Etter at vi alle i samlet flokk hadde besøkt en dagligvarehandel, ville jeg skynde meg til stedets bokhandel i håp om å finne en seriebok jeg ikke hadde funnet i dagligvarehandelen. Jeg så på klokka og håpet at bokhandelen fortsatt var åpen. Det var et godt stykke utpå ettermiddagen. Jeg gikk så fort jeg kunne og tenkte at de andre sikkert kom til å bli utålmodige hvis de måtte vente for lenge på meg.
Vi skulle kjøre omtrent fire timer til før vi kom fram til hytta, og da ville det for lengst være kveld. Dette var på den tida da internett ennå ikke var blitt noe en kunne ha med seg i lomma, så jeg fikk ikke undersøkt bokhandelens åpningstid, eller hvilket nummer jeg kunne ringe for å spørre om åpningstida. Jeg måtte bare gå på lykke og fromme. Jeg kunne jo visselig ha spurt noen jeg traff på veien, men jeg var ikke riktig slik anlagt at jeg spurte vilt fremmede mennesker om noe, hvis jeg ikke var helt nødt. Sånn var det med den saken.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Mens jeg gikk i raskt tempo bortover et fortau, snublet jeg plutselig i en sprekk i asfalten. Men jeg unngikk merkelig nok et ublidt møte med asfalten, for "noen" tok tak i meg bakfra, før jeg traff bakken. Vedkommende holdt rundt meg til jeg fikk rettet meg ordentlig opp. Så slapp han grepet rundt midja mi og holdt i stedet rundt armene mine en stund, men denne gangen forfra, før han slapp grepet om dem også. Ja, jeg mener bestemt at det var en mann. Men se ham, nei, det kunne jeg ikke. Like fullt kjente jeg godt at noen holdt rundt meg og at det etter all sannsynlighet var en mann.
Etter at han hadde sluppet grepet om armene mine, merket jeg ikke noe mer til ham. Jeg ble stående en stund og fundere over det nylig inntrufne. Jeg måtte liksom forsikre meg om at jeg ikke lå og sov og dermed bare hadde drømt det hele. Jeg lurte også på om noen andre hadde sett hva som skjedde. Men det virket pussig nok ikke som om noen hadde lagt merke til noe som helst. Ingen sa noe til meg, enda det var en del mennesker ute og gikk. Det var en fin dag, med strålende sol og en lett bris.
Etter en stund husket jeg ærendet mitt. Jeg kom snart fram til bokhandelen, gikk inn og undersøkte om de hadde boka jeg lette etter. Det hadde de heldigvis. Så etter å ha betalt for den og gått ut igjen, gikk jeg fornøyd tilbake samme vei jeg hadde kommet. Snart traff jeg på brødrene mine, og ikke så lenge etter traff vi på foreldrene våre. Men jeg nevnte ikke noe til noen av dem om at jeg hadde snublet, eller om hjelpen jeg hadde fått. Ikke før det hadde gått flere år, da jeg omsider fortalte det til min mor og mormor. Jeg har lenge fundert på om det kunne ha vært min såkalte "hjelper" eller "skytsengel" som bisto meg den gangen. Vel, noen var det i hvert fall.
Tips en venn på e-post