stor da vi nærmer oss, og skuffelsen blir tilsvarende da vi skjønner at bonden allerede har ødelagt deler av mønsteret: En sommerfugl inni en sirkel med atten spisse utstikkere. Samme ettermiddag drar jeg for å sjekke formasjonen på bakken. Det viser seg at bonden har kjørt rundt periferien av sirkelen med skurtreskeren. Innsiden av utstikkerne er kuttet av, og sommerfuglen har blitt vingeklippet. Et skikkelig trist syn.

Dramatikk i kornåkeren

Jeg har jaktet på kornsirkler alene en hel uke, og nå kommer min venninne Guro. Vi er kollegaer på jobben i Oslo, og nå skal vi være kornsirkelkollegaer i to uker. Etter et par dager med øsregn, som tvinger oss til å bruke dagene innendørs på besøk hos vennene våre i området, blir det endelig litt opphold. Guro vil gjerne se flere av de eksiterende sirklene, og vi begynner med den ødelagte Cannings Cross bare 10 minutters kjøretur fra ”cottagen” vår.

Vi tar oss inn på det gjørmete jordet og ned mot kornsirkelen. Vi når akkurat fram til sirkelen og rekker så vidt å konstatere at den har blitt utvidet, før vi skvetter til da det lyder et skudd, fulgt av ett til, og like etter roper noen at vi skal pelle oss ut av åkeren. Vi fastslår at skuddene og ropene kommer fra en militærgrønn innretning, et traktorspor bortenfor selve kornsirkelen, der vi ser et hode og et geværløp stikke opp. Litt forskremt av skuddene etterkommer vi straks ordren. Da vi er kommet ut til kanten av åkeren, tar nysgjerrigheten overhånd, og jeg bestemmer meg for å gå bort til geværmannen for å se hva han holder på med. Et merkelig syn møter meg: I et slags gjennomhullet militærfarget "telt", sitter en mann i kamuflasjeuniform med maske foran ansiktet, kamuflasjemønstret hatt og med ei hagle i armene. Da jeg spør hva han driver med, svarer han at han ikke er bonden, men at han er engasjert av ham for å jage folk bort fra jordet. Jeg uttrykker at jeg synes det er en vel dramatisk måte å gjøre det på, og at det hadde holdt lenge med en ubevæpnet vakt eller et skilt ved veien. Før vi tar oss ut av åkeren, forsikrer jeg mannen om at vi gjerne vil bidra til å forhindre besøk i kornsirkelen. Jeg ringer straks kornsirkelkaféen og ber Charles, om å fraråde folk å ta seg inn på dette jordet.

Som besøkende i kornsirkler har vi gjennom årene blitt bortvist fra mange jorder. Vi har høflig blitt bedt om å gå, vi har blitt ropt og skreket til, forfulgt med traktorer, jeeper m.m. Men dette er første gang vi har opplevd å bli skremt vekk med skytevåpen.

Det skal vise seg at Charles har kontaktet politiet, for etter bare 10 minutter henger et politihelikopter over åkeren, og et par minutter etter ankommer to politibiler. Fire fullt bevæpnede politimenn tar seg inn i åkeren, anholder geværmannen, beslaglegger våpenet og kamuflasjeteltet, før de setter håndjern på mannen og tar ham med til politistasjonen. Jeg tar et bilde av geværmannen i det han føres ut av åkeren. Vi må avlegge forklaring til politiet, men de antyder aldri med et ord at vi har gjort noe galt ved å besøke kornsirkelen. Tvert i mot, før politiet drar, kommer en av dem bort til oss og sier høflig: ”Ladies, nå er dere hjertelig velkommen til å gå inn i kornsirkelen, ta dere god tid, og ta bildene dere ønsker!”

Oppstyr rundt saken

Kornsirkelen har på en måte blitt reparert ved at de avkuttede spissene på utstikkerne, og vingespissene på sommerfuglen, har blitt spisset på nytt. I tillegg har det kommet mange småsirkler rundt det gamle mønsteret. De nye delene av formasjonen viser seg å ha en luftig, dynamisk og svært vakker legde.

Før vi går forsikrer politibetjenten oss om at selv om bønder har rett til å nekte besøkende adgang til jordene, har de selvfølgelig ingen rett til å true folk. Politiet opplyser også at det er straffbart å true med våpen, og at denne saken vil bli tatt svært alvorlig.

I dagene som kommer opplever vi litt av et styr. Alle snakker om hendelsen, både bønder og kornsirkeljegere. Ikke bare kommer lokalavisen for å intervjue oss, men flere nasjonale aviser trykker historien. Det går heller ikke lang tid før norske aviser plukker opp historien, og mobilen min begynner å ringe. Venner og familie i Norge vil gjerne forsikre seg om at vi har det bra.

I skrivende stund har jeg fått vite at politiet i Wiltshire har besluttet ikke å reise tiltale i saken. Mannen har hele tida hevdet at han satt i åkeren for å skyte duer. Det kan godt være at han skjøt noen duer, men at han også brukte hagla til å skremme kornsirkeljegere ut av åkeren, er jeg ikke i tvil om. Jeg synes imidlertid det er helt greit at det ikke blir reist tiltale mot ham. Fyren satt et døgn i kasjotten før bonden kausjonerte ham ut, og mitt bilde av ham ble trykket uten sladd i flere aviser. Mer enn nok straff, spør du meg!

Flere sirkler

Den 14. august får vi melding om en kornsirkel på East Field. Dette jordet ligger ved landsbyen Alton Barnes, og er Englands største sammenhengende dyrkede flate, også kjent for sine mange kornsirkler opp igjennom årene. Formasjonen som har kommet der i dag er beskjeden i form og størrelse. Mønsteret består av en enkel sirkel med to buede utstikkere. Det er imidlertid legden som imponerer. Hele den store sirkelen har en forseggjort legde som fra lufta ser det ut som et vevd tøystykke. Ikke siden den berømte ”The Basket” (1999) har man sett denne type legde.

Også neste dag byr på en ny kornsirkel. Den ligger utilgjengelig til på toppen av en høyde ved godset Temple Farm, en halvtimes gange fra nærmeste bilvei. Mønsteret er en nydelig trefolds YinYang-variasjon, kan ikke sees fra noen stier, veier eller fra selve gården, kun fra lufta. Hvem ville ta seg bryet med å lage en kornsirkel på et så utilgjengelig sted?

Noen dager etter oppstår en av sommerens merkeligste formasjoner Den ligger lett tilgjengelig like ved en bilvei, er over 200 meter i diameter og har seks buede armer bestående av ni sirkler hver. Hver av armene ender i en ring med to mindre sirkler på. Det vil si, slik skulle det vært. Den ene siden av jordet avgrenses av et piggtrådgjerde mot beiteområdet på andre siden, som strekker seg oppover Martinsell Hill. Merkelig nok er to av armene på formasjonen kuttet tvert av ved piggtrådgjerdet i kanten av jordet! Mange tenker at dette må bety at her har det vært folk på ferde som ikke har målt opp grundig nok på forhånd. Men jordet er stort, og hadde man bare startet et sted i nærheten av midten, hadde man hatt mye å gå på. Mange tolker imidlertid de avkuttede armene helt annerledes. Kanskje innebærer det faktum at de brått slutter i piggtrådgjerdet en invitt til oss om å krysse noen utfordrende grenser, at vi må tore å bevege oss ut i en annen type terreng for å forstå kornsirkelmysteriet?

Spennende detaljer

I de påfølgende dagene kommer det også rapporter om to nye formasjoner: En forholdsvis liten formasjon med et tiltalende organisk utseende mønster i nærheten av høyden Liddington Castle, og et enkelt og strengt geometrisk triangelmønster ved Woodborough Hill.

Den 24. juli er været endelig bra nok til at jeg igjen kan ta meg en flytur for å fotografere de siste kornsirklene fra luften. I det jeg går om bord i flyet, ringer mobilen. Det er oppdaget en ny, stor formasjon ved Ogbourne Down, og vi bestemmer oss for å fly dit først. Synet som venter oss overrasker til og med den erfarne piloten. Langt fra nærmeste bebyggelse, vakkert plassert i et naturlig amfi mellom øde høyder, ligger en svært original og vakker kornsirkel. Ut i fra en sentral sirkel, omkranset av tolv merkelige triangler, stikker det ut tolv armer. Hver av disse armene har to sirkler som kan minne om henholdsvis overraskede og sure ansikter! Også denne formasjonen ligger uveis til i naturområdet Ogbourne Downs, en halvtimes gange fra landsbyen Ogbourne St. George. Da vi besøker den samme kveld, blir vi overrasket av spennende detaljer på bakken. Formasjonen har en tiltalende flytende legde og nydelige virvelsentre. I et av ansiktene er det vevd legde, og inni de tolv trianglene, som for øvrig er ukkede områder som ikke kan nås uten å tråkke gjennom stående korn, er det flere nydelige, små virvelkranser av korn.

Været letter

En gruppe norske kornsirkelentusiaster inspiserer en ny sirkel med et perfekt flettemønster. Eva-Marie Brekkestø ( t.v. med hårbånd) er allerede på plass og kan komme med verdifulle opplysninger. Foto: Kari Flaata Halling

Været har de to siste ukene vært vekslende, mye vind, kraftige regnbyger, men også solgløtt innimellom. Samme dag som Guro reiser hjem, begynner ei uke med nesten uavbrutt regnvær. Utålmodig går jeg og venter på at noe skal skje. Få mennesker et ute og går i slikt vær, og ingen flyr, så eventuelle nye kornsirkler vil neppe bli oppdaget før været bedrer seg. Den 28. juli kommer det melding om at en ny kornsirkel er oppdaget ved Winterbourne Bassett, men at bonden ødela den før noen fikk sett den på bakken eller fra lufta. I øsende regn drar jeg av gårde for å ta en titt på stedet. På jordet der formasjonen lå, er det nå bare en stor hvit sirkel etter slåmaskinen. På veien inn i åkeren oppdager jeg en nydelig liten minisirkel i utkanten av jordet. Det er ikke uvanlig at det utenfor de store formasjonene ligger slike minisirkler. Det gleder meg å se at bonden ikke har oppdaget den, og at det er en liten rest i igjen av det som må ha vært en vakker, stor formasjon. Jeg går inn i den ødelagte sirkelen og ser på de triste restene. Alt som er igjen er et stort sirkulært felt med korn som er hakket i småbiter. Det er ikke mulig å finne ut hvordan mønsteret kan ha vært. Jeg sender en stille bønn til de skapende kreftene om å materialisere denne kornsirkelen på nytt.

Den 30. juli letter været endelig, og allerede samme formiddag blir det oppdaget en ny kornsirkel fra en tursti ved landsbyen Ogbourne St. Andrew. I nydelig solskinn drar jeg av gårde for å finne den. På et jorde i en bratt skrent vandrer jeg rundt i en stor samling sirkler, utstikkere og rette korridorer. Hva kan dette mønsteret se ut som? Det er tydelig å se at det har vært der noen dager, for det liggende kornet ser ganske forkomment ut. Det har sugd til seg store mengder fuktighet i regnet, og nå ligger det og knitrer og spraker mens det tørker i sola. Allerede samme ettermiddag flyr jeg, og får meg litt av en overraskelse da jeg ser mønsteret ovenfra. Det minner om et trilobitt-fossil! Det har vært mange kornsirkler i gjennom årene med dyre- og insektsmotiver, men et fossil! Det er første gang.

Ødelagte sirkler

Neste dag er min siste i kornsirkelland. Det hadde vært morsomt å få en ny kornsirkel neste dag, som avslutning på oppholdet, tenker jeg da jeg legger meg om kvelden. Neste morgen blir jeg vekket kvart over sju av telefonen. Det er Charles på kornsirkelkaféen. Det er oppdaget tre nye kornsirkler! Og alle tre er på gårder der bøndene er kjent for å ødelegge sirklene med en gang de oppdager dem. Halv åtte ringer jeg piloten og spør om han kan være så snill å ta en tidlig tur. Han sier at da må jeg komme med en gang, for han er fullbooket fra klokka ni og ut dagen. En halv time seinere sitter vi i microflyet. Vi flyr først over Waden Hill. Mr. Farthing har allerede rukket å ødelegge den nye formasjonen. Dette er den tredje han har ødelagt på sin grunn i år. ”What a bastard”, sier piloten, ”noen må gjøre noe med disse bøndene”! Mr. Farthing har nok oppdaget den nye sirkelen med en gang han sto opp om morgenen. Formasjonen lå nemlig på den delen av Waden Hill som vender mot Avebury. Til min store glede konstaterer jeg at han fremdeles ikke har ødelagt den lille perlen helt på toppen av Waden Hill. Han er nok ennå ikke klar over at den ligger der. Noen dager senere viser det seg at et par kornsirkelentusiaster rakk å ta mange bilder av denne formasjonen på bakkenivå før den ble ødelagt. Ut fra de bildene som var tatt med kamera montert på toppen av en høy stang (”pole shots”), kunne man perfekt rekonstruere mønsteret. Til alles store overraskelse dukket det opp et helt identisk mønster i West Overton den 9. august. To ganger på samme sommer har altså en kornsirkel som Mr. Farthing har ødelagt, dukket opp igjen i nøyaktig samme drakt noen dager seinere. I det første tilfellet var det til og med på samme gården!

Vi flyr videre til Hackpen Hill. I det vi kommer over høyden, ser vi sirkelen ligge rett under ”den hvite hesten”. Et klassisk keltisk kors, dannet av en stor ring med fire sirkler på, som omkranser en sentral sirkel. Når vi kommer nærmere, ser vi at bonden nettopp har satt i gang med ødeleggelsene. Skurtreskeren har tatt seg inn i ringen og begynt å skjære kornet. I sentrumssirkelen ser vi et par mennesker som står og fekter med armene. Mens vi sirkler over formasjonen, kjører skurtreskeren videre og ødelegger stadig mer av mønsteret. Et skrekkelig trist syn!

Illsint bonde

Det er bare en kort flytur bort til Winterbourne Bassett der den tredje kornsirkelen ble oppdaget denne morgenen. Jeg rekker ikke å spekulere på om bonden har ødelagt den allerede, før vi ser det forbøffende synet. Rett ved siden av den ødelagte formasjonen, som jeg besøkte bare to dager tidligere, ligger en ny, stor og vakker kornsirkel med et nydelig klassisk geometrisk mønster! Med en gang vi lander, kaster jeg meg i bilen og kjører til Winterbourne Bassett. Rekker jeg å se den nye formasjonen på bakken før bonden ødelegger den også? Heldigvis ligger den nye sirkelen fremdeles urørt da jeg når fram. Jeg rekker bare et kort besøk inni kornsirkelen sammen med en del andre entusiaster før den illsinte bonden ankommer. Vi tar oss raskt ut av jordet. Bonden må være bortimot 80 år og er så opphisset at jeg er redd han skal falle om på stedet. ”Jeg har tatt bilnumrene deres”, skriker han, ”og har ringt politiet og fortalt dem at nå kan de komme og arrestere gjerningsmennene”! Vi er vennlige og høflige og prøver å roe ham ned. Vi skjønner at han tror det er oss som har laget kornsirkelen. Vi forsikrer ham om at det ikke er tilfellet, og at vi er meget påpasselig med ikke å skade åkeren hans. Vi prøver også å forklare ham at det er et mysterium hvordan kornsirkelen oppstår, og at hvis det var mennesker som hadde laget dem, hadde de vel ikke vært så dumme at de hadde laget en ny rett ved siden av en som bonden nettopp hadde ødelagt. Bonden vil imidlertid ikke høre på oss, og drar like sinna av gårde. Politiet ser vi imidlertid ikke noe til. Jeg tror ikke politiet gidder å ta sinte bønder på alvor lenger. På de 30 årene kornsirkler har blitt jevnlig rapportert i området, har aldri et eneste menneske blitt tatt ”på fersken” i å lage en! Dette på tross av at politiet patruljerer om natta, og på tross av at tallrike kornsirkelentusiaster og andre turister tilbringer sommernettene på høydene i området.

Opplevelsesrik siste dag

Stadig flere entusiaster kommer for å se på den nye sirkelen. En av dem heter Radik Kopij og er fra Polen. Han har en meget spennende historie å fortelle oss:

”I går kveld satt jeg, sønnen min og en venn på Hackpen Hill og mediterte i to timer. Vi sendte skaperne av kornsirklene en oppfordring om å lage en kornsirkel til oss. Vi overnattet i min venns varebil. Neste morgen, da jeg våknet, tenkte jeg på hvor fint det hadde vært om det virkelig hadde oppstått en kornsirkel i nærheten. Jeg tvilte på at det hadde skjedd, men for å få slutt på de motstridende følelsene, kløv jeg opp på taket av bilen. Synet som møtte meg, rystet meg dypt. I åkeren rett under Hackpen Hill, lå det en ny kornsirkel. Et vakkert og enkelt mønster med form av et keltisk kors.”

For en opplevelsesrik siste dag i kornsirkelland! Jeg har ganske mye å tenke på da jeg drar til ”cottagen” for å spise frokost og pakke. Det føles merkelig å skulle forlate Wiltshire nå. Jeg skulle så gjerne vært her noen dager til for å snakke om alle de spennende opplevelsene med vennene mine.

Tilbake i Norge er jeg flere ganger om dagen inne på det store nettstedet Crop Circle Connector. De to første ukene i august kommer mange flotte formasjoner. Mønstrene er storslagne og originale, men det som imponerer mest er kanskje legden. I så å si hver eneste av sirklene som kommer i august er det svært kompleks legde med vevinger, fletninger og de meste fantastiske byggverk av korn. For en sesong! Kunne jeg bare tilbringe det meste av sommerhalvåret i Witshire! Men slik er ikke livet. Jeg har familie og en jobb å passe. Jeg får bare være takknemlig for at jeg faktisk har muligheten til å være der så mye som 3-4 uker hver sommer. Men kriblingen i magen, fra den første formasjonen kommer i rapsåkrene om våren og helt til den siste i mais om høsten, den blir jeg aldri kvitt! Mentalt er jeg i Witshire fra april til oktober hvert år.