Jeg prøvde å se etter bær der jeg gikk. Men jeg fant snart ut at det var heller mangelfullt med bær, til tross for at vi var kommet inn i august. Det var rett og slett for tørt. Skjønt det skal bemerkes at dette ikke var den forferdelig varme sommeren 2018, men sommeren 2015.  

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Jeg så skyggen av noe som beveget seg bak en stein, men jeg greide ikke å se hva det var, så jeg fortsatte å gå langs veien og videre opp Fuggelåsen. Der oppe ble jeg stående og se på utsikten en stund. Det var en ganske fin dag med sol fra en nesten skyfri himmel. Flere båter var på sjøen, og én av dem kjørte litt vel fort sørover leia. Jeg la hodet bakover og stirret opp mot himmelen. Alt føltes fantastisk. Jeg følte meg virkelig som en del av et større hele. Ja, jeg vet det høres klisjéfylt ut, men slik var det. Nåja. Jeg ble stående slik en god stund og bare nyte denne følelsen.

Da jeg hadde gått ned fra åsen igjen, sto plutselig en kvinne rett framfor meg på veien. Jeg ante ikke hvor hun kunne ha kommet fra, for jeg hadde ikke sett noen komme gående. Ansiktet hennes var gammelt, hun var kraftig og litt krokrygget. Hun var ikke akkurat "moderne" kledd, til å være på våre kanter; hun var helt svartkledd, i skaut og stakk. Hun åpnet munnen og sa at hun lette etter en mann. Hun nevnte fornavnet hans og sa at hun skulle ha "sagt ham noe." Jeg rakk ikke å svare, før hun bare forsvant rett foran øynene mine, like plutselig som hun hadde dukket opp. Jeg ble litt "satt ut", men ikke redd. Det var ikke en nifs opplevelse, ikke egentlig. Bare litt uventet, for å si det mildt. Jeg ante ikke hvem kvinnen var og heller ikke hvem den mannen hun hadde nevnt var.

Jeg ble stående og se meg rundt en stund. Jeg kunne ikke få øye på noen andre i nærheten. Det var søndag, så det var heller ingen arbeidsfolk der. Bare en tom brakke, samt en gravemaskin og noe annet utstyr. Egentlig hadde jeg tenkt å gå til Strandavatnet også, men jeg ombestemte meg. Sola hadde gått bak en sky, og jeg trodde det skulle begynne å regne, for det kjentes slik ut i lufta. Men regnet kom ikke. Etter en stund begynte jeg å gå, kom snart forbi bommen og gikk ned Grønnbakkveien. Da jeg hadde gått opp Grønnbakkveien tidligere, var det flere som satt ute og solte seg. Nå hadde visst alle gått inn. Da jeg kom ned på fylkesveien, fortsatte jeg videre sørover. Det skjedde ingenting mer på turen. Bortsett fra at sola kom fram igjen.

Tips en venn på e-post