Jeg er klarsynt, og det betyr ikke at jeg er åpen for alt. Jeg er skeptisk til det jeg selv ikke har erfart, og jeg stiller høye krav til meg selv i jobben min som klarsynt. I tillegg er jeg et medium, altså en kanal, som mottar informasjon også fra den andre siden.
Jeg vokste opp med en spesiell hund. Vi hang sammen overalt. På spasérturer, ski og aketurer. Han var med til venner, og jeg var faktisk klar til slåsskamp da noen gutter i gata fortalte meg at i Kina spiser man blå tunge, og det kunne vi godt prøve. Det ble ingen slåsskamp heldigvis.
Bonzo ble eldre, og jeg hadde flyttet ut og fått min første datter. Da hun var litt over 1 år, ble Bonzo syk og måtte avlives. Jeg unte ham å bli smertefri og fikk dessverre ikke tatt farvel med ham. Min datter og Bonzo hadde god kontakt. Han var så tålmodig med henne, og hun så forsiktig. Det gikk en tid etter Bonzos bortgang. Jeg hadde fått en datter til og valgte å flytte med jentene.
Ett års tid etter dette døde min mormor, som i mitt hjerte var mer som en mor for meg. Jeg var helt knust og frustrert, fordi jeg heller ikke denne gang fikk sagt farvel. Men hennes bortgang var ikke uventet, da jeg drømte en slags avskjed og fikk en slags visshet om at hun ville gi meg noe tilbake. Dagene var tunge fram til reisen til hennes begravelse. Savnet etter Bonzo og mormor var sterkt. Heldigvis holdt jentene meg i vigør.
Kvelden før avvreise, opplevde jeg mitt første møte med Bonzo igjen. Han var en langhåret, helsort chowchow, og det luktet typisk våt pels da han hadde vært ute i regnet. Lukten kommer sigende mens jeg sitter ved vedkaminen og fyrer. Det er juli måned, og jeg fryser i det lille skipperhuset jeg leier. Jeg lurer på om veden er rå likevel, mens lukten blir mer intens. Jeg sitter på en lav krakk og stirrer inn i flammene. Ullsokker på beina, og jentene sover på sitt rom. Så kjenner jeg en sterkere lukt litt foran meg og hører klør tasle mot flisene på gulvet. Jeg føler meg så varm og omsluttet av omsorg. Så kjenner jeg det som om en snute og to forlabber legger seg over føttene mine, og tårene mine renner i takknemlighet, for Bonzo har ikke glemt og er der med sin trøst, akkurat slik han pleide å trøste da han var i live.
Begravelsen til mormor gikk greit i den tid jeg klarte å være tilstede. Jeg distanserte meg og fikk være med å bære henne. Jeg var fredfull, men samtidig var det vondt, og jeg kunne ikke forstå hvordan hun kunne gi meg noe tilbake! Jeg var nesten høygravid med tvillingene mine og gikk i lånte ballerina sko med sløyfe på. Jeg tenkte, gråt, og tenkte! Den ene sløyfen løsnet fra skoen. Fikk en fornemmelse av at mormor ba meg vente og se, ikke slite så mye.
November kom, og jeg gruet meg for en bestemt dato, mormors bursdag. Kraftige kynnere gjorde at jeg reiste til sykehuset, og der roet det seg. En tvillingfødsel 6 uker før termin er ingen spøk, så jeg ble værende på sykehuset. 2 dager senere, på mormors bursdag, ble min lille keiserinne og keiser født! En gledens dag, og jeg vet mormor var med meg og roet meg, for det var nokså dramatisk før keisersnittet, fordi jeg og veslejenta slet veldig. Mormor «ga» meg det beste hun kunne gi. Og i kjærlighet til henne minnes vi henne også på tvillingenes bursdag. Jeg har hele tiden en spesiell egendesignet gullring på meg, som jeg fikk smeltet om av en gullbrosje mormor fikk av meg i gave.
Årene går, og utfordringene i livet mitt toppet seg. Jeg er motløs en kveld ved leggetid og prøver sove på siden med dyna trukket godt oppunder øret. I halvsøvne sklir dyna ned over skulderen, og jeg irriterer meg fordi jeg fryser. Så kjenner jeg noe som drar dyna opp på plass, og et lett mildt strøk over skulderen. Jeg blir igjen helt rolig og føler at mormor vil si meg at alt order seg, og at hun er der. Jeg rekker å takke og sovner. Jeg forstår omsider når jeg våkner, at jeg ikke er gal, men derimot har helt normale opplevelser. Jeg som er en skeptiker, sensitiv og klarsynt forstår mer og aksepterer slike opplevelser, og har faktisk blitt sterkere som klarsynt medium.
Bonzo kan tidvis legge seg over føttene mine i sengen, men vi er enige om at han trives bedre på andre siden av sengen, da jeg tidvis sover urolig. Og han har sin faste plass foran vedovnen og varmer føttene mine innimellom. I tillegg viser han seg for meg i de situasjoner hvor jeg ikke skal være impulsiv og naiv ovenfor andre. Han varsler meg også om farer under bilturer, og er helt majestetisk på sin rette plass i forsetet på bilen, litt arrogant og viktig skuer utover. Forsetet var hans favoritt til det ble påbudt med hundebur under kjøring.
Vær trygg på deg selv når du har dine opplevelser med omsorg fra den andre siden. Du får din hjelp når du trenger det. Dine kjære ønsker deg alt godt og at du også lytter til deg selv. Din opplevelse er ekte for deg slik du sanser den. Bare husk å takke, så du får gitt omsorg tilbake.
Tusen takk for at jeg fikk dele noen av mine opplevelser med dere lesere.
Av Grethe, Magic Circle