Tips en venn på e-postTekst og foto: Kari Flaata Halling
Alvene kan forandre form. De kan fremtre i dyreskikkelser eller som vakre småpiker eller smågutter. De kan også bli usynlige eller fly gjennom luften. Ifølge norrøn mytologi har alvene sitt tilholdssted i Alfheim, et sted med overjordisk natur, og her er Guden Frøy deres mester og overhode.
Mange typer alver
I Snorres Edda skilles det mellom svartalver (som har et mørkere sinnelag) og lysalver (gode alver med et lyst sinnelag). De mest kjente er antagelig skogsalvene. De er venner og beskyttere av dyr, trær og planter i skogen. Noen mener at alvene holder til under bakken, andre at de har fast tilholdssted i fjell, berg eller steiner.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
I keltisk mytologi snakker man om elves og faeries, de sistnevnte er mindre, bevingede varianter av alver. De er ofte nært sammenkoblet med blomster.
Skandinavia
Det norske ordet alv opptrer sjelden i folkeminne, og når det gjør det, er det alltid synonymt med huldrefolk eller vetter, en kategori av underjordiske vesener som er antatt å slekte mer på de norrøne dvergene enn alvene. Disse er også sammenlignet med det islandske huldrefolket.
I en rekke skandinaviske vandresagn har huldra samme rollen som alver har i tilsvarende sagn på de britiske øyene. I nyere tid har alver feilaktig blitt knyttet til feer, som særlig har sin tilknytning til britisk folkeminne. De ble betegnet som veldig små og levde som regel under jorden i åser og fjell, eller i brønner og kilder. 1800-tallets romantikk, særlig på de britiske øyer, forsøkte å gi alvene deres størrelse tilbake og avbildet dem i tegninger og billedkunst som meget vakre unge menn og kvinner.
Ved innføring av kristen tro, kom alvene mer i bakgrunnen og forandret karakter. Kirken tok naturlig nok avstand fra alver, for kirkens menn mente at alt underjordisk var koblet til Satan. Når det attpå til ble sagt at alver var i besittelse av sterke krefter, skremte selvsagt også det kirkens menn, som betegnet alvene som små, skadefro ånder.
Island
Forfatteren Margit Sandemo har i vår tid gjort oss kjent med småfolket, som nok er et samlebegrep og favner alver, nisser, huldrefolket, underjordiske og dverger.
På Island kalles alvene ofte for landavættir eller markånder. Mange islendinger tror den dag i dag på huldrefolk og alver. I en studie fra 2006 og 2007 ledet av Terry Gunnell, professor i folkeminne, uttalte han at islendingene enten trodde fast på alver eller ikke var villige til å utelukke deres eksistens. Gunnell slo fast at ”Islendere synes å være mer åpne for fenomen som framtidsdrømming, bange anelser, spøkelser og alver enn andre nasjoner.”
Folk flest viser hensyn og spør om lov til å bygge veier og hus i områder hvor småfolket har tilhold. Ved flere anledninger, når det islandske veivesenet har jobbet med nye motorveiprosjekter, og ikke har tatt hensyn til alvenes boplasser, har de ofte møtt omfattende hindringer. Eksempelvis har anleggsmaskiner nektet å starte, elektrisk utstyr har kortsluttet, bildekk har eksplodert og deler av påbegynte veistrekninger har rast sammen. Nå skal det sies at veivesenet som regel viser respekt for de underjordiske kreftene ved at de legger motorveiene utenom alvenes bosteder. Hvis du kjøper et kart over Island i dag, er mange av disse stedene merket av på lik linje med veier, kirker og turistattraksjoner.
Alvene i litteraturen
Litterært har alvene vært til stede siden Edmund Spencer og Shakespeare, og ble også influert av den klassiske antikkens forestillinger om nymfer. I forbindelse med nasjonalromantikken, og særlig i England, blomstret alvemystikken opp. Det ble lagt vekt på fantasi, følelser, natur og folkeliv.
Idealet om at alvene var spebygde, hadde sommerfuglvinger og blomsterhatter, gikk igjen gjennom hele 1800-tallet, og ikke minst hos forfatteren Elsa Beskow.
I viktoriansk litteratur er alver i illustrasjoner svært små, menneskelignende menn og kvinner med spisse ører og luer. Et eksempel er Andrew Langs eventyr Princess Nobody (1884), hvor feene er småfolk med vinger som sommerfugler, og hvor alvene er småfolk med røde hatter.
Johan Sebastian Welhaven brukte ofte alvene som stemningsskapere i sin naturlyrikk. Henrik Wergeland brukte alver i noen av skuespillene sine.
I J.R.R. Tolkinens verden beskrives alvene som menneskelignende, edle vesener, om enn litt saktmodige. Selv om de blir stilt et direkte spørsmål, kan de gi et svar like mystisk som alven selv. En alv bekymrer seg ikke bare for det verdslige, men lever og ånder for naturen. Over alt annet elsker de å ta hånd om sine barn, for til tross for hvor lenge de lever, så får de ikke mange barn.
Ifølge litteraturen er sang, musikk og fest viktig for alvene. De er aldri syke og behøver lite søvn, for de får sin rekreasjon gjennom samtaler og sang. Den alv som ikke blir utsatt for sorg eller vold, lever et evig liv.
En alv kjennes igjen på sitt ansikt, som er både ungt og har livserfaring, deres melodiske stemme, spisse ører og deres evne til å bevege seg lydløst. Alver har også bra syn og hørsel, samt en uforklarlig dragning mot havet, ofte uten noen gang å ha sett det.
Alvedans
Alvene er kjent for å lokke til seg mennesker med dans og vakker musikk, og det finnes mange historier om de som ikke har kunnet motstå trangen til å bli med i alvedansen. Historien forteller at er to personer til stede, og den ene blir trukket med i dansen, så ser den som er igjen at kameraten blir borte og regelrett forsvinner inn i en annen dimensjon.
 |
Alver kunne bli sett dansende på enger og myrer under sommerens lyse måneskinnsnetter, eller i tåkedisen om morgenen. Alvene danser ofte i ring, gjerne til musikk av Nøkken. Så snart morgensolens lys bryter gjennom, forsvinner de langt inn i skogen til sitt alverike. Det eneste sporet etter alvedansen er duggdråpene i gresset, eller de kan etterlate seg ringer hvor de har danset. Slik har betegnelsen alvering eller heksering oppstått. I virkeligheten var det nok sopp som vokste i ring og etterlot seg sirkelrunde spor, som folk tolket som merker etter alvenes dans.
Alvene skyr dagslyset, og de alvene som ikke klarer å skjule seg for sollyset, blir forsteinet. De forsteinede alvene er usynlige for menneskene og står slik til neste natt da fortryllingen blir brutt. Mennesker som ferdes i skogen må passe seg for ”dagsalvene”, for ettersom de er usynlige, er det lett å støte på dem. Alvene er dyktige trolldomsfolk, og en alv i dagslys kan kaste sykdom og forbannelser over folk, men de kan også kaste velsignelser over folk og fe.
Her kommer en annen beskrivelse av alvedansen: Alvene danser i ring når morgentåken løfter seg fra sjø og skog, i kledt hvite slør. Musikken som høres under alvedansen beskrives som den vakreste musikk man kan tenke seg, som sang fra en høyere sfære. Den som hører dette føler en uimotståelig lyst til å delta, men her må man passe seg. Det sies at den som kommer ut i alvedans aldri vil slippe fra det uten å bli merket, i verste fall mister kan man miste forstanden.
Kontakt med småfolket
Det er kun få mennesker som har sett alver, ofte barn eller klarsynte. Alvene er reserverte, for ikke å si hemmelighetsfulle overfor menneskene. De som tilfeldigvis har truffet på alver i skogen, blir ofte bedt av alvene om ikke å fortelle videre hva de har sett.
Gamle kilder sier at alvene bor der neslene gror, og at de gjerne holder til i einerbusker. Men ikke forsøk å se etter dem under buskene. Det betraktes som kikking. Sett deg heller i stillhet ved siden av buskene. Du kan gjerne synge litt! Fløytespill liker de også. Du kan jo forsøke å hilse på eineren neste gang du går forbi eller legge igjen små gaver. Alvene setter pris på alt fra kjøkkenredskaper (i tre) til små fargerike perler.
Husk at småfolk generelt lever i harmoni med naturen rundt seg. De blir skremt av elektrisitet, høye, fremmede lyder eller mye bråk. Bor du slik til at de kan være i nærheten av huset ditt, så tenk over hva du gjør ute. De setter pris på alt som betyr å vise respekt for naturen. I gamle dager slo man gjerne ut vaskevannet utendørs, og da var det best å si fra til småfolket først, så de rakk å passe seg.
Du vil antagelig finne din spesielle måte å få kontakt og kommunisere med småfolket på. Om du er heldig å få kontakt, så ikke forvent at de flytter inn til deg. Det skjer kun om du ikke har strøm i huset.
Kilde: Wikipedia, Diverse bøker om alver