Tips en venn på e-postTekst: Kari Flaata Halling Foto: Nils Ally
I 1985 begynte Maria Elisabeth med slektsgranskning, en hobby hun gløder for den dag i dag. Hun har kommet helt tilbake til år 1000 på morens side.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
- I 1988 dro jeg til Landsarkivet i Göteborg og bladde i gamle kirkebøker. Etter at jeg kom hjem, fikk jeg brev derfra med opplysninger om min slekt på morssiden. En fin sommerdag satt jeg ute i hagen og leste brevet. Plutselig fikk jeg et tegn at Karin, som jeg satt og leste om, var meg. Det var rart, for i brevet sto masse interessante navn, men det var Karin jeg festet meg ved: Karin Olsdotter, født 26.11.1795 Gårdsvik i Värmland, død 16.3.1865 Rotvik. Denne kvinnen fra fortiden viste seg å være oldemor til Marias kjære mormor.
Les også:
Jeg var Sophie Scholl. Død 1943. Gjenfødt 1945.
Regresjon- en reise til tidligere liv
Slektsgranskning
Etter denne oppsiktsvekkende ”beskjeden”, dro Maria Elisabeth ved flere anledninger til Sverige, gikk fra torp til torp der hun visste Karin hadde levd. Hun var tjenestejente og hadde vandret mellom gårdene. Torpene lå nå som steinrøyser rundt omkring i storskogen. Maria Elisabeth fant stedet Karin var født, et avsidesliggende sted langt inn i skogen i Värmland. Hun besøkte også Gillberga kirke, der Karin ble begravd. Maria Elisabeth ble etter hvert helt oppslukt av denne fantastiske historien, og hun spurte seg selv mang en gang om dette virkelig kunne være riktig, for hun syntes unektelig det var veldig rart. Men hjemme har hun to fulle mapper med opplysninger om sin slekt og Karin Olsdotter.
- En natt fikk jeg en rar drøm: Jeg sto ved en elv eller en stor innsjø, og ved bredden foran meg satt tre sortkledde kvinner. Jeg hadde alltid lurt på hvordan Karin så ut og spurte kvinnene. Så snudde den ene seg og sa: ”- Du har jo sett henne!” Jeg benektet det. Så ba hun meg se i min høyre hånd. I håndflaten min kom en sort/hvitt tegning av et ansikt opp. Det var akkurat som å se meg selv. Til og med smilehullet som jeg har i dag var der. Kvinnen i tegningen så på meg, smilte, og ble borte.
Maria Elisabeth spurte Margit Sandemoe hvordan hun skulle tyde drømmen. Jeg fikk til svar at det var et tegn på at Karin var meg.
Knyttet til oldefaren
I oppveksten bodde Maria Elisabeth sammen med sin familie i Långserud i Värmland.
- En gang, da jeg var 9,10 år, gikk jeg påskekjerring hjemme i Värmland og hadde kledd meg ut som gammel kone. Da husker jeg min svenske mormor ble veldig forbauset over at jeg snakket så gammeldags svensk. Fra jeg var lita jente har jeg alltid sagt, og vært fast bestemt på, at jeg har bodd i Långserud før, og det synes jo familien var veldig rart. Min oldefar Anders Gustav, som døde i 1913, har jeg alltid vært svært knyttet til. Fra jeg var liten snakket jeg mye om ham. Det var jo litt rart, for jeg hadde verken sett eller hørt ham i levende live. Oldemor har jeg derimot sett en del bilder av og hatt mer kjennskap til gjennom min mor, som jo hadde opplevd henne. Likevel hadde jeg et helt spesielt forhold til oldefar. Senere har jeg funnet ut, gjennom regresjon, at min oldefar i dette livet var mitt barnebarn i livet som Karin, sier Maria Elisabeth og viser det eneste bildet hun har av sin oldefar Anders Gustav. Han ligger i likkisten, i sin fulle stas. Den engasjerte damen viser også andre bilder, som hun har tatt godt vare på og naturlig nok ikke tør å låne bort.
- For en del år siden ble jeg spådd i tarot, for jeg ville så gjerne vite mest mulig om Karin. Kortene viste at jeg hadde veldig mye av henne i meg. Det er kanskje derfor jeg har forsket så mye i hennes liv, undres Maria Elisabeth, som også har lurt på hvorfor hun har en veldig lengsel tilbake til Sverige og det attende århundre. Hun giftet seg med sin Kjell Erik for 2 ½ år siden. De hadde et stort, gammeldags bondebryllup i Långserud kirke med 6 brudesvenner. Den vakre bruden bar en drakt (kopi av drakt fra 1700, 1800 tallet) i samme ånden som da Karin levde. På hodet hadde hun en gammel brudekrone tilhørende kirken. Ektemannen hadde rallarhatt.
Fattigjenta Karin
- Som barn sa jeg alltid at jeg har vært veldig fattig før. Karin var en fattig tjenestejente. Det jeg vet om Karin er at hun var veldig godtroende. Det har jeg også hatt lett for å være tidligere, men etter hvert som jeg har blitt eldre, har det endret seg. Nå vet jeg at folk ikke er bare gode og snille. Karin manglet kjærlighet, blant annet fra hjemmet sitt.
 |
| Dette bildet har Maria Elisabeth malt av hjemstedet til Karin, slik hun mener det så ut der. Steingjerdet og syrinene finnes den dag i dag på stedet der Karin bodde i Sverige. |
I en regresjon så jeg at hun hadde en svært streng far. Moren måtte gjøre som ektemannen sa. Karin fikk fire barn med fire forskjellige menn uten å være gift, en vederstyggelighet på den tiden. Det var nok i sin søken etter kjærlighet og trygghet, tror Maria Elisabeth, som for flere år tilbake gikk i Karins fotspor. Hun var rundt på forskjellige torp i Sverige, hvor Karin har vært tjenestejente. På torpet der hun døde, var det bare en steinrøys tilbake.
Liksom Karin har også Maria Elisabeth fire barn: Madelaine Elizabeth (26), Carl Henrik (24), Per Daniel (22) og Michaela Christina (18). De to yngste bor hjemme.
- I en regresjon fikk jeg se Karin som åtteåring, som jo var meg i et tidligere liv. Jeg hadde på meg en rutete kjole. Det var åker og skog omkring. Så kom jeg oppover en sti mot huset vi bodde i, små, brune trehus med gress på taket. Jeg kom først inn i et lite rom og tok av meg de sorte treskoene. Jeg så at min mor serverte mat til min far ved et langt trebord. En åpen peis var i rommet. Min strenge far ba meg gå ut. Han ville ikke ha meg inne. Jeg satte meg på en trebenk utenfor veggen med en nyplukket blomsterbukett på fanget. Da så jeg Eric Berggren komme ned bakken, en meget rik herremann i Värmland, som jeg fikk mitt første barn med. Han var iført lysegule knebukser, som var finklær den gang. Jeg kjente igjen ansiktet hans. Det er Per Daniel, min sønn i dag! Jeg fikk senere greie på at det barnet vi fikk sammen, Berggrens sønn den gangen, er Carl Henrik, min andre sønn i dette liv. Helt utrolig!
#kampanje2#
Mistet sønnen
I Lensarkivet i Göteborg har Maria Elisabeth lest om den meget velstående og betydningsfulle Bergrenslekten i Sverige. I sommer, mens hun holdt på med slektsforskning, dro hun til en kirkegård hun aldri har vært på før. Da hun kom inn porten, så hun en kjempehøy støtte med gullbokstaver på. Det viste seg å være graven til Eric Berggrens fetter.
Maria Elisabeth viser et miniatyrbilde av en ung kvinne som står ved elvebredden og griper etter en liten gutt. På vannet flyter en flokk hvite gjess.
- Jeg fant bildet i en butikk for noen år siden, bare måtte ha det. Etter noen måneder var jeg i regresjon og fikk se at jeg kom bærende med min lille sønn opp av vannet. Han hadde druknet. Jeg så masse siv, og gjessene, som her var brune. Neste morgen gikk jeg inn i rommet hvor bildet hang og fikk det samme synet som i regresjonen.
I kirkebøkene fant Maria Elisabeth at Karin mistet sin sønn ved drukning to år gammel. Den traumatiske hendelsen har tydeligvis Maria Elisabeth dratt med seg til dette livet. Hun innrømmer at hun opp gjennom årene har vært ekstremt redd for at noe skal skje med ungene.
Karins dødsdag
Under regresjon opplevde Maria Elisabeth at hun som Karin fra 1845 til sin død i 1865 bodde sammen med sønnen (som ble soldat), svigerdatteren og deres barn på et soldattorp som het Stommen.
 |
| Dette litografiet måtte jeg bare kjøpe. Slik så Karin ut etter at jeg hadde sett henne i et "flash back". Lua hun bærer kan ha vært annerledes, men de som hadde barn på den tiden måtte ha hodeplagg, forteller Maria Elisabeth. |
- Jeg dør av lungebetennelse! utbrøt jeg klart og tydelig da jeg under regresjonen gjenopplevde min dødsdag: Jeg ser meg selv ligge i en gammel, rødbrun treseng med utskjæringer på toppen. Malingen er slitt, slik at treverket synes gjennom. Jeg visste at jeg skulle dø. Ene barnebarnet mitt sitter til høyre for meg. Etter at jeg er død, får jeg se min sønn og svigerdatter komme inn. Jeg går ut av kroppen. Ser meg selv liggende på sengen. Hodet mitt er vendt litt til høyre. Jeg smiler. Da ligner jeg veldig på mormoren min i det livet jeg har nå.
Det var sterkt å gjenoppleve sin egen død. Maria Elisabeth er fremdeles beveget når hun snakker om det. Det eksakte stedet på Gillbärga kirkegård, hvor Karins grav befinner seg, er ukjent. Maria Elisabeth har også forgjeves søkt etter bilder av sin ”forgjenger”, men fattige mennesker tok ikke bilder, og det ble sannsynligvis aldri tatt noen av Karin, tror hun.
- Vet du forresten hva Karins søster het? utbryter hun plutselig. Jeg har en viss anelse, og dette får jeg raskt bekreftet: - Maria!
Bra av allergien
- Da jeg skulle kalles tilbake fra en regresjon, sa terapeuten at jeg nå måtte forlate Karin. Da holdt jeg på å gråte, for jeg var så knyttet til henne. Jeg har alltid lidd veldig mye av høysnue. Fikk kortisonsprøyter og var svært dårlig hver sommer. Karin døde av lungebetennelse, og hennes slekt hadde mye problemer med lungene. Regresjonsterapeuten ba meg legge lungeproblemene fra meg i det tidligere livet og komme tilbake til det livet jeg har nå. Jeg har ikke hatt så fin sommer siden jeg var 16 år, og fortsatt har jeg ikke nevneverdige allergiplager, innrømmer Maria Elisabeth.
- Karin er med jevne mellomrom i mine tanker den dag i dag. Det kan være ting jeg ser eller opplever som minner meg om henne (meg). Jeg går ofte rundt på Gillberga kirkegård, alltid i dype tanker, og jeg funderer over alle som ligger der og hvilke liv de har levd. En ”klok” person sa til meg en gang at jeg ville merke når jeg nærmet meg Karins grav, som skulle ligge under noen gamle eiketrær. Jeg lette og lette, men fant ikke stedet. Jeg plukket en pen bukett med markblomster og la på den gamle kirkegårdsmuren. Så tok jeg en siste runde rundt på kirkegården. Da jeg kom tilbake til plassen hvor jeg hadde lagt blomstene, fikk jeg se at buketten var borte, forteller Maria Elisabeth, som angret på at hun ikke gikk rundt på kirkegården for å se om hun fant blomstene igjen et annet sted. Det kunne jo være ”noen” som hadde lagt dem på Karins grav og ville vise henne hvor den var!