Av Rune Blix Hagen, Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø.
|
Heksesabbat i Troms kirke
Fra danske rettsprotokoller og folkesagn går det fram at hekser natt til 1.mai dro til det de omtalte som Troms kirke i Norge. Flygende gjennom luften kom trollkvinnene til kirkebygget på Tromsøya. For å reise nordover kunne de også komme ridende på ulike husdyr, gjerne på kattelignende skapninger. Ved kirkeporten sto Satan selv og ba høvisk kvinnene om å kysse ham bak. Etter det skamløse kysset fikk gjestene hilse på fandens oldemor som sto i våpenrommet. I dette rommet satte heksene fra seg sine hurtiggående sopelimer. I kirka feiret man vårens inntog med spill, dans, mat og drikke.
"Å ride eller fare til Troms" var en vanlig talemåte i Danmark, særlig på Jylland. I Danmark har man også et eventyr med tittelen Rejsen til Troms Kirke hvor det berettes om trollkvinnene obskøne festligheter med djevelen. Her hadde de anledning til å fornye sin pakt med Satan. I ei fortelling heter det: «På Valborgaften nyter heksene sin nattverd av Fanden i Troms. Brødet presenterer han dem på et flatt kinnben av et esel, og vinen i en hodeskalle.»
«Like ut, allting i mot»
I dansk fortellertradisjon er følgende historie vanlig i litt ulike varianter: Det var engang en mann som arbeidet på en gård hvor det bodde ei gammel kone, som gikk for å være heks. Mannen hadde ofte hørt at alle trollkvinner red på sopelimen til Troms kirke natt til første mai. En slik senkveld så mannen at den gamle kona tok sopelimen og smurte salve på den. Mannen så sitt snitt til å ta noe av salven og smurte den på en stokk. Da det ble mørkt, satte den gamle kvinnen seg på sopelimen og sa: "Like ut, ingenting imot, inntil Troms kirke". Mannen gjentok etter henne. Da kom mannen til ei kirke hvor en rekke kvinner allerede trådde dansen. Mannen sto i våpenhuset og så på. Han leitet mellom de mange sopelimene som sto i våpenhuset, og omsider fant han sopelimen til den gamle konen. Som han sto og holdt på den, ble han plutselig oppdaget. Med raske skritt kom trollkvinnene mot ham. Uten å tenke seg om grep han om kosten og sa: "Like ut, allting imot." Dermed red den stakkars mannen imot hus og kirketårn og var nesten halvdød innen han kom hjem. Etter tre år kom også den gamle kona hjem fra Troms kirke. Mannen hadde jo tatt sopelimen slik at hun måtte gå den lange veien fra Nord-Norge til Jylland.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
|
Blodig alvor
I 1623 ble Kirsten Ibsdatter dømt og brent som farlig trollkvinne etter en hekseprosess på Jylland i Danmark Av hennes tilståelse gikk det fram at hun ofte brukte å dra sammen med andre trollkvinner til Troms kirke. Kirsten fortalte at hun hadde en egen demon til å forlyste seg med. Demonen bar navnet Plett, og som tegn på sin pakt med Kirsten hadde han satt sitt djevlemerke på hennes mave. Da de kom til Troms kirke, hadde Satan selv holdt preken, men han talte på latin og tysk slik at heksene ikke forsto hva han sa. Trollkunsten hadde Kirsten formidlet videre til sin egen sønn, og han var ofte med på reisene nordover som tjenestegutt for trollkvinnene. Djevlepakt, nattlige hekseritt, tjenende smådjevler og djevlemerke er for øvrig sentrale motiver i trolldomssakene nordfra på 1600-tallet. Og overføringen av demonologisk tankegods, eller hekselære, har gjerne gått fra Danmark via Bergen og til det høye nord.
Nord og ned
Forestillingene om de nattlige hekserittene har i Danmark levd på folkemunne helt fram til vår tid. I nedtegnelsene har nettopp Troms kirke fått en sentral plass. De danske heksene skulle til kirke, og da helst til ei kirke der hedningene var nærmeste nabo, der man visste at trolldom og annen utsøkt djevelskap florerte. De tenkte seg ei kirke som var anlagt nettopp ved sivilisasjonens utpost som en buffer mot mørkets Herre, Helvete og den ville natur. Altså nord og ned til Helheim.
Kanskje kan denne type fortellinger spores tilbake til et gammelt pavebrev fra Clemens V i februar 1308 - her henvises det til ei kirke i Troms viet til den hellige Maria og anlagt ytterst ved grensen mot hedningene ("sancte Marie de Trinis, iuxta paganos").
Det ser ut til at rykte om Tromsø som de nordiske heksenes hovedkvarter har vært godt kjent. Som tekst til et landskapsmaleri av Tromsø fra 1852, skriver den skotske folkeminnesamleren og maleren John Francis Campbell (1821-1885) følgende: “Tromsø was supposed in the olden times to be the headquarters of the northern witches. It is now a flourishing Mercantile Town.” I dansk folketradisjon har man for øvrig den oppfatning at nordmenn som sådanne er litt skumle og trolldomskyndige.
|
Vårfesten på Blokksberg
Blokksberg, eller Brocken, ligger som en topp 1142 meter over havflaten i fjellkjeden Harz i det sentrale Tyskland og ble først kjent som heksenes samlingssted gjennom ei geografisk beretning skrevet av Johannes Praetorius. Hans bok kom ut i Leipzig 1669. For et bredere publikum er Blokksberg først og fremst kjent for sine heksesabbater gjennom en av verdenslitteraturens mesterverk, nemlig Johann Wolfgang von Goethes’ Faust, skrevet under romantikkens glansperiode mot slutten av 1700-tallet. Goethe besteg selv Blokksberg i 1777.
Når det gjelder heksetradisjonen rundt Blokksberg, er den i Tyskland knyttet til vårfesten i overgangen mellom april og mai, kalt Walpurgisnacht. Området omkring fjellet besøkes hvert år av tusenvis av turister. Blokksberg har vært en sentral turistmagnet i Tysland siden i 1903. Mens Blokksberg tilhørte Øst-Tyskland etter annen verdenskrig, var det imidlertid forbudt både for hekser, djevler og turister å bestige fjellet, som da var brukt som overvåkningspost mot Vesten.
|
VÅRFEST I KJÆRLIGHETENS NAVN
Ifølge keltisk tradisjon bruker man ikke begrepet Valborgsnatt, men Beltane (eller Beltaine). Beltane markerer livets, livskraftens, kjærlighetens og håpets gjenkomst, og det er en forenende dag for mann og kvinne. Ordet Beltane kommer fra Ble, den keltiske himmelguden, og den walisiske Tan, som betyr ild.
Tekst og foto: Kari Flaata Halling
Etter Wicca tradisjonen er dette en vidt utbredt høytid som markerer Solgudens utvikling til en moden, ung mann. Gudinnen befinner seg i jomfruaspektet, og de to forelsker seg i hverandre og forenes gjennom ekteskap. Helt fri for gudedyrkelse blir Beltane derfor en vårfest i kjærlighetens navn, fordi det er på denne tiden folk oftest forelsker seg, dyrene i naturen forplanter seg, og plantene er i full blomst og formerer seg. Hus ble pyntet med mai- og hagtornblomster, og unge jenter bar dem i håret.
|
I Cornwall, England er det mange keltiske minnesmerker, blant annet Madron Wishing Well & Celtic Chapel, som ligger godt gjemt inne i en skog utenfor Penzance. Madron Well har blitt kjent for sine magiske krefter og healende egenskaper. I forbindelse med Beltane, kom krøplinger og andre syke for å bade i kildevannet. De rev av strimler på klærne sine, som hadde vært i berøring med sårene, og strimlene hang de på grenene på trærne i håp om å bli friske. Håpet var at når tøyremsene råtnet, ville kroppen være helet. Det var også vanlig at tøyremsene ble dyppet i vannet, mens det ble utført bønner eller andre ritualer.
Også i våre dager er stedet et populært utfartssted for turister og andre. I trærne som omkranser den hellige kilden, henger massevis av fargerike bånd og tøyremser, som vitner om at folk fortsatt holder liv i den eldgamle tradisjonen. Men de fleste av dagens besøkende henger opp de fargerike båndene ”for good luck”.
|
FAKTA OM VALBORGSAFTEN
- Kvelden 30. april (Valborgsmesseaften) og natt til 1. mai (Valborgsnatten) har fra de eldste tider vært knyttet til troen på at heksene denne natta valfartet til Blocksberg, et fjellområde i Harz, Tyskland. I gamle dager mente man at Valborgsnatten var naturvettenes store fest. Alver, huldrer, nøkker og troll samles for å feire våren.
- 1. mai var Valborgsmesse eller Gaukemesse (Gauksdagen), som den ble kalt i Norge. Dette var en viktig merkedag fordi gauksmesse spådde sommerværet og innledet den første sommermåneden.
- Valborgsmesse er til minne om kongsdatteren og helgenen St. Valborg (St. Walpurgis), som døde 25. februar år 779. Hun ble gravlagt i Eichstätt, Tyskland. Fra gravsteinen skal det ifølge historien ha rent en helbredende væske. Walpurgis feires fortsatt i den katolske kirke, men dagen er flyttet fra 1. mai til 25. februar.
- I Tyskland, og delvis i Norden, brente folk bål Valborgsnatten, og 1. mai ble husene pyntet med nyutsprunket løv.
- I Sverige feirer man fortsatt Valborgsmesseaften. I dag arrangerer kommuner over hele landet bålbrenning (majbrasan), ofte på stedets Folkets park. Det er vanlig at kor synger vårsanger, og at det blir holdt tale. Det blir også flagget, men dette er nok mest fordi kong Carl Gustav har fødselsdag.
Mer å lese om Valborgsnatten og Beltane:
http://trolliord.webs.com/valborgsnattbeltane.htm
Tips en venn på e-post