I dag var dagen til å pakke sammen de småsakene sykehuset hadde sagt hun skulle ha med seg. Skulle hun ta med en bok eller to? Noe håndarbeid, kanskje? Eller bare et par ukeblader. Så mørke som tankene og sinnet hennes var nå, trodde hun ikke at hun kom til å få bruk for noe av det. Det var jo ikke sikkert at hun kom til å våkne opp etter operasjonen.

De siste ukene og dagene hadde hun følt seg helt på utsiden av seg selv. Smerter kom og gikk, men det var allikevel den indre smerten som var den verste. Angsten, frykten og uvissheten.

Hun hadde fått beskjed om at hun hadde kreft. Kreft i lårbeinet. Hun hadde aldri hørt om noen som hadde fått kreft der. Var det positivt eller negativt, tro? I utgangspunktet var legen hun hadde snakket med på Radiumhospitalet veldig positiv til operasjonen. Jo, det ville være en omfattende operasjon. Jo, de måtte sette inn en protese. Jo, hun måtte komme til å trenge mye opptrening etterpå. Og det var jo så bra at hun var så slank og sprek, hadde de sagt. Det ville gjøre operasjonen så mye enklere. Hun hadde bare nikket, hadde ikke klart å forme alle spørsmålene som svømte rundt inni henne. Men til slutt kom ordene. ”Hva med spredning, da?” nærmest pep hun.

”Det ser ikke ut som det er spredning, sånn som vi kan se det ut fra bildene. Men vi kan aldri være helt sikre før vi har åpnet opp,” var svaret til den hvitkledde autoriteten.

Før vi har åpnet opp, hadde hun gjentatt inni seg. Det hørtes ut som hun var en hermetikkboks som de ikke helt visste om hadde gått ut på datoen, før den var blitt åpnet.

Einar hadde allerede vært oppe en stund. Han sto klar med en kopp med nytraktet kaffe til henne da hun kom ut fra badet. ”Ikke se så mørkt på det, Vera. Dette kommer til å gå bra. Litt opptrening blir det, men det tar du sikkert lett. Så slank og nett som du er!” sa han.

Vera visste at det ikke var vondt ment, men hun kunne ikke fordra at han sa slike ting. Det var så lett for ham å si. Men hun visste jo også at han hadde sine mørke stunder, selv om han ikke sa det med rene ord. Han var lett å lese etter 40 års ekteskap, tenkte hun.

Hun hadde vært ved godt mot lenge, men de siste dagene hadde det vært som å gå i gjørme. Det var grått, tungt og nesten uutholdelig.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

”Hva vil du gjøre i dag, Vera?” Einar tok en slurk av koppen sin før han satte seg ned ved kjøkkenbordet. Frokosten sto allerede klar, selv om han visste at hans kone ikke hadde særlig matlyst. Men noe måtte hun jo spise.

”Du er jo bare snill med meg, Einar, og jeg vet at jeg ikke er lett om dagen. Men det er ikke greit å være meg nå,” svarte hun og grep etter et halv rundstykke.

”Det er helt greit at du ikke er helt lett om dagen. Det er helt naturlig ut i fra den situasjonen du er i. Men hva vil du gjøre i dag? Solen skinner, og du har mange timer som du står helt fritt til å bruke.”

Vera kunne ikke annet enn å smile av de entusiastiske ordene hans. Hun nikket. ”Du har rett. Solen skinner, og den skinner kanskje for meg i dag. Vet du, da vil jeg gå en tur. Jeg vil gå en lang tur langs strandpromenaden. Jeg vil kjenne vinden i håret og sjølukten i nesen. Jeg vil bruke hver celle i beina, kjenne at de lever. Ja, jeg vil kjenne at jeg lever. Og det kan være lenge til jeg går på mine to bein igjen.”

”Det er noe av det flotteste jeg har hørt fra deg på veldig mange dager!” utbrøt Einar. ”Da spiser vi ferdig, og så pakker vi oss godt inn før vi tar beina fatt. Dette tror jeg blir en god dag for oss begge.”

Vera kledde seg godt. Smertene plaget henne med en gang hun satt eller sto i ro i noen minutter. Det beste var egentlig å være i bevegelse. Og nå ville hun ut å gå i det deilige vårværet. Kjenne vårsolen på nesen, se på fuglene på himmelen, se livet våkne på ny. Hvordan kom det til å være for henne om et par dager når hun våknet opp fra operasjonen? Kom livet hennes her på jorden til å ende om kort tid? Eller ble det en ny vår for henne også?

Den solfylte vårluften gjorde henne godt. Hånden til Einar gjorde henne godt. De mørke tankene måtte vike for de mer lyse.

Side om side hadde hun og Einar gått gjennom livet i mange år. De hadde delt sorger og gleder, to barn og tre barnebarn. Livet hadde vært så ukomplisert og fint. Hun hadde aldri vært kresen på materielle ting, hadde tatt livet som det kom, og vært glad i sine nærmeste. Men plutselig, da en lege kom og sa noen alvorlige ord, så hadde livet blitt snudd helt på hodet. Hun hadde ikke klart å ta innover seg alt det positive. At det var store sjanser for at dette kom til å gå bra. At det var liten sjans for at det var spredning. Men det fantes ingen garanti.

”Går det bra?” spurte Einar forsiktig. ”Ja, jeg tror ikke jeg har hatt det så fint på lenge,” svarte Vera. Det er ikke mørkt inni meg akkurat nå, og det er så deilig. ”Så hold på den følelsen!” sa Einar kjærlig.

Foto: iStockphoto

Den kvelden gikk det mange tanker gjennom hodet til Vera. Hun visste at det kom til å bli lite søvn på henne. I morgen skulle hun bli lagt inn på Radiumhospitalet. Da var det mange blodprøver og undersøkelser som skal tas. Og i over i morgen var den store dagen, operasjonsdagen.

Hun snudde seg mot mannen sin. Den mannen som hadde vært hennes store kjærlighet gjennom hele livet. Han hadde støttet henne gjennom tykt og tynt, og det var det han gjorde nå også. Hun smilte litt forsiktig. Hun kunne ikke fått en bedre ektemann. Han var absolutt hennes andre halvdel, uten tvil.

”Tusen takk for at du er den du er,” sa hun og grep etter hånden hans under dyna. ”Takk, det samme,” svarte han. ”Dette kommer til å gå bra. Veien vi skal gå sammen, er ikke ved veis ende enda,” sa han og klemte hånden hennes kjærlig. Vera kunne se at han var blank i øynene, men hun så også at han trodde på hvert eneste ord han sa.

Hun klarte ikke å få fram ord, var redd stemmen skulle briste. Det ville hun ikke, da kunne det lett smitte over på ham. Det måtte det ikke. ”Prøv å sov litt, nå” sa han og kysset henne på pannen.

Natten ble fylt med turbulente tanker og svingninger. Hun visste at hun måtte være sterk, ha troen, tenke positivt. Holde fast ved den lyse gode dagen hun hadde hatt. Hun pustet i lange drag ut og inn. Sendte ut lydløse bønner og så forsvant hun ubemerket inn i søvnens verden.

Hun befant seg brått midt i byens hovedgate. Helt alene sto hun der og speidet oppover og nedover gaten, og der så hun bilen til sin bestefar komme kjørende. Hun satte store øyne da hun så at moren og faren satt inne i bilen. De smilte og pratet med hverandre. Vera ble ellevill av glede da hun så dem, og hun vinket og veiet med begge armene. Hun ville også sitte sammen med dem! Men de så henne ikke. De enset henne ikke med et eneste blikk, bare kjørte rett forbi henne som om hun var luft. Hun ble stående igjen med en sviende skuffelse som kjentes i hele kroppen.

Vera våknet av kaffelukten og lyder fra kjøkkenet, og hun reiste seg brått opp i senga. Drømmen sto med et helt klart for henne. Hun hadde sett sine egne foreldre så tydelig, foreldrene som hadde gått over til den andre siden for mange år siden. Hun hadde prøvd å få kontakt med dem i drømmen, men de var ikke villige til å ta i mot henne. Ikke enda. Hun kjente en indre ro, slo dynen til side og satte føttene på gulvet.

Med håret til alle kanter tråkket hun ut på kjøkkenet til sin kjære mann som foran vinduet med en kaffekopp i hånden. ”Einar, jeg tror det kommer til å gå bra, jeg!” sa hun og smilte.

Einar snudde seg brått og løftet øyebrynene spørrende et sekund. Han skulle til å si noe, men lot være. Han bare nikket og smilte mens han løftet kaffekoppen som en hellig gest. ”Klart det gjør, min elskede. Vi har ennå et stykke å gå på veien vår.”

Av Liv Hege Refsdal

Tips en venn på e-post