Tekst: Kari Flaata Halling
Illustrasjoner/malerier: Wikimedia Common
|
Josephine de Beauharnais (1763-1814) er en av de mest kjente personer fra Napoleonstiden. Hun møtte Napoleon Bonaparte i 1795. Den lille generalen ble straks forelsket i henne, men hun næret ikke de samme følelsene for ham. Likevel tydet det på at Josephine ble smigret over at en velsituert, æret og respektert person på vei oppover på rangstigen kurtiserte henne. De giftet seg 9. mars 1796. Da Napoleon ofte var i krig, ble Josephine alene tilbake i Frankrike, men hun søkte snart trøst i en annen mann. Napoleon ble rasende da han fant det ut, selv om han selv også hadde sine sidesprang.
Josephine kjøpte herregården Malmaison i april 1797 til seg selv og sin mann, som på det tidspunkt var bortreist for å kjempe for Frankrikes interesser i Egypt. Malmaison var en nedslitt eiendom som lå 12 km vest for det sentrale Paris og omfattet nesten 150 acres av skog og eng. Da Napoleon kom hjem, ble han rasende på sin kone for å ha kjøpt et så dyrt hus. Josephine hadde ventet at Napoleon kom hjem med penger fra krigen i Egypt. Huset, som hun hadde betalt godt over 300.000 francs for, sto ovenfor nødvendige og meget omfattende renoveringer, og hun brukte en formue på dette arbeidet.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Høyeste mote
Josephine, som egentlig het Rose, bestrebet seg på å omdanne eiendommen til den vakreste og mest inspirerende hage i Europa, og den skulle fungere som modell for god hagestil. Hun dyrket ca. 250 forskjellige sorter roser. Her vokste roser skapt av Andre Dupont, sjefsarkitekt for keiserinne Joséphines rosehage i Malmaison, og roseforedleren Jacques Louis Descement, som laget over 100 gallica-roser. Han tok i bruk rutinemessig krysning av roser. Dermed var han i stand til å få frem flere variasjoner enn tidligere. Roser var høyeste mote. Unge rosedyrkere som Jean Pierre Vibert, som hadde gått i lære av Descement, ble oppmuntret av rosesamleren Joséphine til å lage over 500 sorter av gallica-roser.
Napoleon hadde spilt høyt og tapt, og de allierte kontrollerte Paris våren 1814. Da Descement måtte rømme Frankrike etter Napoleons fall, solgte han alt av notater til Vibert. I grevens tid reddet Vibert titusenvis av Descements frøplanter og flere hundre rosekultivarer. Huset og hageanlegget sto like etterpå i brann.
|
Redoutè
For å forbedre hagen, kjøpte Josephine sjeldne og eksotiske planter samt dyr fra hele verden, blant annet fra hennes hjemland Martinique. På det meste var det på Malmaison kenguruer, emuer, sorte svaner, zebraer, får, gaseller, strutser, gemser, en sel, antiloper og lamaer med flere. Josephine skrev: «Jeg ville ønske at Malmaison snart kan blive kilden til rigdom for alle i Frankrig».
I 1800 bygget Josephine et oppvarmet oransjeri, som var stort nok til å romme 300 ananasplanter. Fem år senere oppførte hun et drivhus, som ble oppvarmet av et dusin kullbrenneovner. Malmaison oppnådde varig berømmelse for sin rosehage, og Josephine fikk den belgiske kunstneren Pierre-Joseph Redoutè til å registrere og male sine roser og liljer. Reproduksjon av Redoutès malerier selger ganske godt selv i dag.
|
Kort ekteskap
Napoleons søsken og mor brydde seg lite om Josephine. De mente hun hadde for dyr smak og brukte for mange penger på klær, smykker og møbler, og ikke minst på Malmaison. De følte hun ble favorisert av Napoleon på bekostning av familien hans. Det endte alltid med at Napoleon forsvarte sin kone, selv om det irriterte ham veldig at hun hele tiden brukte så mange penger. Historien sier at mens Napoleon dro i krigen, pantsatte Josephine smykkene sine og dyrket roser i drivhuset sitt i Chateau de Malmaison.
2. desember 1804 ble Josephine kronet til keiserinne, da Napoleon kronet seg selv til keiser i Notre-Dame-katedralen. Men seks år etter, da det fremsto som klart at Josephine ikke kunne gi Napoleon barn, gikk hun med på å skille seg fra ham slik at keiseren kunne gifte seg med en annen som kunne gi ham en tronarving. Skilsmissen fant sted 10. januar 1810. Etter skilsmissen mottok Josephine fortsatt mange penger fra Napoleon og den franske stat. Josephine bodde etter skilsmissen permanent på Malmaison.
|
Historiske roser
Uten Joséphine ville ikke rosene dominert hagemoten for 200 år siden. Fra årene 1800 til ca. 1870 hadde franskmennene over 100 gartnere og roseforedlere. Gallica-rosene hadde sin storhetsperiode fra ca. år 1800 til ca. år 1850, men i løpet av et halvt sekel ble det produsert over 2000 gallicasorter i Frankrike. Men da var det slutt. For de ble utkonkurrert av de nye remonterende roser, som franskmennene produserte i stor skala.
Nå er det trolig ikke mer enn ca. 286-290 gallica-rosesorter igjen. Flesteparten av rosene befinner seg i Rosearie de la Cour de Commer og I`Hay-les-Roses i Frankrike. Sangerhausen i Tyskland har også en stor samling. Ca. 150 gallica-roser er i handel i dag. Rosa Gallica (G) sortene har en særstilling i rosens kulturhistorie. Gjennom generasjoner med hybridisering (også natur) har gallica-roser bidratt til å skape Historiske roser.
Vi er Joséphines rosedyrkere en stor takk skyldig. Vibert sa på sine eldre dager: – Jeg har i mitt liv kun elsket Napoleon og rosene! Jeg hater engelskmennene, som vant over min helt – og jeg hater de hvite markene som ødela rosene mine!
En fatal morgentur
I 1814 hadde Josephine besøk av den russiske keiser Alexander. De to pleide å ta en morgentur i den praktfulle hagen. Kammerpiken hadde som vanlig fått i oppdrag å gre Josephines barnslige krøller, legge sølvsminke på øyenlokkene og iføre henne en vakker, flortynn kjole. Denne morgenen var det usedvanlig kaldt i luften, og Josephine frøs og ble syk. Fire dager senere, 29.mai 1814, døde hun av lungebetennelse. Hun ble begravet i en kirke ikke langt unna, St.Pierre et St.Paul i Rueil.
På den tiden hadde Josephine stor gjeld, og dette til tross for at hun hadde en meget stor inntekt etter skilsmissen fra Napoleon. Det sies at Josephine fortsatt vandrer rundt i hagen på Malmaison. Mange hevder å ha sett gjenferdet av den legendariske keiserinnen.
|
Josephines turbulente fortid
Josephines giftet seg ned sin første ektefelle Alexandre de Beauharnais i 1779. Det var et arrangert ekteskap som resulterte i to barn, sønnen Eugène og datteren Hortense de Beauharnais.
Alexandre var offiser under Den franske revolusjonen, men ble anklaget for dårlig hærledelse og henrettet i 1794. Ettersom myndighetene anså at Josephine sto de kontrarevolusjonære finansielle kretsene for nær, ble hun også beordret arrestert samme året, men slapp senere fri.
Etter at hun ble løslatt, forsøkte hun å rette opp sin avdøde ektemanns rykte. Hun hadde også økonomiske vanskeligheter, men i 1795 kunne hun, takket være en ny lov, arve Alexandres gods.
Josephine hadde sin tittel i behold etter sin tidligere mann og var aktiv i de øverste sosiale lag i Paris. Som enke ble hun elskerinne til flere kjente personer, deriblant det meget innflytelsesrike regjeringsmedlemmet Barras. Josephine brukte hans penger til å kjøpe smykker og klær.
Overtroiske Napoleon
Napoleon trodde oppriktig at noen kunne sette «det onde øyet» på en personlig fiende, og at vedkommende da var fortapt. Han trodde på omen og jærtegn. Han trodde at det fantes mennesker som var dømt til evig uhell, og at disse menneskene spredte uhell rundt seg. Derfor spurte han alltid før han utnevnte noen til en post om personen «hadde hellet med seg». Mange forfattere mener at hovedgrunnen til at Napoleon fortsatte ekteskapet med Josephine så lenge, var at hun brakte hell. Han trodde på sin lykkestjerne, en stjerne som fulgte ham og våket over ham. Iblant kunne han peke på den på himmelen. Han unngikk å sette i gang store prosjekter på fredager, spesielt på den trettende dagen i måneden. 20. mars og 14. juni var spesielle lykkedager.
Det sies også at Napoleon hadde et «familiespøkelse», som han kalte «den lille røde mannen». Dette vesenet skal ha vist seg for Napoleon foran historiske beslutninger og hendelser.
Både Josephine og Napoleon sørget over at de ikke fikk barn sammen. Napoleon adopterte Josephines to barn Hortense og Eugène. Paret elsket småbarn, og barna til Napoleons søsken var ofte på besøk. Da krabbet Napoleon rundt på gulvet, laget grimaser og lekte med barna. Han elsket å fortelle spøkelseshistorier fra Korsika, der han vokste opp. Da ble belysningen i salongen dempet, og barna lyttet andektig til de uhyggelige fortellingene som ble fortalt med stor innlevelse.
Utdrag fra boken «Napoleon» av Herman Lindqvist
Kilder: Græsmosehus hjemmeside, Roseidar, Wikipedia
Tips en venn på e-post