Elisabeth Chaymara kommuniserer telepatisk med kundene

Tekst og foto: Kari Flaata Halling

 Jeg er litt spent på å møte Heidi Elisabeth Myrvang. En liten, vever person med langt mørkt hår står på Stokmarknes flyplass for å hente meg. Vi finner straks tonen i løpet av den timelange turen til Myre i Vesterålen. Det er ganske sent på kvelden, men dessverre er landskapet skjult av ganske mye tåke, så sjansen til å se midnattsolen synes ganske minimal.

Magic Circle
Neste morgen har tåken heldigvis lettet litt. Elisabeth, som jeg velger å kalle henne, henter meg på hotellet etter frokost, og vi kjører ti minutter til Sommarøya, der hun bor sammen med samboer og hundene Hampus og Lillemor.
   Elisabeth begynte hos Magic Circle 2. mai i år. På linja er hun kjent som Chaymara, et navn hun fikk fra åndeverdenen.
   - I oppveksten ble jeg stadig kjent med nye mennesker, og det gjør jeg fortsatt. Det er like spennende hver gang. På linja hos Magic ber jeg først kundene om fornavn og når de er født. Så kan de spørre om det de vil. Stort sett handler det om kjærlighet og økonomi. Noen sliter med depresjon, og mange trenger veiledning for å komme seg videre. Mange ber også om fjernhealing. Jeg sender positive, gode healing energier mens jeg snakker med kundene. Hvis noen ber om det, tar jeg også fjernhealing over flere dager. Et ekstratilbud til kundene!
   Elisabeth bruker gjerne humor i samtalene, og folk kan si til henne at de ringer fordi hun er nordlending. Da vet de at de får litt oppmuntring.
   - Bruker du noen hjelpemidler?
   - Jeg bruker ikke tarotkort, men vikingkort, og det er noe helt annet. Egentlig er det sjelden jeg bruker kort. Jeg stoler ikke 100 % på kortene. Jeg stoler mer på det jeg tar inn av informasjon og på kommunikasjon med min åndeguide og englene, forklarer Elisabeth, som kan få opp bilder, energier, farger og beskjeder under samtalen med kunden.

Overtro
I nærheten av Saltfjellet, sør for Bodø og på grensen til Sverige, ligger fjellgården Graddis. Her vokste Elisabeth opp i nær kontakt med svenske samer, noe som gjorde at hun følte seg mer svensk enn norsk.
   - Jeg har også samisk blod i årene. På heimplassen min bor mine foreldre, broren min, kona og jenta på fem år. Som femte generasjon med turister, driver de Graddis fjellstue, sier hun og fortsetter:
   - Helt tilbake til toårsalderen har jeg visst at min oppgave er å hjelpe andre. Da jeg var liten, gikk jeg i skogen og i fjellet, og der så jeg natur- og skogsvesener, småfolket, alver og de små nissene ved juletider. Jeg fortalte faren min om dette. Han hadde også evner og forsto meg, men sa at det ikke var vanlig blant folk flest å se naturvesener. Jeg hadde spesiell kontakt med dyrene, kunne snakke med dem. Det var vanlig hjemme hos oss at før vi kastet vannet ut av bøtta, så sa vi først fra til haugfolket at de måtte passe seg. Tidligere hjalp jeg far av og til å kjøre snøscootertransport i fjellet, til folk som hadde hytte der. Vi skulle over ei spesiell myr, og da var det plutselig full stopp ved en stor stein. Far trodde at det muligens var en same som lå begravd der, eller at det hadde noe med steinen å gjøre. Vi måtte si: - Nå kommer vi, så nå må du slippe oss forbi. Da kunne vi fortsette. Hvis vi ikke gjorde det, så var det helt umulig å komme forbi stedet.
   - Det var folk som så huldra oppi fjellene også. Jeg var oppvokst med disse tingene, og det var helt naturlig for meg, forteller den utrolige damen.

Slik kan en sommernatt på Myre være. Foto: Elisabeth.

Mistet hørselen
Mens vi koser oss med kaffe og kaker hjemme i leiligheten hennes, gjenforteller Elisabeth en utrolig historie hun fortalte under bilturen fra flyplassen, og som jeg fortsatt har vanskeligheter med å ta inn over meg:
   - Tidlig på 1980 tallet bodde jeg nær flyplassen i Bodø, og der var det et friluftsområde hvor jeg brukte å gå med hundene mine. Akkurat denne bestemte dagen skulle de sprenge der, for det skulle bygges ny flyplass. På grunn av flystøyen hørte jeg ikke varslingen som de bruker å ha på forhånd, og plutselig smalt det. Etterpå hørte jeg ingenting. Det bare eksploderte i hodet. Legen kom til flyplassen for å sjekke meg, men det ble ikke gjort noe mer. Tilstanden varte ca. to uker. Jeg hadde sus i ørene, men hørte ingenting. Så skulle jeg reise til Oslo med fly, og under nedstigningen til Fornebu (der flyplassen var den gangen) fikk jeg skikkelig spreng i ørene. Trommehinnene sprakk, og blodet rant. Jeg trodde jeg skulle bli gal av smerte. Jeg var på hørselssentralen i Bodø ei tid etter ulykken, og de konstaterte at hørselen min var nesten helt borte. Jeg fikk også tinnitus, med masse lyder og susing. Det har jeg hatt hele tiden etterpå.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Kommuniserer telepatisk
Elisabeth nektet å innfinne seg med sin skjebne. Hun måtte lære seg å høre på en annen måte. Men var det virkelig mulig?
   - Høreapparat forsterket tinnitus, så det kunne jeg ikke bruke. I stedet bruker jeg en annen sans, der jeg tar inn frekvensene på lydbølgene. Jeg bruker hele kroppen for å kjenne vibrasjonene. Både stemmer, musikk og alle lyder avgir jo vibrasjon. I løpet av årene har dette fungert helt fint. Hvis jeg har en person fremfor meg, leser jeg ansiktet og munnen til vedkommende, forklarer hun.
   - Men hvordan kan du arbeide på linja hos Magic Circle?
   - Det er veldig slitsomt når jeg sitter i telefonen, for da må jeg bruke mye energi for å koble meg inn på den frekvensen kunden har, pluss at jeg må ta det inn telepatisk på ett eller annet vis. Hvis jeg har sittet en time i telefonen, er jeg temmelig sliten etterpå. Noen mennesker prater veldig lavt, og da sliter jeg virkelig, for da har de veldig lav frekvens på stemmen.
   Elisabeth kommuniserer ofte telepatisk med samboeren og hundene.
   - Er det ingen håp om å få tilbake hørselen?
   - Nei, den har jeg fått beskjed om at er borte! Derfor hører jeg ikke min egen stemme. Noen sier til meg at jeg prater altfor lavt, så da må jeg prøve å justere stemmen innenifra. Jeg kan ikke forklare hvordan jeg gjør det!

Uføretrygdet
Elisabeth er uføretrygdet og har en sykehistorie så lang som et vondt år. Hun har kroniske ryggproblemer, og for en del år siden hadde hun hjerteproblemer.
- Ca. 7-9 måneder hvert år de siste fire årene har jeg ligget på sofaen på grunn av stadig tilbakevendende nyresteinsmerter. Til tross for dette har jeg ikke fått hjelp innen helsevesenet, men nå har de endelig forstått at jeg må fjerne nyresteinene kirurgisk, noe som jeg antagelig får gjort i høst, sier hun.
   Elisabeth har en vilje av stål. Mens hun lå på sofaen med sterke nyresteinsmerter, jobbet hun likevel stort sett hver dag på telefonen og tok også imot kunder til healing. På denne tiden arbeidet hun i et konkurrerende firma til Magic Circle.
   - Jeg er et menneske som ikke kan sitte i ro, uansett smerter. Jeg tok seks eksamener innen det alternative mens jeg lå på sofaen. Jeg besto alle eksamener med ren sekser. Tror du jeg er sta, eller? legger hun til og ler.
   - Det er jo trist at du ikke kan heale deg selv?
   - Ja, det kan du si. Når det står på som verst, får jeg veldig god hjelp av hjelperne mine og englene. Jeg kjenner energien deres gå gjennom hele kroppen. Men jeg vil jo ikke mase på dem heller! Det er andre som trenger mer hjelp enn meg! sier hun beskjedent. Hun legger til at hun også får god hjelp av mange snille mennesker, som gir henne healing og styrke.
   Elisabeth røper at da hun kjørte til flyplassen for å hente meg i går, hadde hun veldig vondt og ba om hjelp:
   - Jeg kunne jo ikke ta medisiner når jeg skulle kjøre bil. Men jeg fikk hjelp. Det gjør jeg bestandig når jeg ber om det.

Kreativ person
Hvor mange timer er det i døgnet her på Myre? tenker jeg og ser meg om i den trivelige stuen. Elisabeth finner tydeligvis tid for det meste. Hun er en utrolig kreativ person, lager fargerike smykker, maler bilder og lager drømmefangere.
   I et hjørne av stuen står en tromme med motiv av en bjørnelabb:
   - Jeg vet ikke hvorfor jeg falt for denne tromma, men jeg visste at den var min. Den snakket til meg på ett vis. Når jeg reiser til mine hjemtrakter i fjellene, har jeg ofte med tromma. Da kan jeg sitte ved bålet og tromme. Jeg har også arrangert trommereiser der. Folk sitter i en sirkel. Det er veldig spesielle energier. Jeg påkaller energivesener og Moder Jord spesielt. De som er med på trommereiser får som regel møte kraftdyret sitt, sier Elisabeth.
   Ulv og ørn er hennes kraftdyr. Hun har ofte nærkontakt med ørnen der hun bor. Ørnen kan dukke opp 3-4 meter over hodet hennes, og mens den spiser fisk, kan den felle en del fjær, som hun tar med seg.
   - Jeg bruker fjær til å lage drømmefangere. Jeg pleier å lage opp en del, for de er veldig populære. Det er akkurat som jeg vet hvilken person drømmefangeren skal til. Det samme med bildene jeg lager. Bildet blir laget spesielt til èn person. Jeg går i transe når jeg lager bildene. De er veldig kraftfulle energibilder. Jeg skriver et A4 ark med beskjeder som følger med bildet, og som har betydning for den personen.

Mediumskap
For en del år siden var Elisabeth på kurs med det kjente mediet Marion Dampier Jeans:
   - Marion sa til meg at hun var 100 % sikker på at jeg kom til å jobbe som medium. På kurset fikk jeg for første gang se et transemedium i arbeid. Det var ei ung jente som forandret helt utseende og ble en mann med skjegg, pipe og grov stemme. Jeg fikk også se at ting kan løfte seg opp fra bakken (levitasjon). Jeg er en person som må ha beviser før jeg tror på noe, og nå lot jeg meg overbevise.
   - Kan du si litt om ditt arbeid som medium?
   - Det hender at folk spør om å få kontakt med de som har gått over på den andre siden. Mange tror det er så enkelt at det bare er å trykke på en knapp, så får man kontakt. Men man må jobbe litt for å få den kontakten. Jeg må høyne frekvensen min. Nå har jeg jobbet så mye med det, at det går ganske fort. Hvis du for eksempel vil ha kontakt med oldefaren din, er det ingen garanti for at han kommer gjennom. Jeg kan be åndeguiden min om å hjelpe meg, og i de fleste tilfellene går det greit. Jeg er veldig nøye på å få bevis, slik at kunden kan gjenkjenne ånden, sier Elisabeth og legger til:
   - Åndeverdenen kan gi seg til kjenne på mange måter. Ofte ved at man finner mynter eller fjær. Mange opplever en fornemmelse av at noen stryker dem over håret eller kinnet. Da kan det være noen fra åndeverdenen som gir seg til kjenne og ønsker å hjelpe eller støtte.
   Underveis i intervjuet spør jeg om hun trenger en pause. - Jeg kan kanskje lufte hundene, svarer Elisabeth. To elleville hunder kommer ut av burene sine. Vi tar en liten tur ned på stranden. Heldigvis har tåken lettet, slik at det er muligheter til å se den flotte naturen. Men både solen og ørnen glimrer med sitt fravær.

#kampanje2#

Ånder i huset
Igjen har vi benket oss i sofaen. Det er så mye å snakke om. Denne damen har tydeligvis en stor kunnskapskilde å øse av. Likevel føler hun at det er mange spørsmål hun ikke har fått svar på.
   - Si litt om de åndelige energiene som er her i huset?
   - To av mine hunder som har gått over, ser jeg går her inne. Andre kan også merke hundene. Hampus og Lillemor har blitt vant til dem. Noen åndevesener kommer og går med jevne mellomrom. Det kan jo være at jeg skal overbringe beskjeder til noen andre. Noen er faste gjengangere i huset, og det er helt greit at de er her. En av dem er bestefaren min. Spesielt hvis jeg er syk, så kommer han. Vi hadde et veldig sterkt bånd, sier Elisabeth og viser bestefars stokk, som står borti hjørnet, den han alltid brukte da han gikk i fjellet.
   - Bestefar var innlagt på sykehuset i Bodø, og der bodde jeg på den tiden. Jeg var på jobb, så jeg kunne ikke reiste rett på sykehuset, men jeg ringte og ba om å få snakke med ham. De skulle sette meg over til avdelingen, men kom ikke gjennom. Det hadde visstnok aldri skjedd før. De lovet at de skulle overbringe en beskjed til avdelingen om at jeg skulle komme på besøk neste dag. Det rakk jeg ikke. Da jeg hadde lagt meg om kvelden, sto bestefar ved siden av senga mi, og han så lys levende ut. Han skulle bare si ha det, for nå reiste han hjem! Han ba meg ta godt vare på meg selv. Det var veldig spesielt.  

Hjelper folk på dødsleiet
- Jeg er født med disse evnene. Jeg har vært slik bestandig, så jeg vet ikke hvordan det er å være såkalt normal. Jeg har hjulpet en del folk som ligger på dødsleiet. Noen er redde for å dø. Da kan jeg hjelpe dem over. Jeg går sammen med dem et stykke på veien, og når de går inn i lyset, har de gitt slipp på frykten sin. De uttrykker lettelse over å kunne gi slipp. De pårørende vil jo holde dem tilbake lengst mulig.
   Elisabeth har vært i mange begravelser og får ofte reaksjoner på at hun ikke gråter:
   - Jeg svarer: - Hvorfor skal vi gråte når mennesker dør? Feire heller at de endelig har kommet over, for de er så glade og lykkelige over å få være der. I hver eneste begravelse kommer de som har gått over til meg og sier: - Kan du ikke være så snill og si til familien min: Gi slipp på sorgen! Det er sorgen som holder dem igjen, slik at de ikke kan komme videre.
   Elisabeth forteller om den siste begravelsen hun var i. En venninne hadde tatt livet sitt:
   - Klart det var tragisk. Jeg fikk sjokk da jeg fikk greie på det. Det var en fin begravelse. Det var en veldig ro over den, og få som gråt. Plutselig så jeg at venninnen min sto ved siden av sønnen sin og holdt hånden på skulderen hans. Så gikk hun nedover rekkene, stoppet og la hånden på skulderen til hver enkelt av de som satt der. Noen snudde seg, for antagelig fornemmet de hennes nærvær. Til slutt kom hun bort til meg og beklaget at det hadde endt slik. Det var ikke meningen, men hun var så langt nede at hun så ingen løsning. Så gikk hun bort til sønnen sin igjen og sto ved siden av kista. Det var aldeles nydelig å se på, nesten magisk. Det var et spesielt lys rundt henne. Mens de spilte Cherio, sto hun ved kista og vinket. Da følte jeg meg ydmyk og takknemlig som har evnen til å oppleve noe slikt.

Døden nær
Elisabeth har opplevd mye vondt i livet sitt, blant annet har hun vært utsatt for blind vold med knivstikking. Likevel har hun tilgitt de som har gjort ille mot henne. Hun har vært døden nær tre ganger, men hver gang har hun blitt sendt tilbake til sitt jordiske liv.
   - Da jeg skulle føde med akutt haste-keisersnitt, virket ikke narkosen med en gang, og jeg kunne kjenne at de skar med skalpellen. Det var slike grusomme smerter at jeg gikk ut av kroppen. Bestefar møtte meg, og det var engler der. Det var så vakkert. Jeg ville ikke tilbake, til tross for at jeg hadde den lille jenta mi. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte tilbake, for jeg hadde så mye ugjort!

Tidligere liv
– Har du minner fra tidligere liv?
   - Første gang var da jeg var Spania. Jeg visste ikke hvorfor, men måtte bare reise til en bestemt landsby. Da jeg så byporten, husket jeg plutselig livet mitt i denne byen. Jeg visste hvordan byen så ut og fortalte det til familien min. De så litt rart på meg, men forsto at jeg hadde rett da vi kom inn i byen. Jeg hadde kommet hjem. Det var veldig spesielt. På en annen reise dit, hadde jeg datteren min med, hun var fire, fem år, og hun husket også at vi var sammen i det livet der.
   Elisabeth husker også tidligere liv i Egypt, England, Amerika, Peru og på Atlantis. Hun har tatt med seg litt fra alle livene til det livet hun lever nå.
   - I England bodde jeg alene og hadde et rom i et slott. Jeg drev med kunstmaling. Jeg ble ikke så gammel i dette livet, sier hun.
   Elisabeth har også jobbet med regresjonsterapi. Da har hun den fordelen at hun kan gå inn i livet sammen med klientene, og hvis de blir redde og engstelige underveis, holder hun dem i hånden.

Utenomjordiske
- Kontakt med andre universer har jeg hatt siden jeg var liten. I oppveksten satt jeg alltid og så på nattehimmelen, stjernene, og jeg klarte aldri å finne meg til rette. Følte at jeg ikke hørte til. Følte også at jeg satt med kunnskap som jeg ikke hadde fått her. Helt tilfeldig, mens jeg var i Bodø, møtte jeg en gammel mann på gaten. Han stoppet, så på meg, og det var akkurat som om vi kommuniserte telepatisk. Selv om jeg aldri hadde sett personen før, kjente jeg ham igjen. Det var noe med øynene. Han la bare hånden på skulderen min, strøk meg over kinnet og sa: - Nå vet du! Så gikk han. Det var som om ei lyspære ble slått på. I ettertid har jeg husket ting, og vet at jeg ikke er herifra, men har en oppgave å gjøre her på jorda nå, sier den utrolige damen og legger til:
   - Jeg har ved flere anledninger sett UFOer på nattehimmelen og har hatt kontakt med utenomjordiske. Noen er overjordisk vakre skikkelser, som kan forveksles med engler. De er av det gode, men ikke alle er det. Noen utenomjordiske går her på jorda i menneskeskikkelse. Vi begynner å kjenne igjen flere og flere av dem. Det har blitt ganske mange etter hvert. Det er ikke bare en åndelig oppvåkning blant menneskene, men det er også en oppvåkning av utenomjordiske, som vet hvor de kommer fra.
   - Er det noen kjennetegn på disse menneskene?
   - Frekvensen, energien deres og øynene.
   - Hvem tror du lager kornsirkler?
   - Jeg vet at det er utenomjordiske som står bak kornsirklene, selv om noen er menneskeskapte. De kommer med forskjellige beskjeder og ønsker å rense jordas energier. Jorda har gått opp i høyere dimensjoner, og det kan man kjenne på kroppen helt ned på cellenivå. Når man går ute i naturen, kan fargene oppleves mye skarpere. Himmelen og regnbuen har farger som ikke har vært her før.

Slik blir 2024 for deg! Bestill et personlig årshoroskop

Healing
- Mange misforstår og tror at jeg driver med svartekunster, men jeg vil ikke ha noe å gjøre med negative energier. Jeg jobber i lyset, med kjærlighet og respekt for hver enkelt, og det kommer jeg alltid til å gjøre, sier Elisabeth, som i dag er godt beskyttet av engler og hjelpere.
   - Jeg jorder meg og ber alltid om beskyttelse før jeg arbeider med det åndelige. Jeg pleier også å stenge av for andres negative energier, for det er ikke nødvendig å ta inn disse. I begynnelsen brukte jeg min egen energi for å drive med healing, og da gikk jeg rett i kjelleren etter en tid. Man må benytte seg av den universelle energien.
   Elisabeth har utdannelse innen Hvit Tids Healing. Hun bruker krystaller i healingen:
   - Da jeg hadde et tidligere liv på Atlantis, jobbet jeg med mega store krystaller. Om natta forlater jeg mange ganger kroppen min og arbeider i andre dimensjoner. Om morgenen når jeg våkner er jeg kjempesliten, for jeg har jo jobbet hele natten.
   - Hva jobber du med?
   - Det er ikke alt jeg husker når jeg våkner. Hvis samboeren min våkner før meg, lurer han på om jeg er i live, for det ser ut som jeg ikke puster. Hjertefrekvensen og temperaturen er tonet ned, så det ser ut som om jeg er død.

Evig optimist
Det er utrolig at hun som har gjennomgått så mye i det hele tatt er oppegående, tenker jeg og kan fortsatt ikke fatte dette med hørselen.
   - Å ha mistet hørselen er jo et handikap i forhold til sosiale sammenhenger. Når jeg har tid, hender det jeg reiser på messer og markeder eller holder kurs. Da må jeg forklare situasjonen, og folk er flinke til å ta hensyn, sier Elisabeth, som håper å kunne reise litt rundt i landet neste år, kanskje også starte en mediumsirkel.
   - Hvis jeg er syk, sliten eller bare skal hente inn energi, pakker vi bilen og drar til Graddis, sier den evige optimisten og innrømmer med et lite smil at hvis hun ikke har smerter en dag, blir hun bekymret.    
   - Jeg er takknemlig for alle prøvelsene og sykdom jeg har gått gjennom, for det gir meg mye mer erfaring, kunnskap og visdom som jeg ikke hadde fått ellers, og det gjør at jeg er bedre i stand til å hjelpe andre som har opplevd det samme. Jeg valgte det jo selv før jeg kom inn i dette livet, så jeg kan ikke skylde på noen annen, sier lille, sterke Elisabeth som i hvert fall har evnen til å se lys i mørket.

Tips en venn på e-post