Tips en venn på e-postTekst og foto: Kari Flaata Halling
Anne Marie er født og oppvokst i Lofoten. Hun er nordnorsk i hjerte og sinn. For folk nordpå er det naturlig at folk stiller opp for hverandre og hjelper hverandre hvis det trenges. Men hennes engasjement strekker seg langt utover dette.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
- Det begynte for 30 år siden, da jeg var sammen med femten andre i Kina og syklet for fred. Da fikk vi muligheter til å hjelpe. Det var mye fattigdom der nede, og da vi kom hjem startet vi å samle inn masse klær til barna. Vi fikk hjelp av forskjellige instanser til å sende tingene til Kina, forteller Anne Marie, som utrolig nok har nådd en anselig alder av 69 år.
Hun ser langt yngre ut, men når hun begynner å fortelle om alt hun har gjort og erfart gjennom et langt liv, forstår man at det nok er riktig at hun nærmer seg de 70. Et varmt hjerte som brenner for sine medmennesker, alle de gode gjerningene hun har utført, kanskje det er all nestekjærligheten som gjenspeiles i ansiktet?
Kreativ dame
Anne Marie har alltid reist mye, også da hun bodde nordpå og barna var små. Hun er mor til to jenter og en gutt. Hun har sju barnebarn, den eldste er 23, og den minste ni.
- Jeg flyttet fra nord Norge av praktiske grunner. Barna stiftet familie og flyttet sørover. For å ha muligheten til å treffes oftere, flyttet jeg etter. Jeg tok utdannelsen min her nede, men da min mor ble alene, flyttet jeg nordover igjen. Da bodde jeg på det sommerstedet jeg har nå, som er min fars barndomshjem, midt mellom Stamsund og Svolvær. Der er jeg hver sommer, høst og vår. Maler, skriver og besøker folk. Jeg jobber også litt som terapeut. Har mange som behøver en varm hånd og hjelp til ymse små plager, og gamle klienter kan en jo ikke svikte, sier Anne Marie med et lunt smil.
- Å skrive er min største interesse. Jeg skriver dikt, historier og alt mulig. Jeg har en fantastisk hukommelse. Jeg husker fra jeg var bitte liten og kan gjengi historier om mennesker og ting som har skjedd opp gjennom årene. Det skal jeg lage noe på etter hvert. Malingen har bare kommet til meg. Jeg fotograferer veldig mye og kan male etter bildene mine, men kan også bruke fantasien når jeg former et bilde!
Anne Marie bor i en trivelig, lettstelt leilighet på Stabekk utenfor Oslo. På veggene henger nydelige landskapsbilder med motiv fra nordnorsk natur, de fleste har hun malt selv. At hun er en kreativ person viser også lysekronen i taket. Den fant hun i en skraphaug. Lysekronen var ødelagt, men hun pusset den ned og lakkerte den med flere strøk. Etterpå er den dekorert med perler.
- Jeg kjente noen som ryddet i gamle hus. De hadde funnet masse gamle perler i en boks, og disse fikk jeg. Alle som kom på besøk hos meg, har måttet sitte og tre perler, sier den sjarmerende damen.
Sommerstedet
- Jeg savner havet hver dag, men klarer meg godt når jeg ser noe grønt og blå himmel. Og så er det jo ikke så langt til havet her jeg bor nå heller. Går ofte ned til sjøen! sier Anne Marie og viser bilder av sommerstedet der nord. Et øyeblikk drømmer hun seg langt bort:
- Det er litt øde der jeg har huset mitt, som er et lite klenodie med alt mulig rart. Jeg bor alene, men om sommeren har jeg mye besøk. Når det er høst og vinter, kommer det ikke så mange innom, men døren er alltid åpen for ”tid” og gode samtaler. Tid er blitt mangelvare i vår travle hverdag. Alle er liksom kommet inn i en rundkjøring og kommer seg ikke ut. Trist, ikke sant? Jeg bruker å høre på lydene fra naturen og havet. Jeg kan våkne om natta, og hvis jeg hører noe som jeg ikke vet hva er, så går jeg opp og sjekker, men jeg er aldri redd. Jeg er heller ikke mørkredd, sier Anne Marie. Hun har fortsatt den klingende nordnorske dialekten i behold.
Nødhjelpsprosjekt nr. 2
Anne Marie har vært på mange eksotiske og spennende reiser til fjerne himmelstrøk. Leiligheten er full av reiseminner. For 13 år siden, på en ferietur til Tyrkia, fikk hun anledning til å bidra med et mer omfattende nødhjelpsprosjekt:
- Jeg var på fjelltur og hadde med meg en sherpa. Vi ble overrasket av et voldsomt uvær og måtte overnatte hos mannens familie. Hjemmet var et skur som huset to voksne og tre barn. Datteren var alvorlig syk, men familien hadde ingen penger, og jeg følte straks at jeg måtte gjøre noe for å hjelpe dem. Vel hjemme i Norge og Lofoten satte hun hele lokalsamfunnet i sving. Alle stilte opp og ga penger:
- Innsamlingen resulterte i 35.000 kroner. Det var nok til å gi den tyrkiske familien et nytt liv. De fikk legehjelp, medisiner etc. Det var spesielt datteren i huset som var avhengig av konstant legehjelp. Jeg hjalp i tillegg familien å flytte fra fjellene og ned til Side. Der fikk de nytt bosted, og alt ordnet seg for de etter hvert. De er evig takknemlige for hjelpen fra Lofoten, og vil så gjerne ”takke” selv. Jeg forsøkte å få visum for mor og datter for noen år siden, til et besøk i nord, men fikk avslag. Tre ganger har vi fått nei. Hvorfor? Jeg vet ikke!
I 13 år har Anne Marie tatt hånd om den tyrkiske familien, som hun har jevnlig kontakt med. Hun viser stolt frem et album, fullt av bilder. Mange er fra bryllupsfeiringen, da datteren, som nå er frisk, sto brud. Anne Marie var en selvskreven gjest.
Steiner og krystaller
- Helt fra jeg var liten har jeg vært interessert i steiner og krystaller. I Lofoten fant jeg mange flotte steiner, som jeg samlet på. Jeg hadde vel kanskje en egen evne til å se disse spesielle steinene.
 |
| Diverse rosenkvarts. Den store opalen t.h. er meget verdifull |
Det var en fantastisk opplevelse å reise til Tyrkia og være med sherpaene opp i fjellet. Mine søstre, som var igjen i Side, fikk nesten sjokk da de hørte jeg skulle dra opp i fjellene, som eneste dame sammen med fire tyrkiske sherpaer. Men på forhånd hadde jeg sjekket at de var seriøse.
Sherpaene gikk og gikk på de øde, kuperte viddene, og så kunne de plutselig stoppe. De hadde med en stav med pigg, banket litt i sanden, og så vippet de opp opaler. Senere, da vi kjørte bil, kom vi til et fjell fullt av ametyster. Vi kom kjørende, det var begynt å mørkne, og da billysene møtte fjellveggen, glitret det som funklende stjerner, forteller globetrotteren og viser en imponerende samling steiner.
- I dag er det ikke lov å ta med slike verdifulle steiner ut av landet. Jeg har brukt steinene i mitt arbeid som helhetsterapeut, legger hun til.
Anne Marie har hele sitt liv vært opptatt av åndelige ting, og såkalte overnaturlige opplevelser har vært en naturlig del av hverdagen.
- Bestefar var spesiell og kunne litt av hvert, blant annet stoppet han blod. Han var blind, men vi oppfattet han ikke som blind. Han så selv om han ikke så. Han var en sjelsfrende. Jeg snakket med bestefar om alt. Jeg har varme hender, og det har jeg arvet etter bestefar. Jeg har hatt mange opplevelser gjennom livet, der hendene mine har hjulpet!
Anne Marie bruker healingen i dag, som en del av de terapeutiske behandlinger hun gir i det små:
- Det er en del av meg, en gave jeg har fått, og den kan jeg gjerne gi litt av om det kan hjelpe!
Forvarsler
- Helt fra jeg var liten så jeg mye rart, også døde folk. Jeg fikk forvarsler og kunne se folk som kom til å dø. For eksempel kunne jeg se dem ligge på likstrå, noe som var vanlig før i tiden. En gang ble jeg redd. Jeg så en mann jeg kjente godt ligge på likstrå. I neste øyeblikk satt han på en stein utenfor huset og kom mot meg for å prate. Det var veldig skremmende. Da husker jeg at jeg løp til bestefar og fortalte om det. Han sa at det var ingenting å være redd for. Det var bare måten den avdøde ville si farvel på.
Da min bestefar døde, gikk jeg på handelskolen i Vesterålen. Sist gang jeg var hjemme og snakket med ham, var han syk og sa at nå ville vi ikke se hverandre mer. Vi tok farvel. Så sa han at han skulle komme og si farvel til meg. Han døde halv fem en morgen. På samme tidspunkt kom han inn på rommet til meg, og da visste jeg at bestefar var død. Da jeg kom på skolen, husker jeg at rektoren ba meg komme på kontoret. Jeg sa: ”- Det er ikke nødvendig, for jeg vet du skal fortelle meg at bestefar er død.” Da ble han rar, minnes Anne Marie.
#kampanje2#
Kontakt med avdøde
Anne Marie har jevnlig kontakt med bestefaren. Hun har også hatt kontakt med sønnen Morten, som døde brått og uventet i en ulykke for få år siden.
- Han hjelper meg mange ganger med ting jeg har forlagt og ikke finner igjen. Han har også hjulpet meg og advart meg et par ganger i forbindelse med ulykker. Mine døtre har også følt at han er tilstede og har hjulpet dem.
Anne Marie presiserer at det er ikke hun som kontakter de avdøde. De kommer til henne, blant annet i drømmer. Men hun har også evne til å se dem fysisk. Hun har også mistet en nær venn, som en gang reddet henne fra en ulykke:
- Jeg skulle holde et kurs og var avhengig av bil. Jeg fikk låne bilen til mannens familie, det var høst, regn og skodde, og jeg måtte kjøre over et fjell. Plutselig, da jeg kom ned fra fjellet, så jeg min avdøde venn sitte i bilen sammen med meg. Han la hånden på meg og ga ordre om å stoppe bilen. Jeg bråbremset! 10 meter foran meg var en sidevei, og derfra kom en traktor med tømmer, uten lys. Min venn reddet meg! Det synes jeg var fabelaktig!
Møte med engler
I leiligheten har Anne Marie en stor samling engler. Mange har hun fått av gode venner. Hun har et nært forhold til engler:
 |
| Bilder, steiner og engler i skjønn forening |
- Vi barna vokste opp i troen på at engler tar vare på oss. Det føltes helt naturlig. Første gang jeg så en engel var da jeg var fem, seks år. Jeg lå i sengen min og var veldig syk. Mor satt ved min side, men så gikk hun ut av døra for å hente vann til meg. I samme øyeblikk kom en engel inn. Jeg så den helt tydelig. Engelen satte seg på sengen min, og det som jeg synes var så utrolig, var at den slo vingene sammen. Jeg så at det var en ung mann. Jeg sovnet, og da mor kom inn igjen, spurte hun om jeg hadde sovet. Jeg svarte ja og fortalte at det var en engel som passet på meg. – Ja, det var vel det, svarte mor. Verken mor eller far snakket høyt om slike ting, selv om de nok hadde troen!
Også i voksen alder har Anne Marie sett engler. Hun har vært gjennom mange operasjoner, og ofte var det problemer med å få henne våken etter narkosen.
- En gang jeg gikk ut av kroppen min, kom det en engel, den samme engelen som satt på senga mi da jeg var liten. Jeg kjente ham igjen, og han bekreftet dette telepatisk. Han sa at han skulle ta meg med for at jeg skulle få se hierarkiet til alle englene, og han fortalte meg hvilke oppgaver de hadde, for eksempel var det noen engler som tok vare på barn. Jeg så også massevis av hvitkledde mennesker som jeg kjente, og som var døde, men de var ikke engler. Mange vil komme tilbake til jorden igjen som mennesker, men de har en engels oppgave. Jeg husker det var så godt å være der, for jeg var vektløs, og alt var bare lys. Jeg glemmer det aldri. Engelen sa at min tur var ennå ikke kommet, så jeg skulle tilbake til jorden. Da jeg våknet av narkosen, husket jeg alt som var blitt sagt, og det har jeg skrevet ned, også det jeg fikk vite om englehierarkiet.
Utdannet terapeut- alternativt
- Dette har vel gjort at du ikke er redd for å dø?
- Nei, jeg vet at døden bare er en overgang til den andre siden. Da vi mistet Morten, tenkte jeg rasjonelt; at hans tid på jorden nå var over, selv om sorgen over at han var borte selvsagt var sterk og nær, nesten uutholdelig! Et barn skulle ikke dø før sine foreldre, det skulle vært skrevet i ”livets bok”. Uansett hvor gammelt et barn er når vi mister det, så er det en del av deg, og noe av deg selv dør også!
Anne Marie sier at av og til, spesielt når hun har meditert, har hun evne til å se en persons aura. Hun har møtt spesielle mennesker som har en fantastisk aura, et par hun har sett har hvit aura, og det er sjelden. Det mener hun er mennesker som har engleenergi, og som har helt spesielle oppgaver på jorden.
For en del år siden tok hun et englekurs, der folk skulle lære hvordan de skulle få kontakt med avdøde. Hun følte umiddelbart at dette kurset ikke var seriøst:
- Jeg tror man skal være forsiktig med å holde kurs for å lære folk å ta kontakt med de døde. Det er en veldig ”hårsåre” ting, og det skal ikke mye til før menneskesinnet bikker over. Mange av oss er svake og kan ha vanskeligheter med å takle slike ting. Jeg har jobbet litt med rosenterapi. For en rosenterapeut er det viktig å ha kontakt med en lege som kan hjelpe hvis det går så langt at terapeuten ikke takler de traumatiske tingene som kommer opp hos klienten.
Anne Marie serverer nydelig suppe, nystekt brød og te mens jeg venter spent på det hun har å fortelle om sitt siste nødhjelpsprosjekt etter tsunamikatastrofen i Thailand, som skjedde i julen for seks år siden.
Nødhjelpsprosjekt i Thailand
Forut for katastrofen drømte Anne Marie at hun reiste til Sri Lanka for å hjelpe fiskerfamilier. Da tsunamien kom, følte hun at drømmen var et forvarsel, men hun skjønte at det var ikke til Sri Lanka hun skulle, men til Thailand:
 |
| Skolen Boon Song i Thailand åpnet dørene 1. mai 2010, takket være Anne Marie, som samlet inn penger til lærer og utstyr. Foto: Privat |
- Jeg holdt på et par år med å samle inn penger til fiskebåter. Klarte å samle inn ca. kr. 30.000,-. I mellomtiden var jeg med på en gruppetur til India. Da fikk jeg tilbud om å bruke noen av pengene der nede, for der var det jo også fiskerfamilier som hadde vært utsatt for tsunamien. Vi var innom Sri Lanka på tur til India. Da fikk vi råd fra folk som var kjent her nede at det var ikke bare å reise til Sri Lanka, begynne å slå rundt seg med penger og si at du skulle kjøpe båter til folk. Det kunne være farlig. I stedet satte jeg meg i forbindelse med Sjømannskirken i Thailand og kom i kontakt med Stein Vangen, som var prest under tsunamien. Julen 2009 reiste jeg sammen med ei venninne og møtte Stein og familien i Khao Lak, forteller Anne Marie, som var imponert over at alt var bygget opp igjen så kort tid etter katastrofen.
- Jeg var syv uker i Thailand og kom i kontakt med et pensjonistpar fra Østlandet som jobbet der. De fortalte om en liten skole som het Boon Song på øya Kho Kho Khao, som ligger rett ut fra Khao Lak. Skolen hadde de bygget opp igjen, men de hadde ingen penger til lærer, skolebøker og andre nødvendige læringsmidler. Jeg dro dit og forsto snart at her kom fiskebåthjelpen til nytte. Nå er skolen i gang, og det er 28 små barn som nyter godt av pengene. 35.000 kroner er samlet inn så langt, og alle pengene går direkte til barna. De får mat på skolen, bøker og alt de trenger. Nå har de fått skoleuniformer. Det er også en liten barnehage her, for de som ikke har begynt på skolen, forteller den stolte hjelpearbeideren.
Neste prosjekt
Anne Marie føler at alle de 28 ungene på Boon Song skolen er hennes unger. Hun har kjempefin kontakt med dem. Ungene lærer engelsk. Læreren har PC, så hun mailer til Anne Marie og forteller om alt som skjer på skolen.
20. januar reiste Anne Marie på en måneds tur til Thailand, og etter å ha vendt tilbake til Norge, er hun i full gang med sitt nye prosjekt:
- Det er en leveregel i Thailand som sier at når 100 dager er gått, så skal du ikke snakke om tragedien. Da skal du gå videre i livet og legge hendelsen bak deg. I løpet av de 100 dagene skal du heller ikke spise fisken i havet. Dette er en sunn tanke, men ikke for barn. De trenger å arbeide seg ut av traumer. Jeg tror et dagtilbud der barna kan jobbe med kunst, håndverk, musikk og teater vil gjøre livet lettere for dem. Det kan jeg si som mangeårig terapeut. I flukt med skolen er det et areal som det ikke er bygget på. Jeg må forhøre meg om hvem som eier dette. Er det kommunen, har jeg en sjanse til å realisere drømmen. Er det en annen manns eiendom, blir det ikke så lett. Land er dyrt å kjøpe i Thailand. Får håpe jeg har gode hjelpere med i dette tenkte prosjekt. Jeg har lyst til å lage et lite senter her; et sted ungene kan gå etter skoletid og holde på med ting. Men jeg trenger penger og håper på en god giver som kan hjelpe meg med dette, sier Anne Marie og legger til:
- Jeg alene kan ikke gjøre dette. Jeg må ha hjelp av gode mennesker som har hjertet på rette plass. Jeg vil lage en tavle med navn på alle de som har hjulpet meg, og alle vil etter hvert få vite hvordan det går med arbeidet og barna. Jeg trenger 300.000 kroner til å bygge senteret, mer om jeg må kjøpe tomt. Det vil gi barna en bedre fremtid. Livet gir mening når man kan hjelpe andre. Å gi av hjertet synes jeg alle skulle gjøre!
Vil du hjelpe Anne Marie, kan du sende penger til: PROSJEKT THAILAND kontonr: 4580.12.29267. Eventuelt send mail hvis det er andre ting du kan bidra med: kloemra@yahoo.no
Disse fine kinesiske visdomsordene var til stor hjelp for Anne Marie da hun mistet sønnen Morten:
SORG
Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet
med spisser som risper.
Det gjør vondt, forferdelig vondt,
til trekantens spisser er avslitt, og det bare er en kule igjen,
som glir rundt uten smerte.
Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er, beror på hva vi har mistet, hvilke resurser vi selv har,
og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre.
Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet,
når du vet at du aldri ville ha unnvært det du har tapt,
selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det,
da er trekantens spisser avslitt, og kulen blir en skatt i ditt hjerte.