Pernille hostet kraftig før hun dyttet skjerfet enda mer oppunder haka. Hun tok den varme koppen med seg bort til vinduet og ble stående å se på det mørke høstregnet som pisket mot rutene. At hun måtte melde avbud til lesesirkelen i kveld, syntes hun var utrolig kjipt. Hun hadde aldri gledet seg så mye til å dele sine leseopplevelser og tanker med de andre venninnene som akkurat denne kvelden. Det var en helt utrolig bok, og hun kunne ennå ikke fatte hva det var hun egentlig hadde lest.

Boka hadde gitt henne en slags deja vu med tilhørende frysninger og hjertebank om hverandre. Det var som om hun virkelig hadde opplevd det selv, det som stod i boka. Jo lenger hun kom ut i boka, jo mer kjente hun seg igjen. Det var hennes liv hun leste om, men det var det jo så absolutt ikke! Bokas handling var fra slutten av 1800-tallet. Hun selv levde i 2017. Ikke hadde hun skrevet boka, ikke hadde hun noen gang jobbet som tjenestepike på et slott, ikke var hun 127 år, som hun minst måtte være hvis dette handlet om henne. Ikke snakket hun keltisk, og hun hadde aldri vært i Irland.

Egentlig hadde hun både gledet og gruet seg til å komme med sine tanker og innspill denne kvelden, men så satte altså denne forbaskede forkjølelsen en stopper for at hun kunne komme seg av gårde. Hodet banket, og halsen hadde snørt seg sammen i en tykk, vond tåke.

Pernille gikk inn i stua. Ikke hadde hun lyst til å slå på TV, og ikke hadde hun lyst til å legge seg. Nå føltes det også skikkelig kjipt at samboeren Vidar var på jobb i Nordsjøen, og kom ikke hjem før om en ukes tid.

Hun tok en forsiktig slurk av teen, for det gjorde så vondt å svelge, før hun satte koppen fra seg på bordet. Hun kastet et blikk på teksten på koppen:”I have an angel watching over me, and I call her mom”.

- Mamma, sa hun ut i luften. - Mamma, jeg vet du er rundt meg. Kan du hjelpe meg? Vet du hva dette skal bety? Moren hadde gått over til den andre siden for flere år siden, så hun ga ikke Pernille noe svar på spørsmålet hennes. Det hadde heller ikke Pernille forventet, men hun håpet på noe allikevel. Et lite tegn, ett eller annet!

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Pernille lukket øynene og trakk pusten dypt ned i lungene. Dette gjorde hun et par ganger, før hun satt i stillheten og bare var til. Brått slo hun opp øynene. Var det meningen at hun skulle få denne forkjølelsen akkurat nå? Var det meningen at hun ikke skulle dukke opp i lesesirkelen i kveld og fortelle om sine tanker, følelser og sin deja vu?Når hun kjente etter, så gjorde det ikke så vondt i halsen lenger. Hodet verket heller ikke så mye.

Pernille reiste seg og gikk inn på soverommet for å hente boka. Boka hun ikke fikk ut av kropp og sinn, boka som venninnene satt og diskuterte i lesesirkelen akkurat nå. De satt vel og diskuterte den som en hvilken som helst annen historisk roman. Men den var ikke en hvilken som helst bok!

Pernille ble stående å se på nattbordet. Men hvor var den? Hun hadde jo lest den ferdig på senga i går kveld og lagt den på nattbordet etterpå. Hun tittet under nattbordet, under senga, oppå senga, under puta, under dyna, men boka var ikke på soverommet. Hun lette på kjøkkenet, på badet, på do og i stua. Boka var og ble borte.

Hun tok seg til pannen og lurte på hva i huleste som var i ferd med å skje med henne. Hadde hun aldri lest noen bok? Fantes det ingen historisk roman hvor hun selv følte hun hadde hovedrollen. Hadde det vært en drøm? Kanskje hun hadde feber? Var det den som spilte henne en stort puss? Et øyeblikk kjente hun at hun ble redd for seg selv. Det var nok best at hun kom seg i seng fortere enn svint, slik at all denne galskapen i hodet hennes snart forsvant.

Illustrasjon:  George Goodwin Kilburne

Etter å ha pusset tennene gikk hun inn i stua for å finne seg en annen bok. Hun måtte ha noe lesestoff å dyppe fokuset i en liten stund, før hun kunne tenke på å sove. Mens tankene hennes reiste til den syke tjenestejenta i den lille irske byen Ennis, famlet fingrene hennes over bøkene i den nederste bokhylla, hylla med uleste bøker. Uten å se hvilken bok fingrene stoppet ved, tok hun den ut og gikk tilbake til soverommet.

Godt installert under dyna grep hun etter boka hun hadde lagt på nattbordet. Hårene reiste seg i nakken hennes, da hun leste boktittelen: ”Livene du har levd”. Hva var dette for en bok? Hun kunne ikke huske at hun verken hadde kjøpt eller lånt den. Hun åpnet boka og begynte å lese: ”At du har åpnet og begynt å lese i denne boka, er ingen tilfeldighet. Det finnes ikke tilfeldigheter. Denne boka vil komme til å forandre livet ditt for alltid, for du har nå kommet til et punkt i livet der du har fått mer innsikt. Innsikt som forteller deg at du er, du var, og du kommer til å være”.

Pernille kjente det suste for ørene. Var det forkjølelsen som lekte med henne eller var det rett og slett innsikten som grep tak? Hun hadde riktignok både lest og tenkt mye de siste årene etter at moren hadde gått bort. - Mamma? ropte hun ut i rommet. - Mamma? Er det sånn at vi faktisk ikke dør, sånn som vi mennesker tenker på døden? Har vi levd før og kommer vi til å leve igjen?

Pernille lukket øynene og skjerpet hørselen. Kanskje hun kunne fornemme noe, noe hun ikke kunne se eller høre. Hun pustet og lyttet, men det tok ikke lange tiden før søvnen innhentet henne, og hun reiste til et helt annet sted og en helt annen tid. Hun hadde ingen anelse om hvor hun var.

Pernille svevde rundt i en slags tilstand som føltes som ”midt i mellom”. Hun fikk en følelse av at hun hadde vært et sted og bare ventet på å komme til et annet sted. Og så, som ut fra intet, sto hennes mor foran henne som en slags lysende skikkelse, akkurat som om sjelen var utenpå henne. Ordene kom på en måte lydløst ut av munnen hennes, og hun sa: - Det var ikke meningen at du skulle være tilstede i lesesirkelen denne gangen. Denne historien var til deg for at du skulle forstå at du har levd mange liv, og du kommer til å leve mange flere liv. Du er!

Da vekkeklokka ringte dagen etter, kjente ikke Pernille antydning til halsondet eller hodepinen. Hun følte seg i grunnen veldig opplagt, før hun kom på drømmen hun hadde hatt. Moren, liv som var levd, boka! Var livet uendelig? Hadde hun levd før? For eksempel som denne tjenestejenta i boka?

Før hun gikk inn i dusjen, sendte hun en sms til venninnen Vera, som hadde hatt lesesirkelen i går kveld. - Jeg er så lei meg for at jeg ikke kunne komme i går, men jeg håper at dere likte boka ”Livet i Ennis” like godt som jeg gjorde. Det var helt utrolig levende skildringer av livet på slutten av 1800-tallet i den lille irske byen. Snakkes! Klem”

Da Pernille kom ut av dusjen, hørte hun at telefonen ringe inne fra soverommet. Hun tenkte at det var Vidar, og småløp på våte føtter for å ta den. Men det var Veras nummer som kom opp.
- Hei, Vera!
- Hei, Pernille! Du er ikke helt frisk enda, skjønner jeg?
- Hva mener du? Jeg føler meg veldig fin i dag!
- Ja vel? Men da må jeg fortelle deg at boka ”Livet i Ennis” har jeg aldri hørt om. Den boka vi skulle lese til i går, og som vi andre også hadde lest, og som vi faktisk snakket om, var en av årets store snakkiser: «En moderne familie».

Pernille ble stående å måpe. Hun stirret på nattbordet. Der lå det en bok. Ikke en bok som het ”Livet i Ennis”, heller ikke en bok som het ”Livene du har levd”, men en bok som het ”En moderne familie”.

Tekst: Liv Hege Refsdal

Tips en venn på e-post