Det var tid for å gå på skolen, og bare ved å se ut av vinduet, kjente jeg den ufyselige følelsen av vind og snøfokk mot ansiktet. Jeg kjente redselen og ubehaget og spurte mor om hun eller noen andre kunne følge meg, men siden jeg hadde småsøsken kunne hun ikke forlate dem. Det var bare å spise frokost, pakke ned matpakke, og ruste seg for uværet som regjerte utenfor veggen.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Jeg hadde tidligere morgener gått til fast tid, og ofte møtte jeg sløydlæreren min, som kom ut fra sitt hjem. Vi hadde mange morgener gått sammen til skolen. Det var alltid greit å møte ham, og vi snakket sammen opp til skolen. Hvis det var uvær, var jeg som regel stille, og vi bare gikk ved siden av hverandre. Holdt skjerfet foran ansiktet og orket ikke å snakke i snøføyken. Mor hjalp meg med anorakken, og bandt et skjerf godt rundt ansiktet mitt. Mor sa også hun eller bestemor kunne prøve å møte meg når jeg skulle hjem. Jeg tok sekken og vandret av gårde i et slikt snøvær at jeg ikke så nabohuset. Det var skikkelig ekkelt! Men etter å ha gått cirka 150 meter, ble gleden stor, for der kom sløydlæreren, og vi gikk sammen. - Så heldig jeg er, tenkte jeg. Jeg sa bare god morgen, og så gikk vi videre. Vi snakket ikke sammen, bare så på hverandre. Nå kunne jeg være trygg hele veien.
Like før skolen måtte vi opp en bakke, og da var det cirka 100 meter til skolen. Med ett forsvant det jeg trodde var læreren min ut til høyre, langs et gjerde og opp en annen bakke. Jeg løp det jeg klarte og storgråt. Hvorfor hadde han forlatt meg? Jeg løp inn i sløydsalen, og der sto læreren min, han smilte og sa god morgen. Jeg klarte å få fram: - Hvorfor gikk du fra meg. Han svarte: - Men kjære deg, jeg kom hit for over en halv time siden. Hva er det du gråter for? Jeg forklarte ham hvorfor jeg gråt, og at det var fordi jeg ikke følte meg trygg og var lei meg for at han hadde tatt en annen vei. Han svarte at jeg nok bare hadde innbilt meg at det gikk noen der, men jeg var sikker på det jeg hadde sett, og holdt fast på det.
Jeg skjønte ikke før jeg ble eldre at det nok var ”noen” der som fulgte meg fordi jeg ikke skulle være så redd. Hvis det var en hjelper eller skytsengel, hvorfor hadde den ikke fulgt meg helt fram? Dette har jeg tenkt på mange ganger i voksen alder, og spesielt etter å ha opplevd forskjellige andre rare ting. Men uansett er jeg overbevisst om at det var noen som passet på meg!
Karina