Av Kari Flaata Halling

Før i tiden hadde folk den oppfatning at heksene begynte å røre på seg ved påsketider. Da kom de flygende fra alle kanter for å samles på Bloksberg. Her møtte de styggen selv - fanden, og det ble festet og danset i lange tider. Etter at festen var over, og heksene hadde planlagt alt det stygge de skulle gjøre, kastet de seg på kosteskaftet og satte kursen hjemover.

På skjærtorsdags morgen var det mulig å få has på heksene ved å ”ringe dem ned” med kirkeklokkene. De av heksene som falt ned på bakken, ble straks omskapt til en gris eller en geit. Klarte man å skade disse dyrene ved å hugge dem i foten, var det en lett sak å finne de kvinnene som hadde fått en slik skade da de var ”i dyreham”.

I gamle dager var for øvrig all form for selskapelighet utenkelig i den stille uken. Rester av disse skikkene har holdt seg helt opp til i våre dager. På langfredag var det for ikke så mange år siden utelukket med underholdningsprogrammer og lystig eller ”bråkete” musikk på TV og radio. Fremdeles er det mange som finner det upassende å feste og more seg denne dagen.

Palmesøndag
Denne søndagen startet folk påskeforberedelsene. På flere steder var det vanlig at man holdt seg inne denne dagen og ikke tok imot gjester. Palmesøndag kunne man også få vite hvordan været kom til å bli i fremtiden. Regnet det, var det et sikkert tegn på at det kom til å bli en våt og kald sommer.

Blåmandag
Mandagen etter palmesøndag ble før i tiden ofte kalt blåmandag. I de katolske kirkene var det skikk og bruk å dekke alteret med blått klede den dagen. Opprinnelig var blåmandag navnet på den siste mandagen før faste, men etter 1536 (reformasjonen) ble dette forandret, og påskemandagen overtok dette navnet.

Påskeonsdag
Denne dagen ble feiret med omtrent de samme skikkene som var vanlig på askeonsdag (onsdag etter fastelavnssøndag). I kirkene drysset prestene aske fra året før, og på gårdene blandet man aske i brød, suppe og grøt. Kosten skulle være meget enkel.

Foto: iStockphoto

Skjærtorsdag
Skjærtorsdag var en vaske- og renselsesdag. Skjær stammer fra det gammelnorske skíra, som betyr rense, og settes i sammenheng med at dette var den dagen Jesus vasket disiplenes føtter. Navnelikheten mellom ”skjær” og ”skjære” er trolig årsaken til at man ikke skulle bruke skjære- og stikkredskaper på skjærtorsdag. På denne dagen måtte ingen arbeide, for da ville man øke Jesu lidelse. For eksempel var det strengt forbudt å hugge ved, for folk mente at Jesu kors var hugget til på skjærtorsdag.

I traktene rundt Mandal trodde folk at hvis du gikk ut skjærtorsdag, så var det første du så et tegn på hvordan du ville bli. Hvis du for eksempel så en katt, så ville du bli doven og lat, mens du derimot ville bli sterk hvis du oppdaget en hest.

Langfredag
I folketradisjonen ble langfredag regnet for å være den viktigste dagen i løpet av påsken. På denne dagen skulle ingen vise glede, og folk skulle lide med Jesus. I Setesdal hadde mannfolkene sand i skoene, slik at føttene etter en stund ble såre og blodige. Noen pisket seg med kvister. På langfredag ble det ofte ikke gjort i stand mat i det hele tatt. I hvert fall skulle man spise lite, ofte salt mat, og drikke sparsomt. Slik som Jesus tørstet på korset, skulle en god kristen gjøre det samme. Kvinnene slapp heller ikke unna. De skulle vaske håret i iskaldt vann og etterpå gre seg med en messingkam som lugget og rev. Enda verre var det for en kvinne som hadde fått barn utenfor ekteskap. Hun skulle etter hårvasken ta en ”riskrune” på hodet og gå tre ganger rundt gården med barnet i armene.

Påskeaften
Markerer slutten på den stille uke og er siste dagen i fasten. Dette er inngangen til den glade delen av påsken, og fra gammelt av var det først på denne dagen man malte påskeegg og pyntet til påske.

Etter gammel tradisjon skulle prester velsigne både mat- og såvarer på påskeaften.

Om kvelden var det festmåltid. Denne skikken har holdt seg helt til våre dager. På påskeaften fortæres lammestek i norske hjem. Med påskeaften kom lyset, i bokstavelig forstand. Lys som skulle tennes påskemorgen ble velsignet. Som forberedelse til den glade tiden, ble det i heimen vasket og skurt fra morgen til kveld. Folk holdt seg dessuten hjemme på påskeaften i frykt for det underjordiske. Jesus var død, og det var nå de stygge makter regjerte på jorda, mente folk. For å verne mot all styggedom, malte de kors over dørene.

Foto: iStockphoto

1. påskedag
(Også kalt påskesøndag eller påskemorgen). Ifølge Bibelen forsvant solen da Jesus døde, men på påskemorgen sto han opp, akkurat som solen.

Påskemorgen er ifølge kristen tradisjon en gledens dag. Med Jesu oppstandelse ”slukker sorgen”, og i gamle dager trodde man at også solen danset av glede påskemorgen. Feiringen begynte alt ved daggry. Flere steder i Norge samlet folk seg på høyder og fjelltopper for å beskue soldansen. Den som først oppdaget solen der den dukket opp i horisonten, ville få en lykkelig fremtid.

Det er for øvrig klare paralleller mellom denne påskedagskikken og eldgamle hedenske ritualer til solens pris.

2. påskedag
Påskehøytideligheten ble ansett å være over, og folk kunne slå seg løs med dans og spill, god mat og godt drikke. Noen steder sør i landet var det vanlig at man på denne dagen slapp buskapen ut på beite.

Kilde: "Primstaven", Anne B. Bull-Gundersen (Aschehoug) + diverse