”Skal vi kjøpe med oss et fuglenek, Nils?” sa Kjersti. Hun tittet bort på den gamle torgmannen som stod og slo floke. Ved siden av seg hadde han en tilhenger full med fuglemat.
”Samme for meg”, svarte Nils og trakk på skuldrene. Ansiktet var alvorlig, like trist og lukket som det hadde vært de siste ukene.
”Går du bort og kjøper et nek da, så gjør jeg et hemmelig ærend så lenge. Jeg er straks tilbake!” blunket Kjersti. Hun gav ham et kyss på kinnet, før hun løp over torget og forsvant rundt hjørnet.
Nils snudde seg og gikk mot torgmannen. Han så den eldre mannen snakke til en kvinne som hastet forbi. ”Skal det være et fuglenek, frue?” ropte han etter henne. Damen stoppet, snurpet munnen og sa: ”Nei takk, jeg skal ikke være hjemme i julen. Jeg vil til varmen.”
Torgmannen mønstret kvinnen opp og ned. ”Jasså, så du har tenkt å ta med deg småfuglene, da?”
Et lite smil la seg om munnen til Nils, men han ble fort alvorlig igjen.
”Jeg tar gjerne et nek,” sa han og leverte fra seg en femtilapp. Han var ikke i julestemning, kom ikke til å bli det heller. Det var ikke mulig å føle glede.
Kjersti stoppet da hun rundet hjørnet. Hun snudde seg mot et utstillingsvindu og kjente tårene sto i øynene. Etter at tvillingbroren hans døde, kjentes det som hennes elskede hadde blitt en levende død. Ingenting betydde noe for ham lenger.
Hun trakk luen lenger nedover ørene, ønsket så inderlig å kjøpe en fantastisk gave til ham. Hun hadde tenkt i dagevis, men kunne ikke komme på noe som ville få fram gleden. Men hun hadde ennå litt tid på seg. Fant hun ikke ”den helt spesielle gaven”, kom det til å bli en veldig trist jul...
Hun lot blikket gli over butikkenes utstillingsvinduer nedover den ene siden av gaten. Hva ville glede ham? En elektronisk duppedings? Nye ski? En reise til et varmere strøk? Nei, hun trodde ikke noe av det ville bety noe. Hun skuttet seg av kulde, snudde seg og gikk tilbake til torget.
”Så fint nek du kjøpte!” smilte hun da hun stod ved siden av ham.
”Er ikke alle nek like, da?” sa han likegyldig.
Kjersti bet seg litt i leppen og snudde seg vekk. Hun måtte ikke bli lei seg, måtte ikke «glefse» til ham... Men hun orket snart ikke mer. Hun hadde prøvd å muntre ham opp i flere uker, men ingenting hadde lyktes. Hun snudde seg mot ham igjen. ”Skal vi dra hjem?” sa hun lavt.
”Greit for meg,” svarte han.
På hjemveien rådet stillheten som den hadde gjort den siste tiden, hvis ikke hun brøt den.
”Er du sikker på at du ikke vil feire julaften hos mamma og pappa? Du liker jo så godt måten mamma tilbereder ribba på,” sa hun og håpet at han ville skifte mening. Bare tanken på at de to skulle tilbringe julen sammen, i trykkende taushet, fikk det til å knyte seg i henne. Hun hadde alltid likt julen, luktene, lysene, sangene, stemningen, men nå fant hun ingen glede i noe lenger.
”Nei, jeg vil ikke dra noen steder. Jeg vil være hjemme med deg, har jeg jo sagt.”
”Greit for meg,” svarte hun.
 |
Lillejulaften våknet Kjersti tidlig. Natten hadde vært et eneste kaos, tankene dreide seg kun om julegaven til Nils. Helt til det siste hadde hun håpet at de skulle tilbringe julaften hos hennes foreldre, men hun hadde allikevel kjøpt inn ribbe og tilbehør, i tilfelle han ikke skiftet mening. Litt småtterier måtte hun ut å kjøpe i dag. Og gaven til Nils.
Hun listet seg stille ut av senga for ikke å vekke ham. Han hadde ikke noe å stå opp til, som han selv hadde påpekt. Sykemeldt og energiløs som han var.
Hun slo på radioen, men skrudde straks ned volumet, da hun hørte julesangen strømmet ut i rommet. ”Et barn er født i Bethlehem” lød det. Hun sang svakt med. Hun gikk bort til kjøleskapet og tok ut melkekartongen. Idet hun helte melken i et glass, stivnet hun til. Hun satte glasset fra seg og gikk fort inn på toalettet.
Senere på dagen sto Nils ved vinduet og tittet ut på det grå, harde landskapet. Det er akkurat slik jeg føler meg, tenkte han. ”Du sa at du aldri skulle gå fra meg!” hvisket han ut i luften. ”Du og jeg var blodsbrødre, vi utfylte hverandre. Vi var Ying og Yang. Du kan ikke bare bli borte fra meg...”
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Julaften var her. Ribba var klar, julestjerna lyste i vinduet, og juletreet sto i foten sin. Det eneste som manglet i stua, var stemningen. Nils satt tilbakelent i ørelappstolen og nippet til et glass gløgg. Blikket var festet stivt på TV-skjermen der sølvguttene gjorde seg klare til å synge julen inn.
Kjersti stod med hektiske kinn på kjøkkenet og la ribbe og medisterkaker på et fat. Det var ikke matlagingen som hadde gitt henne varmen, det var tanken på gaven.
Sånn helt uten varsel, hadde hun skjønt hva den beste julegaven til hennes elskede kunne være. Hun gledet seg vilt til å overrekke ham den.
”God jul, kjæresten min!” ropte Kjersti fra spisestuebordet. ”Maten er servert!”
Nils reiste seg fra TV-stolen og gikk bort til det festdekkede bordet. ”Det lukter godt,” sa han, da han satte seg. ”Det lukter jul”.
”Ja, jeg håper det vil smake, Nils. Selv om jeg ikke får svoren like sprø som mamma gjør. Men det var ditt valg!” smilte hun. Nils gjengjeldte smilet. ”Du er en flott kokke!” blunket han. ”I tillegg til alt annet.”
De spiste mens julemusikken fra TV`n spilte i bakgrunnen. Innimellom tok de en rødvinsskål og vekslet noen ord. Da de nærmet seg slutten på julemiddagen, kastet Kjersti et blikk ut av vinduet.
”Oi, Nils! Det snør! Du og broren din var jo så glade hver gang den første snøen kom. Kanskje det er en hilsen fra ham?”
Nils la bestikket fra seg og ble sittende å se ut. For første gang lot han det harde vike unna og tårene få fritt spillerom.
”Kanskje det,” sa han og smilte vemodig.
Kjersti pustet lettet ut. Endelig skjedde det noe. Og nå kunne hun ikke vente lenger, hun måtte gi ham gaven nå med en gang.
”Nils, kan jeg få gi deg gaven fra meg nå? Før risgrøten?”
”Haster det sånn, da?” sa Nils. Han satt fortsatt og tittet ut av vinduet. ”Vet du...” sa han og snudde på hodet. ”Herman og jeg sa at vi aldri skulle forsvinne fra hverandre. Hvis vi måtte være fra hverandre en stund, så ville vi uansett vende tilbake.”
Kjersti la fra seg servietten, så grep hun tak i hånden hans.
”Det er sant. Herman har ikke forlatt deg. Han kommer tilbake.” sa hun og kikket ham kjærlig inn i øynene. ”Og jeg vil gjerne gi deg gaven min nå.”
Nils spratt han opp fra stolen. ”Nei, vent, Kjersti. Jeg vil gi deg min gave først! Et øyeblikk.” Han løp inn på soverommet, og kom straks tilbake med en bitte liten gave. ”Dette er gaven fra meg til deg,” sa han.
Kjersti tok smilende i mot. Hun så at lyset var på vei tilbake i øynene hans og hun rev opp det røde papiret. En liten eske åpenbarte seg. Hun åpnet lokket forsiktig.
”Jeg skjønte til slutt hvor fjern jeg har vært, men nå... nå går livet videre,” smilte han.
Da hun åpnet lokket, lyste en gullring mot henne.
”Vil du gifte deg med meg?” sa han.
Kjersti gispet og slo hånden for munnen, så stirret hun på ham med flakkende øyne.
”Jaaaa” hvisket hun. ”Ja, det er ikke noe jeg heller vil!” Hun reiste seg og gikk rundt bordet. Han hadde allerede reist seg og hun kastet seg inn i favnen hans. De ble stående å kjenne på kjærligheten og på gleden.
”Nå er det min tur,” hvisket hun etter en stund inn i øret hans. ”Nå skal du få gaven fra meg.” Hun løsrev seg fra favnen hans.
”Jeg er gravid! Vi skal ha barn, Nils! Terminen er på din og Hermans bursdag. Herman kommer tilbake... i Lille Herman... eller Lille Hermine.”
Nils grep hendene hennes og tårene stod i øynene. ”Er det virkelig sant?”
Hun smilte gledesstrålende til svar. Han tok hånden hennes, sammen gikk de bort til vinduet og tittet ut på snøen..
”God jul, Herman! Vi sees snart!” sa Nils og smilte.
Tips en venn på e-post
 |