I Norge nådde Luciafeiringen sitt høydepunkt på 1950-tallet, da det ble holdt Luciaopptog i en rekke norske byer.
I dag er det først og fremst på institusjoner, i skoler og barnehager at Luciadagen og lyssymbolikken holdes i hevd. På denne måten markerer barna at julen snart er i anmarsj. I barnehagen går barna i prosesjon iført hvite kjortler med lys i hendene. Lucia med lysekrone på hodet. Barna synger Luciasangen, mens foreldrene sitter stolte og ser på. Etterpå spiser alle lussekatter, som er obligatorisk på Luciadagen.
Luciafeiringen
Luciafeiringen varierer i de nordiske land. Mest kjent er nok svenskenes Lucia-tradisjoner. Opprinnelig er skikken hentet fra tysk protestantisk julefeiring. Som alternativ til den katolske helgenen St. Nikolaus, julenissen, hadde tyskerne skapt sin egen julegjest, gaveutdeleren Christkindlein. Hun var en kvinne med lyskrans i håret og lang, hvit kjole. Svenske skildringer forteller at det var skikk at en av gårdens unge kvinner sto grytidlig opp. Kledd i Luciadrakt oppsøkte hun først stall og fjøs for å gi dyrene en ekstra godbit. Hun klappet og godsnakket med dem og passet på å stenge godt etter seg for å hindre at trollpakk skulle komme inn og ødelegge avling og dyr. Deretter gikk hun inn i huset for å vekke de sovende og gi dem mat og drikke. Hun ønsket så "Guds fred over husbond, matmor og fe".
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Nå er nesten all overtro forsvunnet. Luciafeiringen slik vi kjenner den i dag går tilbake til 1920-tallet, da svenske avholdsforeninger tok opp bondetradisjonen og begynte å arrangere "Luciaopptog". Forretningsstanden likte ideen, og fra 1927 ble den lansert i Stockholmstidningen. Snart ble Luciafeiringen faste missekåringer, der finalistene som ikke nådde opp fikk jobben som terner. Lucia fikk også sin egen sang, Santa Lucia, opprinnelig en italiensk slager fra 1850-tallet.
Luciafeiringen ble så populær at den raskt spredte seg til andre nordiske land og andre deler av verden.
Da Lucia-opptogene ble skapt i Sverige, inkluderte det også "Stjärnegossar". Da Lucia-feiringen ble en barnehagetradisjon i Norge i etterkrigstiden, fulgte stjerneguttene med, ikledd sine hvite kjortler og spisse hatter.
|
Hvem var Santa Lucia?
Det finnes mange sagn og legender om "Den hellige Lucia". Santa Lucia fra Siracusa på Sicilia. Dette er en versjon:
Lucia kom fra en rik, romersk familie, men allerede som barn avga hun et evig kyskhetsløfte og lovet samtidig å gi bort alt hun måtte få av materielle goder til de fattige. Dette hadde hun imidlertid ikke fortalt til noen. Da hun ble voksen, ville derfor hennes mor gifte henne bort til en ung, hedensk mann. Lucia ba innstendig sin Gud om å redde henne fra dette ekteskapet. Dette gjorde han ved å la moren bli alvorlig syk av blødninger som ingen lege kunne kurere, og Lucia overtalte henne dermed til å bli med til graven til helgenen Agathe. Denne viste seg for Lucia og fortalte henne at hennes tro selv hadde helbredet moren. Som takk lot moren henne slippe å gifte seg. Moren utleverte også medgiften til datteren, og den ble gitt til de fattige.
Tilbake sto en forsmådd brudgom som visste å ta sin hevn. På denne tiden pågikk nemlig kristenforfølgelser, og Lucia ble angitt for sin tro. Etter først å bli fengslet og torturert, ble hun tvangsplassert på et bordell. Planen var at hun skulle kjøres med oksekjerre dit, men det var ikke mulig å rikke henne. De forsøkte å brenne henne på stedet og tømme kokende olje over henne, men hun forble like uskadd. Til slutt stakk de et sverd gjennom halsen hennes, og hun levde lenge nok til at presten kunne gi henne sakramentet. Men før hun døde, rakk hun å forutsi skjebnen til de som dømte henne, samt at kristenforfølgelsene skulle ta slutt.
Lucias dag
Det fortelles at Lucia døde i sin tro med en brennende lampe i hånden. Slik fikk hun navnet Lucia (latin: Lucius = lysende). Derfor feires altså hennes dag med barn (uskyldige jomfruer) som bærer lyset gjennom den mørke vinternatten for å minnes den unge jenta som ga livet for sin tro. Minnefesten hennes, som ble vanlig å feire mot slutten av middelalderen, står derfor i lysets tegn.
Lucia ble opphøyet til helgen av den romersk-katolske kirke på 500-tallet. I England ble to kirker innviet til Santa Lucia før år 800. Den dag i dag er hun skytsengel for Siracusa.
Ryktet om denne gode og modige jomfruen spredte seg i det vide og brede, og Lucia fortsatte å leve i folks hjerter. Hennes barmhjertighet og mot blir feiret hvert eneste år den 13. desember.
|
På primstaven, den gamle norske kalenderen, var Lucias merke flammen, ettersom hun ifølge legenden hadde overlevd bålet. En astronomisk tilfeldighet bidro også til å gjøre Lucia til lyshelgen. Ved slutten av middelalderen var 13. desember dato for Lucias dag. Det var nesten årets mørkeste dag. Den romerske keiseren Julius Cæsar gjennomførte en kalenderreform i det første århundre før Kristus, men kalenderen manglet den ekstra "justeringsdagen" som må trekkes fra en gang hvert århundre for å få vår kalender til å gå i takt med solåret.
Solvervs dagen, som var lagt til 25. desember, forandret seg dermed i forhold til den virkelige solvervs dagen ned gjennom århundrene. På 1500-tallet hadde solverv forskjøvet seg til midten av desember. I nesten 500 år var vintersolverv fastsatt til den 13. desember, inntil man rundt 1700-tallet plasserte den på sin nåværende dato.
|
Lussi
En annen variant av Santa Lucia var Lussi. Den 13. desembers lengde og mørke gjorde at den var fylt av overtro og uhygge. Ifølge gammel overtro var alle slags onde krefter løs solvervs natten, og i folketroen ble helgenen fra Sicilia omdannet til en annen kvinneskikkelse: Lussi. Hun var nærmest som en heks å regne, en trollkvinne, og hadde slektninger blant de underjordiske. På årets mørkeste natt dro hun rundt med sin private åsgårdsrei og gjorde livet utrygt for folk flest. Spesielt måtte barn som hadde gjort ugagn passe seg, for ellers kom Lussi ned gjennom pipen og tok dem.
I flere distrikter valgte man å holde seg innendørs grunnet frykten for hva Lussi og hennes følge kunne finne på når de kom ridende eller kjørende ved nattetider.
Folkeminnegranskere tror at navnet til helgenen fra Sicilia ble blandet sammen med den falne engelen Lucifer og Lilit, Adams første, onde hustru.
I Norge var lussitradisjoner spesielt konsentrert i områdene fra Setesdal til Hardanger. Alt arbeid skulle hvile, hvis ikke ville Lussi hevne seg. Var det noen som bakte, tittet hun ned i pipa og sa:
"Ikkje brygge, ikkje baka,
ikkje store elden på grua hava,
for så går leiven itu,
hella i sju, bakstetrauet i femten bitar".
|
Lussekatter
Lussekatter er en type gjærbakst som i Norden først og fremst bakes til Luciadagen. De bakes med safran for å bli gule og pyntes med rosiner. Mest vanlig er det å lage S-formede kringler av deigen.
Ifølge Wikipedia kommer det norske navnet lussekatt fra Sverige. Betegnelsen lussekatt hadde opprinnelig ikke noe med Lucia å gjøre, men er dannet av ordet Lucifer, altså djevelen. Skikken med lussekatter skal ha oppstått i Tyskland på 1600-tallet. Djevelen, i form av en katt, ga de slemme barna juling, mens Jesus skal ha passet bedre som gavegiver blant protestantene enn den katolske helgenfiguren sankt Nikolaus, forløperen til julenissen. For å holde den lyssky djevelen unna, ble bollene farget med "lysende" gult safrankrydder. De lyse bollene skulle dermed skremme bort Lusse, altså djevelen.
"Santa Lucia"
Lucia-sangen ble skrevet og komponert av Theodoro Cottrau rundt år 1850 og er egentlig en barkarole eller en båtsang. I den opprinnelige italienske teksten henviser den til en fiskerlandsby og ikke til helgenen. Sangen ble oversatt til svensk på 1920 tallet og gjort til et fast innslag i Lucia-feiringen. Den norske teksten er ved Arvid Rosen.
 |
Svart senker natten seg
i stall og stuer.
Solen har gått sin vei,
skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys
Santa Lucia, Santa Lucia.
Natten er mørk og stum,
med ett det suser
i alle tyste rum
som vinger bruser.
Se, på vår terskel står
hvitkledd, med lys i hår
Santa Lucia, Santa Lucia.
”Mørket skal flykte snart
fra jordens daler”.
Slik hun et underfullt
ord til oss taler.
Dagen skal atter ny
stige av røde sky –
Santa Lucia, Santa Lucia.
Kilder: Berg, Tessem, Wiedswang: "Julen i norsk og utenlandsk tradisjon", Anne Lise Mellby: ”Jul i Norge”, Ørnulf Hodne: Gamle og nye tradisjoner