Hun hadde utsatt å ta turen til kirkegården i flere dager, men i dag hadde hun måttet bite tennene sammen å gjøre alvor av det. Nå dyttet den dårlige samvittigheten henne av gårde sammen med den sure vinden. Hun ble ikke i bedre humør av at Olav ikke hadde villet bli med henne. Det var ikke ofte hun spurte samboeren om han kunne bli med henne på kirkegården, men i dag følte hun seg av en eller annen grunn litt utrygg. Olav hadde sagt at han hadde noen viktige arbeidsmailer han måtte besvare innen kvelden, så han måtte bli hjemme.
Hun smalt igjen bildøra og kjente at det var absolutt ingen gode følelser som romsterte rundt i kroppen hennes nå. Hun tok et fastere tak i blomsterbuketten hun nettopp hadde kjøpt. Blodrøde roser som skulle stå på graven til hennes mor, moren som hadde dødd så alt for tidlig for ett knapt år siden. Hjertet hadde bare takket for seg en dag, etter at hun la seg en kveld. Guro var takknemlig for at døden hadde innhentet henne så stille og fredfylt, men at hun selv aldri hadde fått tatt farvel med sin mor, eller sagt hvor glad hun var i henne, fylte henne ofte med tungsinn. Men hun håpet så inderlig at moren allikevel visste hvor høyt hun hadde satt pris på henne. Savnet etter henne var så usigelig stort.
Idet hun gikk inn porten til kirkegården, slo det henne at hun hadde utsatt denne turen litt for langt ut på dagen. Mørket begynte snart å samle seg til skumringstimen dukket opp. Hun grøsset litt og dro lua nok en gang nedover ørene. Hun tittet seg rundt på det store området med alle de forskjellige steinene med innskrift på. Under dem alle lå det beinrester eller aske etter mennesker, gjennom generasjoner. Den eneste bevegelsen hun kunne skimte, var et menneske ganske langt borte fra henne, som antagelig ryddet opp i gammelt løv som hadde lagt seg rundt beplantningen ved én av gravene.
Brått skvatt hun til og snudde seg. To kråker hadde slått seg ned foran en grav, og det kunne se ut som de slåss om noe på bakken. Hun sto helt stille og fulgte dem med øynene. Sekundet etter vant tydeligvis den ene kråka, for den lettet fra bakken med noe stort i nebbet. Den fløy bare et par meter unna, da et lite utbrudd slapp ut av henne. Kråka hadde ei flådd rotte i munnen! Noe så ekkelt! Det hadde hun aldri sett før, og det måtte selvfølgelig skje her inne på kirkegården, denne kalde, halvmørke kvelden.
Hun skyndte seg videre mot stedet der graven til hennes mor var. Akkurat nå angret hun på at hun ikke hadde parkert på den andre siden av kirkegården. Det var jo flere parkeringsmuligheter, men hun hadde parkert slik hun pleide å gjøre. Når det var lyst og mildt, vel og merke.
Stillheten var nesten til å ta og føle på nå. Det mennesket hun hadde sett ved én av gravene for noen minutter siden, var nå borte. Nå angret hun i det hele tatt for at hun hadde tatt turen hit i dag. Én dag fra eller til, hadde ikke hatt noe å si. Hvorfor hadde hun ikke utsatt det til i morgen, da sluttet hun også tidligere på jobb? Nei, for da hadde hun tenkt å dra og kjøpe seg nye vinterstøvler. Hun forbannet seg selv et øyeblikk; at det gikk an å prioritere så inn i hampen feil!
Et mørke falt over henne, ikke et mørke som kom utenifra, men et indre mørke. Nei, tenkte hun. Nei, ikke nå! Hun visste at hun av og til kunne merke energier, både lyse og mørke energier, uten at hun helt kunne si hva det var. Men ikke nå, tenkte hun mens hjertet slo litt hardere. Akkurat der hun sto nå, føltes det som det befant seg et mørkt felt. Det var tunge energier der, energier som ikke hadde slått seg til ro på den andre siden.
|
Guro kastet et blikk rundt på de nærmeste gravene. Det var rader på rader med gravsteiner med et eller to navn inngravert. Pyntede graver og ustelte graver om hverandre. Ingen av dem sa henne noen ting. Men der, rett bak henne, var det et stort felt med en lang steinstøtte i forgrunnen. Ikke en eneste blomsterkvast var å se, ikke en lykt, ikke så mye som en liten pyntestein lå foran støtten. Alt var bare helt grått, like grått og tungt som luften rundt.
Med urolige skritt gikk Guro mot inskripsjonen på steinen. Teksten oppga en informasjon som ga henne gysninger; Her hviler de ukjente soldatene som falt under krigen i 1942.
Nei og nei, tenkte hun. Dere har ikke fått hvile. Så grusomt!! Hun kjente at noe mørkt og tungt tok ennå mer plass i henne, og hun visste at hun måtte bort der i fra. Hun fikk problemer med å puste, og uten å vite helt hvorfor, rev hun en av rosene ut av buketten hun bar på og la den ned foran den lange steinstøtten. En blodrød rose lå nå foran det store, tomme gravstedet og viste sin respekt og kjærlighet for de unge soldatene som endte sine liv, brått og brutalt i krigen. De hadde kjempet for sitt land, og de hadde selv falt.
Guro snudde seg raskt. Hun måtte videre. Bort fra den tunge og vonde energien. Hun måtte til sin egen mors grav. Moren som selv hadde kjempet for dem hun hadde kjær, og som også til slutt hadde falt. På sitt vis.
Ingen av oss slipper unna, tenkte Guro mens hun gikk på stien mellom alle de fremmede gravene. Vi lever som om vi aldri skal dø. Vi reflekterer lite over morgendagen. Hva om jeg aldri får sagt hvor glad jeg er i mine nærmeste? At jeg ikke får gjort opp det som er viktig? Og vi vet ingenting om det som kommer til å skje med oss etter døden.
Med et gisp stoppet hun sin egen tankerekke. Hun stod foran graven til moren. Og der, oppi den lille sinkvasen sto det allerede friske, blodrøde roser! Guro tittet seg rundt til alle kanter. Hun registrerte en gammel mann som gikk krokbøyd mot den porten hun selv hadde kommet inn av, men hun trodde neppe at det var han som hadde satt blomster på hennes mors grav.
Faren hennes bodde et annet sted i landet, han hadde stiftet ny familie da hun var fem år. Han hadde sviktet henne og hennes mor, og hun trodde ikke i sin villeste fantasi at han hadde funnet på å sette roser på sin ekskones grav. Han hadde ikke en gang møtt opp i begravelsen. Familien hennes var liten. Hun hadde riktignok et par onkler og tanter og noen søskenbarn i nabobyen, men de hadde hun aldri hatt store kontakten med.
Hun kjente at hjertet banket hardt under dynejakka. Dette var og ble helt uforståelig. Hun tittet ned på hånden sin for å legge ned sine egne blodrøde roser på morens grav. En isende kald kulde rammet henne både utvendig og innvendig. Hun trodde knapt sine egne øyne. Hun holdt ingen roser i hånden!
Hun slo seg for munnen med begge hender og falt ned på knærne foran morens grav. Tårene sto i øynene hennes. ”Begynner det å rable for meg, mamma?” hvisket hun gråtkvalt. ”Har jeg satt rosene hos deg, uten at jeg kan huske det?” Tårene rant nedover kinnene hennes. Hun lukket øynene en stund mens hun hvisket ord ut i den halvmørke luften: ”Ble savnet etter deg for tungt å bære for meg, mamma?”
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Plutselig kom hun på noe. Det hadde vært ti roser i buketten hun hadde kjøpt. Ti roser, men hun hadde lagt én rose foran de ukjente soldaters grav. Da måtte det være ni roser i sinkvasen til moren. Hun måtte ha satt rosene der uten at hun kunne huske det. Hun strakk ut hånden og begynte å telle rosene. Én, to, tre…. ni, ti. Det var ti roser der! Ti! Hun visste ikke om hun var lettet eller ikke. Da kunne det ikke ha vært henne som hadde satt rosene der. Hun hadde hatt bare ni igjen! Men hvor var hennes roser?
Hun prøvde å samle seg litt og sendte noen gode tanker til moren før hun plukket vekk litt rusk og rask som hadde samlet seg foran støtten. ”Jeg beklager mamma, at jeg ikke er hos deg mer enn et par minutter nå, men jeg lover å komme tilbake neste uke! Håper du koser deg der du er. Jeg savner deg veldig.”
Hun trakk pusten dypt og gikk med raske skritt samme vei hun hadde kommet. Hun måtte tilbake til de ukjente soldaters grav, enten hun ville eller ikke. Da hun sto foran det store, grå gravstedet, der energien hadde lagt seg som en evigvarende grå hinne, tittet hun ned på den enslige røde rosen som viste sin sympati for de ukjente døde. Den lå der hun hadde lagt den.
Guro hev etter pusten. Dette var mer enn hun klarte å ta innover seg. Det må ha begynt å rable for henne. Kanskje hun hadde fått med seg 11 roser, at hun hadde lagt én rose hos soldatene, og ti hos moren? Men hun kunne ikke huske at hun hadde satt dem på morens grav.
Nå ville hun hjem. Så fort som mulig. Det var kaldt som ”fytti fy,” og mørket senket seg raskt. Idet hun gikk ut av porten, tenkte hun på om hun kanskje hadde opplevd noe uforklarlig? Eller hadde det virkelig rablet for henne? Brått kom en hvisken mot henne: Det finnes ingen tid her; fortid, nåtid og framtid er ett! Guro kvakk til. Hva var det? En beskjed fra den andre siden?
Hun låste seg inn i bilen, nå kom hun seg ikke fort nok hjem til Olav. Olav måtte roe henne, tenkte hun. Han måtte fortelle henne at det fantes en eller annen forklaring!
”Olav!” ropte hun da hun åpnet utgangsdøren! ”Olav!”
”Men kjære deg, Guro! Hva er det? Har du sett et spøkelse på kirkegården?” sa Olav og smilte. Han kom mot henne mens han holdt hendene på ryggen.
”Hvorfor står du med hendene på ryggen?” sa hun brått. Hun følte seg fortsatt urolig og flakket med blikket.
Olav smilte og holdt fram en rosebukett foran henne. ”Vær så god, kjære Guro! Roser til min elskede! Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er sikker på at jeg kjøpte ti roser, men nå teller jeg bare til ni. Kanskje den ene rosen havnet på kirkegården, siden jeg ikke kunne bli med deg i dag?”
Av Liv Hege Refsdal
Tips en venn på e-post