Det var min operasjonslege som gjennomførte alle kontrollene på meg i ettertid, først hver tredje måned, så hvert halvår. Jeg utviklet et godt og nært forhold til denne mannen som bokstavelig talt reddet livet mitt. (Han opererte meg for kreft to ganger i løpet av en fem års periode).
Var det noe jeg lurte på, eller var bekymret for, så kunne jeg ringe ham eller ta det opp med ham når jeg kom til kontrolltimen. Hvis han ikke kunne ta den oppsatte timen som jeg fikk en god stund i forveien, fordi han plutselig måtte foreta en operasjon, så ventet jeg til han var tilgjengelig.
Det var han som kjente til hele min ”sykehistorie”, og det var han som kjente til alt jeg hadde vært igjennom, og jeg ville ikke ha noen andre! Han beroliget meg alltid, og han var aldri i tvil om at alt kom til å gå bra med meg.
Han var selv få år eldre enn meg, så han var forholdsvis ung, han også. Jeg visste at han var gift og hadde tre barn, men mer visste jeg ikke om privatlivet hans. Det var ikke hans liv det handlet om når jeg kom som pasient til ham, naturlig nok, - men for meg ble han en utrolig viktig person i livet mitt..
Så i fjor høst, kom dagen, hvor tiden var inne for å bestille en ny time på sykehuset. Jeg ringte, snakket med en legesekretær på sentralbordet, og ba om å få min operasjonslege til den oppsatte timen. De ordene kvinnen i den andre enden serverte meg, kommer jeg aldri til å glemme…
”Nei, han lever ikke lenger!” sa hun. Jeg reagerte voldsomt, og satte i et høyt utbrudd, før jeg fikk samlet meg såpass at jeg fikk spurt hva som hadde skjedd.
”Han døde i en sykkelulykke”, sa damen spakt. Uten at jeg kunne helt skjønne det, så begynte jeg å gråte som om jeg hadde mistet en nær person. Og det var jo det jeg hadde gjort. Jeg la på røret, og jeg gråt og gråt…
Det føltes tomt, vondt og totalt meningsløst. Hvorfor skulle denne flotte, unge mannen død? Og hvorfor skulle jeg miste min lege? Jeg trengte ham!
Dagene gikk, og jeg var tynget av sorg. Det var helt ufattelig hvor tungt jeg tok dødsfallet til min lege…
Et par uker senere, da jeg holdt på med huslige sysler, og jeg tenkte på alt og ingenting, fikk jeg plutselig en sterk fornemmelse av en persons nærvær. Det var akkurat som om operasjonslegen min var i rommet, uten at jeg kunne se eller høre ham, men jeg merket at han var der… Jeg ble ikke redd, heller det motsatte, men jeg visste ikke hvordan jeg kunne oppnå kontakt. Jeg spurte hva han ville, men klarte ikke tyde noe svar.
Noen dager senere satt jeg i bilen min på vei til mediasjonsgruppa jeg er med i. Hun som leder gruppa er klarsynt, og det er spennende torsdagsmøter som vi har. Mens jeg satt i bilen, kjente jeg plutselig min leges nærvær igjen. Det var akkurat som han plutselig dukket opp ved siden av meg, men jeg kunne verken se eller høre noe denne gangen heller, men det var ikke fritt for at hjertet mitt banket en anelse fortere…
Visste han hvor jeg var på vei hen?
Da jeg kom fram til meditasjonsgruppa, og vi pratet om løst og fast, glemte jeg hele legen for en stakket stund, helt til meditasjonen startet. Jeg klarte rett og slett ikke å konsentrere meg om de øvelsene vi skulle utføre, for jeg ble liksom avbrutt i tankegangen flere ganger av min operasjonslege.
Da meditasjonen var over, spurte Kari (meditasjonlederen) meg om hvordan jeg syntes meditasjonen var, hvorpå jeg svarte at jeg hadde problemer med å konsentrere meg, for jeg følte at noen ”blandet seg inn i tankene mine”.
Da sa hun: ”Det har stått en mann ved siden av deg under hele meditasjonen!”
”Hvem er det?” spurte jeg og kjente at jeg allerede visste svaret.
Hun så noe på min venstre side, som ikke jeg så, og så beskrev hun mannen og sa navnet hans nesten riktig.
”Det er operasjonslegen min!” sa jeg og var på nippet til å gråte. ”Hva vil han?”
Det ble helt stille i rommet en liten stund.”Han skjønner ikke at han er dø,” svarte Kari. ”Han har ikke kommet opp!”
”Han døde momentant i en ulykke,” svarte jeg tungt.
Kari skjønte da umiddelbart at mannen ikke rakk å omstille seg før døden innhentet ham, men hun sa at hun skulle hjelpe ham til å finne veien opp til lyset. Etter noen sekunder sa hun at han var dratt opp, og jeg kjente ikke antydning av hans nærvær lenger.
Det var da jeg skjønte at nå, etter at han var død, var det min tur til å kunne hjelpe ham. Han visste sikkert at jeg hadde kontakt med den klarsynte som kunne ”se”, og som også kunne sende de døde ”som fortsatt hang igjen”, opp i lyset.
Siden har jeg ikke kjent nærværet av ham, og jeg håper at han har det godt der han er nå. Selv savner jeg ham enda, og kommer nok alltid til å gjøre det!
Men det stopper ikke der: For to måneder senere fikk jeg brev fra sykehuset om at alle prøvene mine viste, for første gang på 10 år, at jeg var helt frisk!
Liv