Tekst: Liv Hege Refsdal

Påsken med mange fridager stod for døren, men allikevel kjente hun ingen glede ved påminnelsen. De nærmeste venninnene skulle enten på fjellet eller til Syden med sine familier.

Datteren skulle ta vakter på sykehuset, så hun ble værende på hybelen sin denne påsken. Men selv hadde hun ingen planer. Ingen...

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Hun nippet til kaffekoppen og kastet et blikk ut av vinduet. En skjære hadde tatt plass på toppen av lysstolpen. Den stod med stjerten vendt mot henne og var opptatt med noe hun ikke hadde noen formening om.

En tanke slo ned i henne. Hun ville mobilisere tankene sine, prøve å overføre dem til den vingekledde skapningen der ute... Hvis skjæra snur hodet og ser på meg, så kommer det til å skje noe godt denne påsken, tenkte hun.

Flere sekunder gikk, og så snudde den sorte fuglen sakte på hodet. Den lot blikket sveipe inn kjøkkenvinduet, og i brøkdelen av et sekund møtte den øynene hennes. Så løftet den på vingene, og ble borte.

Elna ble sittende igjen med en forvirret magefølelse og et flakkende blikk. Fuglen hadde sett på henne. Men hva så? Hun sukket, satte fra seg kaffekoppen og bestemte seg for å gå ut i hagen.

Påskeliljene strakte hals mot henne da hun åpnet utgangsdøren. De var plassert i en hvit keramikk-krukke på trappen sammen med en klynge blå perleblomster.

Elna dro inn den friske vårluften, og kjente at det gjorde henne godt.

− Nå? Blir det fjellet på deg i år? hørte hun en kjent stemme rope. Det var naboen som var ute og så etter vårtegn i sin egen hage.

− Nei, det gjør nok ikke det. Jeg får nyte påsken her i hagen, ropte hun tilbake.

− Du hadde ikke giddet å ta inn posten mens vi er borte?

− Selvfølgelig, svarte Elna. Hun kjente at ensomheten kom og tok henne ennå mer. Ikke en gang naboens lyder kom til å høres.

Snøflekker hist og her kunne fortsatt skimtes, men stort sett var det bart på bakken. Påsken kom sent i år. Elna grep fatt i snøskuffa som stod ved døren, og begynte å hakke litt i de kraftløse snøflekkene som lå foran inngangspartiet.

En lyd over inne fikk henne til å løfte blikket. En skjære hadde igjen satt seg på lysstolpen. Om det var den samme fuglen som sist, var umulig for henne å vite. Hun stivnet til da hun tittet opp mot de sorte kuleøynene. Det var som et vindpust fòr igjennom henne. Som om en stemme hvisket noe varmt. En stemme uten ord.

I flere sekunder stod fuglen uten å røre på seg. Like brått som den hadde kommet, forlot den stolpen. Elna fortsatte å hakke i de smeltende snøklattene. Hun likte å se at snøen løste seg opp og etterlot seg små striper av rennende vann. Den aller siste snø-rest var i ferd med å takke for seg.

En katt kom langsomt smygende rundt hushjørnet, og den kastet et dovent blikk bort på henne, som om den kom med en kort hilsen. Elna måtte trekke på smilebåndet. Her var hun omgitt av mye god energi. Blomster, fugler og dyr.

Naturen og livet var i ferd med å våkne på nytt. Hvordan kunne hun henge med hodet og synes synd på seg selv? Hun hadde da så uendelig mye å være takknemlig for.

En bil som sakket farten, fikk henne til å strekke hals ut mot gaten. Siden en stor tuja stod i veien, kunne hun ikke se bilen, men hun hørte den stoppet. En bildør gikk opp, før den smalt raskt igjen. Skritt nærmet seg, og straks fikk hun øye på en mann hun ikke dro kjensel på.

− Er det her Elna Frydenlund bor? sa den unge mannen og smilte.

− Ja, du snakker med henne, svarte Elna.

− Da vil jeg bare få overlevere deg disse, sa han. − God påske!

Inne på kjøkkenet klippet hun av blomsterpapiret, og en nydelig bukett kom til syne. Oransje tulipaner, det vakreste hun kunne tenke seg. Med stor undring grep hun fatt i det lille kortet som fulgte med.

Kjære mamma! Jeg fikk så lyst til å gi deg yndlingsblomstene dine, siden jeg ikke kunne komme hjem i påsken. Klem fra Pernille. PS. Jeg får til å komme hjem en tur fra påskeaften til 2. påskedag.

Elna kjente varmen og gleden flommet gjennom henne.

Idet samme ringte mobiltelefonen. Hun la raskt fra seg blomstene og grep fatt i telefonen som lå på kjøkkenbordet. Uten å se på displayet gav hun fra seg et lystig "hei" inn i røret.

− Så glad du høres ut! sa stemmen. Det er din gamle venninne, Birgit, her! Jeg ringer for å si at jeg har tenkt å besøke min bror noen dager. Han bor jo i nærheten av deg, og da lurte jeg på om du hadde lyst på kaffebesøk en av dagene. Hvis du er hjemme, da?

Elna smilte med hele seg. − Hei, Birgit! Ja, jeg er hjemme! Og ja, så hyggelig å få besøk av deg. Vi har sikkert masse å snakke om! Det er jo år og dag siden sist vi så hverandre.

Da Elna stod og skar skrå snitt i tulipanstilkene noen minutter senere, var det ingen ensomhet som tynget henne lenger. Nå skulle hun finne fram den vakreste krystallvasen, etterpå ville hun sette en rundstykkedeig. Kanskje hun ville bake en suksesskake til Birgit kom. En skikkelig påskekake.

Da hun satte buketten fra seg på den hvite blondeduken på kjøkkenbordet, tittet hun ut av vinduet. Solen var i ferd med å bryte igjennom skyene, og tankene gikk til skjæra.

Takk, min lille venn for at du lot meg skjønne at det finnes så mye å være glad for... God påske til deg også!

Bestill et personlig karmisk horoskop