Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

Husfruen

Allerede før jeg åpnet øynene, hadde jeg en fornemmelse av at dagen kom til å bringe noen svært spesielle opplevelser. Jeg husket plutselig at det var denne dagen Kari og jeg skulle sykle til nabobygda for å besøke Tone. Vi gikk i samme klasse alle tre, og tilbragte mye tid sammen både på skolen og på fritidsaktiviteter.

Tips en venn på e-post

Halve august måned var allerede tilbakelagt, og det var kun få dager igjen til vi skulle begynne i første klasse på ungdomsskolen. Vi hadde gledet oss til å besøke Tone helt siden det ble avtalt før skoleferien.

Tones hjembygd ligger omtrent tre mil sør for barndomshjemmet mitt. Vi skulle følge bygdeveien langs sjøen, men det var også enkelte strekninger der vi enten måtte passere gjennom tett skog eller store, åpne myrlandskap. Vi var godt kjent og vant til å ferdes i vår egen bygd og i nabobygdene. Og med sykkel som framkomstmiddel syntes vi at vi rakk over store avstander på kort tid. Kari ankom presis, og jeg skyndte meg å pakke ferdig sekken. Mor ønsket god tur og formante oss om å utvise forsiktighet både i trafikken og under badingen.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Det var to oppstemte og glade ungjenter som la ut på tur. Vi tråkket opp noen lange og bratte bakker, før veien flatet ut og ble borte bak en sving langt der framme. Vi tilbakela raskt de tre milene. Da vi kom fram til Tone, fikk vi vite at vi var invitert med på båttur i skjærgården. De andre i familien var allerede i gang med å bære ombord mat og utstyr, og ganske snart hadde vi kurs ut mot et område der det ligger en fantastisk sandstrand.

Temperaturen i sjøen var deilig, og vi badet, solte oss og grillet pølser, mens vi utvekslet ferieopplevelser, tanker og forventninger til oppstart på ny skole – og mye, mye mer. Timene gikk så alt for fort, og da det var tid for å takke for oss, kunne vi se tilbake på en sjelden trivelig sommerdag. Lite ante vi at opplevelser på hjemturen skulle komme til å gjøre dagen enda mer spesiell enn noen annen dag Kari og jeg så langt hadde opplevd.

Sola hadde gått ned da vi nærmet oss det siste, åpne myrlandskapet, et område som  kun ligger noen få kilometer fra barndomshjemmet mitt. Havskodda lå allerede som et florlett slør over terrenget. Trær og tuer, busker og kratt var omskapt til et mystisk og vakkert skue. Plutselig fikk vi øye på en kvinne som satt på en tue omtrent femti meter fra veien. Hun hadde ikke vært der da vi dro den andre veien, og vi kunne ikke forstå hvorfor hun satt der alene nå når det led mot kveld. Hun støttet hodet i den ene hånden, og det kunne se ut som om hun var lei seg. Vi fornemmet at hun holdt oss under oppsikt, og vi oppfattet begge at det var noe uhyggelig ved situasjonen.

Selv om vi visste at det klokeste var å dra raskest mulig hjem før skodda tetnet til, var vi også opplært til å yte hjelp om noen hadde behov for det. Vi ble derfor enige om å stanse og høre med henne. Plutselig skjulte hun ansiktet i begge hendene og ble sittende slik en liten stund, mens vi ble mer rådville i forhold til hva vi skulle foreta oss.

Etter at vi hadde gått av syklene, kunne vi se at kvinnen satt på ei tue midt ute i et område omgitt av både åpne og sammensunkne torvdammer. Dette var et område som vi visste var svært farlig å bevege seg i siden grunnen besto av synkegjørme. Vi innså omtrent samtidig at hun umulig kunne ha kommet seg bort til tua ved egen hjelp, og dette gjorde raskt hele situasjon enda mer uhyggelig.

Tanken om å yte hjelp, som bare et par minutter tidligere hadde fått oss til å stanse og gå av syklene, ble raskt erstattet av tanken om å hjelpe oss selv. Som om kvinnen kunne lese tankene våre, så hun brått opp og begynte å vifte med begge hendene på en slik måte at vi forsto at hun ønsket at vi skal dra videre. Jeg kan enda kjenne den isende følelsen jeg hadde da vi igjen satte oss opp på syklene og tråkket avsted det raskeste vi greide. Først da vi kunne sette fra oss syklene inntil husveggen hjemme, tillot vi oss å slippe til undringen og nysgjerrigheten over hva det var vi hadde opplevd. Og ikke minst; om det fantes en forklaring.

Farmor var på besøk hos mine foreldre da vi kom hjem, og av ansiktsuttrykkene våre forsto de at vi hadde opplevd noe som hadde skaket oss voldsomt opp. Vi behøvde ikke fortelle mye før farmor nikket og sa at dette var en historie hun kjente godt til. Jeg visste at farmor hadde god kjennskap til mange historier og sagn fra bygdene, og hun var også en meget dyktig historieforteller.

Da farmor var ung hadde hun vært tjenestejente på storgården der kvinnen fra myra en gang hadde vært husfrue. Inngiftet i en av bygdas rikeste familier, hadde husfruen vært mild mot tjenestefolket og mot folk i bygda som kunne trenge til noen ører. Oppsto det sykdom, ulykker eller død hos noen, kunne de berørte være helt sikre på at husfruen ville avlegge et besøk. Alltid la hun igjen noe som kunne avhjelpe den vanskelige situasjonen. Denne holdningen hadde gitt henne stor respekt og aktelse både blant tjenestefolket og bygdefolket. 

Etter sin bortgang ble hun mest husket for hardheten og ugjerningene hun utsatte sine aller nærmeste for. Hennes eneste datter hadde blitt med barn med en av drengene på garden. Han var sønn av en av tjenestejentene og en omreisende. Karoline og Lorents, som de to unge het, hadde blitt nære venner allerede før de begynte på skolen. Dette ble oppfattet som et helt spesielt vennskapsforhold, og det utviklet seg da også etter hvert til et vakkert kjærlighetsforhold. Moren til Karoline så ikke med blide øyne på forbindelsen, og gjorde det klart for dem begge at noe ekteskap aldri ville komme på tale. Da de var nitten år gamle, skapte moren mye oppstyr ved å kontakte lensmannen. Hun ba ham som myndighetsperson om å ta en samtale med Lorents. Lensmannen anså ikke en slik sak å være blant de oppgavene han var satt til å utføre, men forsto at husfruen ikke kom til å gi seg med det gode.

Lensmannen rådet Lorents til å reise bort en tid, og det var et råd Lorents valgte å følge. Beslutningen førte selvfølgelig til stor sorg både for ham selv og for Karoline. Hans håp var å komme til et sted der han kunne få anledning til å legge seg opp litt penger, for senere å skaffe seg utdannelse. Da han reiste, visste hverken han eller Karoline om graviditeten. Hun var knust over adskillelsen, og enda verre ble det da hun måtte innse den vanskelige situasjonen hun hadde kommet i. Moren minte henne stadig om skammen hun påførte seg selv og familien. Samtidig sørget hun for å snøre datterens korsett så stramt at graviditeten ikke var synlig for andre, og slik at nyheten heller ikke nådde ut i bygda.

Barnet ble født en tidlig høstnatt, og det var husfruen selv og kokka på gården som tok i mot det lille guttebarnet. Karoline var utslitt etter fødselen, og fikk beskjed om at barnet var dødfødt.

Sent på natten snek husfruen seg ut med en bylt i den ene hånden, og en spade i den andre. Planen var å begrave barnet i myra, siden hun da var sikker på at ingen ville finne det. I nattemørket var hun imidlertid uheldig og tråkket ut i en stor torvdam. Hvorfor hun ikke greide å redde seg opp, ble sett på som et skjebnens fingerpek.

Neste morgen i grålysningen ble hun og den døde, lille gutten funnet av en nabo som var på vei hjem fra jakt. Lensmannen valgte å etterforske saken, og i avhør innrømmet kokka at barnet var levende født. For å hindre at skammen ved et uekte barn i familien skulle bli kjent, hadde husfruen lagt en pute over barnets ansikt og slik sørget for at det ikke fikk leve opp.

 « - Gjennom årenes løp har jeg i blant hørt at folk har sett husfruen ute på myra. Da opptrer hun alltid på samme måten som det hun gjorde overfor dere. Hun finner vel ikke fred, stakkars,» avsluttet farmor.

Slik blir 2021 for deg! Bestill et personlig årshoroskop fra Henning Hai Lee Yang.