Jeg så at Bjørnar, som alltid har vært tynn, hadde blitt enda tynnere. Ansiktet var blitt rundere og litt rødlig. Vond historie ble fortalt. Bjørnar hadde fått en sjelden type kreft, men legene mente det ville gå bra. Mente legene egentlig det? Ikke lenge etter vårt møte var Bjørnar gått over til de evige fiskeherligheter.
Skamfull innrømmer jeg at jeg omtrent alltid prøver å slippe begravelser, og slik ble det også nå. Bjørnar og jeg var vel ikke så nære venner, og så var det jo denne «gammelmannsgikta» da. Nei, jeg var ikke i form, løy jeg til meg selv, og så holdt jeg meg borte fra begravelsen.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Det gikk to, kanskje tre år. Jeg ville besøke Bjørnars gravsted, som var ved hovedkirken i kommunen vår, en forholdsvis stor kirkegård. Selv soknet jeg til en annen kirke. Et familiemedlem av Bjørnar fortalte at han var begravd på det nye feltet ved kirka, med noen hundre graver. Jeg lette og lette, men fant ikke gravstedet. Kom hitover! Bjørnars kraftige, litt særpregede stemme, hørtes. Jeg skvatt til og tenkte: For noe tull! Bjørnars stemme? Nei! Bjørnar var begravd i nærheten av der jeg sto, men dette ropet kom fra et sted borte fra kirken, 60-70 meter unna. Jeg så ingen der borte. Tenkte å gå mot det gamle feltet og kirken, men jeg torde regelrett ikke.
Bjørnars gravsted hadde jeg ikke funnet, men jeg ville ikke gi opp og oppsøkte kommunens kirkekontor. Der fikk jeg beskjed om at min gamle fiskekompis var gravlagt sammen med sine foreldre på det gamle gravfeltet, ikke langt unna kirken. Det ropet jeg helt klart hadde hørt kom fra det stedet hvor Bjørnar hadde sitt hvilested.
Tips en venn på e-post