7900 0450
Nysgjerrig på fremtiden?
Magic Circle - Norges
største spåsenter
Få svar fra<br />klarsynte på<br />e-post!

Få svar fra
klarsynte på
e-post!

IRENE SUNSHINE -vi har alle svarene i oss

IRENE SUNSHINE -vi har alle svarene i oss

GRO ANITA – populær «trollkvinne» med sterkt klarsyn

GRO ANITA – populær «trollkvinne» med sterkt klarsyn

Hvilken hunderase passer til deg?

Hvilken hunderase passer til deg?

Spå deg selv med terninger

Spå deg selv med terninger

Mannen i ditt liv – ja, hvem er egentlig det?

Mannen i ditt liv – ja, hvem er egentlig det?

Russland i mitt hjerte

Inger Tragethon (63) er livskunstner og eventyrer, samt en type fredsfakkel med håp om å gjøre verden til et mer spennende sted å være. Inger har regelmessig besøkt Russland i 20 år. I 1995 og 2004 reiste hun i flere måneder på egen hånd gjennom de tidligere tsarenes veldige rike. Med på sine reiser har hun alltid med et ikon av helgenen St. Nicolai.

Inger kledd som russisk tsarina. Foto: Privat
Inger kledd som russisk tsarina. Foto: Privat

Tekst og foto: Kari Flaata Halling og private bilder.

I 1987 vant Inger Tragethon en ”Jorden rundt reise”. Hun deltok i NRK1 sin kunnskapstevling ”Jorden rundt på 80 spørsmål” med Knut Bjørnsen som programleder. Inger var med på Ragnar Thorseths lag. Hans team med tre deltagere gikk av med seieren og mottok gevinsten, som var en flybillett jorden rundt og kr. 12.000,- i lommepenger.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

- Det ble ikke påkrevd av oss å reise sammen, så jeg dro alene og var borte ett år. Jeg reiste med torader, stakk og ryggsekk. Ferden startet i India, etter som jeg allerede hadde vært mye i Europa. Turen gikk videre østover til blant annet Singapore, Malaysia, Bali, Brunei, Australia, New Zealand, Fijiøyene og Hawaii.

- Jeg ”feide” til slutt over det Nord-amerikanske kontinentet og endte omsider opp igjen i Norge. Reisen resulterte i boken ”Jorden rundt med stakk og torader”, som kom ut i 1989, forteller den eventyrlystne globetrotteren.

I dag har hun sin faste ”base” på Kongsberg, der hun har kjøpt et lite, trivelig hus.

Drømmen om Russland

Inger kaller seg kulturist. Hun er forfatter, knivmaker, musiker, reiseleder og foredragsholder. Foredragene startet hun med i 1990 etter at hun hadde vært på sin reise jorden rundt. Nå har hun mer enn 20 års erfaring som kåsør.

– I 1995 var jeg den første vesteuropeer i det forrige århundre som fikk et slikt omfattende visum til å reise på egen hånd i Russland. Inntil 1990 hadde russerne hatt et regime som fortalte sitt folk at det ikke var nødvendig å lære seg et fremmed språk, av den grunn at de aldri kom til å få tillatelse til å pleie noen omgang med utlendinger og heller aldri ville de få noen mulighet til å reise til utlandet. Regimet fortalte sine proletarer at utlendinger var verre enn ville dyr. I 70 år hadde regimet denne holdningen. Da jeg skulle reise til Russland, dro jeg først til Hønefoss for å kjøpe militærklær. Poenget var at jeg ville se ut som en russer. Etter tre uker i landet, iført disse klærne, spurte jeg noen russere om de synes jeg så ut som dem. – Å nei, aldri i verden! Du er alt for blid og nysgjerrig til å være en russer! svarte de.

- Hvorfor ønsket du å reise til Russland av alle steder?

- På 1960-tallet etablerte jeg Norges første jente-popband ”The Dandy Girls”, og var popmusiker i fire år. Bandet vårt hadde en del oppdrag for velferden i det militære, blant annet en turné som startet på Værnes flystasjon og endte opp på Høybuktmoen i Kirkenes.

- Jeg hadde lest i historieboka om et laftet kapell som lå inne på det russiske territoriet, derfor spurte jeg en av offiserene om han kunne kjøre oss til Boris Gleb dagen etter at vi hadde holdt konsert i Kirkenes. Han svarte at det ikke var mulig, for riksgrensen mot Sovjetunionen var hermetisk lukket. Men han kunne gjerne kjøre oss til piggtrådsperringen. Dette var i 1966. Der og da bestemte jeg meg for at når jeg ble litt eldre, ville jeg reise til Russland og finne ut hva som var så hemmelig hos våre store naboer i øst.

- Da Gorbatsjov kom til makten og meddelte verden i 1990 at det nå skulle bli lettere både å komme inn og ut av landet, følte jeg at tiden var inne. Jeg bodde i Oslo på den tiden, så jeg syklet ned på Karl Johans gate for å kjøpe en lærebok i russisk. Jeg pugget i alle ledige stunder, forteller den reiseglade damen.

Møte med fader Nikodim

Palmesøndag 1995 var avreise for Russlandsturen, men før det inviterte den russiske generalkonsul Anatoly Smirnov den norske globetrotteren med på en prøvetur til det russiske territorium.

IMG_0228[1] 
Fader Nikodim med et av sine menighetsbarn. Russisk og norsk flagg i skjønn forening er en selvfølge der Inger ferdes. Foto: Privat 

- Jeg ville gjerne se dette kapellet som jeg hadde drømt om i 30 år, og nå hadde jeg muligheten. Smirnov kjørte av fra hovedveien mellom Kirkenes og Murmansk og ned til Pasvikelva, hvor jeg endelig fikk se det lille rødmalte kapellet. Ved den russiske grensestasjonen skulle generalkonsulen plukke opp fader Nikodim, lederen for den russisk-ortodokse kirken på Kolahalvøya. Han skulle på et offisielt besøk til soknepresten i Kirkenes, forteller Inger.

Møtet med fader Nikodim ga et uutslettelig inntrykk. Ifølge Inger var og er han en utrolig karismatisk person. Etter alle disse årene har han blitt en god venn, som hun fortsatt har kontakt med.

- Fader Nikodim mente det var helt eventyrlig at jeg skulle reise rundt i Russland på egen hånd. Han hang et stort Kristus-kors rundt halsen min og sa at dette skulle være min talisman, og at klenodiet skulle ta vare på meg alle dager. Når reisen var over, skulle jeg komme tilbake til Murmansk og levere dette kostbare smykket tilbake. Korset bar jeg senere av og til rundt halsen eller jeg hadde det i min mageveske. Jeg reiste på den transibirske jernbanen lange kvelder og netter, av og til med litt skumle typer, men opplevde aldri noe negativt, aldri ble jeg frastjålet noe og heller aldri var jeg syk. Men advarslene før jeg reiste var mange, blant annet at jeg burde ha med meg pepperspray, innrømmer Inger.

Gjestfritt folk

- Jeg var i Murmansk og akklimatiserte meg i 14 dager før jeg satte meg på et tog. Jeg ville helt til Arkhangelsk, bare en liten filletur på 32 timer med toget, noe som ikke er langt i russisk sammenheng. Jeg fikk bekjentskaper underveis, og de kontaktet igjen sine venner, så jeg ble tatt imot her og der langs ruta ned til Moskva. Der skulle jeg være gjest hos NRK- korrespondenten Gro Holm, som jeg kjente fra før, forteller Inger.

- Hvordan kom du i kontakt med lokalbefolkningen?

- Jeg reiste jo alene og kjente ingen. Jeg ble tatt veldig godt vare på. De var redde for meg og passet på meg hele tiden. De turde ikke å slippe meg ut på egen hånd. På denne tiden var det en form for anarki i Russland. Etter at alt hadde vært forbudt i 70 år, var nå plutselig alt tillatt. Det var lite styring på det meste. Folk synes også det var så hyggelig med en utlending som kunne litt russisk. Jeg bodde privat hos noen i Murmansk som jeg hadde fått kontakt med gjennom den norsk/russiske foreningen i Oslo. Av de 180 dagene jeg var på reisen, bodde jeg 21 dager på hotell og resten privat. Jeg har aldri vært i et så gjestfritt land som Russland, innrømmer hun.

Ikoner

Inger viser en liten tøydukke og et lite ikon, som hun har med seg på alle reisene sine. Dukken fikk hun av en eldre russisk dame under en billedutstilling i Murmansk, den aller første gaven hun fikk!  Ikonet viser et bilde av St. Nicolai, den mest populære helgenen i Russland:

Inger 12 
Inger betalte kr. 5.000,- for dette håndmalte ikonet. Foto: Kari Flaata Halling 

- Det er denne helgenen folk ber til når de skal ut på en reise, og de har gjerne med seg et lite ikon av St. Nikolai i sin bagasje. I 70 år var det forbudt med ikoner i Russland, som ble kristnet i år 988. Man regner med minst to millioner av de gamle, håndmalte ikonene, datert tilbake til 1300 tallet, ble brent på bål rundt omkring i Sovjetunionen!

Inger serverer russisk borsj, suppe laget av rødbeter, kål, gulrøtter, kjøtt, løk, krydder og urter. Dette er en slags nasjonalrett i Russland. Suppen smaker fortreffelig med hjemmelaget flatbrød som tilbehør.

- Både Lenin og Stalin mente at en religiøs tro var opium for folket. For at disse statslederne skulle få gjennomført sin marxistiske ideologi, så måtte religionen bort. Men på tross av denne formaningen, har det russiske folket alltid beholdt sin tro. Flere russere opplever at de får et kall til å leve i kontemplasjon med sin Gud, enten som nonne eller munk. Det er mange som tar imot dette kallet, men det er de færreste som klarer å leve et liv i kloster, sier Inger, og vil gjerne fortelle en historie om en munk hun traff i 2006, da hun hadde med turister på reise til Russland.

Munken

- Jeg ble forundret over å se en munk stående midt på Den røde plass i Moskva med et plastbeger i sine hender for å tigge etter penger. Det var noe jeg ikke hadde sett før. Jeg la naturligvis litt penger oppi begeret. Deretter gikk jeg rundt hjørnet og satte meg på en uterestaurant. Jeg hadde 20 minutter fri slik at turistene mine kunne vandre litt på egen hånd. Mens jeg satt der med en kopp kaffe, kom munken inn. Han gikk bort til disken og kjøpte seg en kald øl. Nå er det ikke slik at munker er avholdsfolk på noen som helst måte. De kan nyte både øl og vin. Jeg fant det imidlertid spesielt og særegent at han oppholdt seg i dette miljøet, så jeg gikk bort til ham og spurte om han ville sitte ned ved bordet mitt. Jeg sa at jeg syntes det var interessant at han ville drikke en øl i disse verdslige omgivelsene etter å ha bedt om penger.

- Da fortalte han at han hadde familie i Perm i Ural, men han hadde reist derfra for 18 år siden. Hjemme hadde han tre døtre. Nå trivdes han dårlig i klosteret, så han lurte på om jeg kunne hjelpe ham, både ut av klosteret og ut av Russland. Han fikk visittkortet mitt, hvorpå jeg meddelte ham at jeg ville komme tilbake på en bestemt dato, og da kunne vi møtes igjen på dette stedet. I mellomtiden skulle jeg tenke over hva jeg kunne gjøre for ham. Jeg syntes synd på ham. Her sto han uten andre klær enn munkekappen han hadde på seg, og han hadde ingen penger eller et sted å bo. Det er bare en av ti munker som lykkes i å mestre et liv i kloster. Hvis en munk orker å leve et liv i kloster i syv år, er det mest sannsynlig at han klarer det resten av livet, sier Inger.

Spesielle omstendigheter gjorde at Inger likevel ikke fikk møte munken senere. Om han møtte opp på det bestemte stedet, vet hun ikke, men han hadde kortet hennes, så det hadde vært mulig for ham å ta kontakt. Inger tenker av og til på ham og på hvilken skjebne han fikk til slutt!

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter! 

Fantastiske kirkerom

- Jeg har besøkt flere klostre. I det ene er det i dag 300 munker. Det er flotte kirker og katedraler med enorm energi i kirkerommene innenfor klostermurene. De knitrende lysene brenner hele tiden, og når du kommer inn i et kirkerom, er det sedvane å umiddelbart tenne et lys. Dette gjør alle. Stearinlysene er håndstøpte og dufter honning når de brenner. Brokadekappene som prestene kler seg i, og den intense og storslagne korsangen gjør kirkerommet overveldende og nesten ”vektløst”; rommet formelig stiger oppover mot himmelen. Det er ett, to eller tre profesjonelle kor i kirkene, alt etter hvor små eller store gudshusene er. De er så vakre.

Rusland-kirke 
Vasilij-katedralen i Moskva. Foto: Privat 

- Når jeg er i Russland går jeg som regel en gang om dagen i kirken, kanskje to og tre. Det er helt naturlig. Da får jeg en slik indre ro, og stemningen er så enorm. Det bare gjør så godt, sier Inger, som ellers ikke ser på seg selv som spesielt religiøs.

I sine bøker forteller Inger med en fantastisk innlevelse, og hun røper at hun har bevart fader Nikodim dypt i sitt hjerte.

Her er et udrag fra boken: ”Min russiske reise”:

Til den gamle kosakk-kirken i sentrum av Omsk kommer de troende strømmende. Etter at gudshuset i flere tiår hadde tjent som varehus og kinosal, er det nå restaurert og tatt i bruk igjen til sitt opprinnelige formål. Kommunismen har åpenbart heller ikke her klart å redusere betydningen av troen hos menneskene, selv om den har vært i en ynkverdig situasjon. Tusener av russere i Sibir har heller ikke sviktet det deres hjerter har vært overbevist om.

I time etter time står de eldre konene på sine trette ben og lytter til prestenes liturgi. De korser seg i ydmykhet, kysser i ærbødighet sine ikoner og holder øye med vokslysene som stadig brenner foran de hellige bildene. Hva alle disse kvinnene hver for seg har båret på av lidelse, sorg og savn er det ingen gitt å vite. Hva deres tårer og bønner har betydd, vet nok bare Vår Herre. De gamle konene er et synlig tegn på det guddommelige nærvær i et land som offisielt har vært uten Gud mesteparten av århundret. De gamle, kortvokste babusjkaene (bestemødrene) med eplefasong og skaut på hodet har ansvaret for det til enhver tid brenner på skikkelig vis i kandelabrene.

Tankefullt stiller jeg meg foran et ikon av Jomfru Maria som utstråler en gåtefull, religiøs varme. Med stødig hånd tenner jeg et lys for fader Nikodim i Murmansk. Min sjel har ham uavbrutt i sin varetekt, og dagstøtt er han mitt sinns stimulans og oppmuntring.

En visjon

Sammen med NRK-korrespondenten Gro Holm, som Inger kjente fra tidligere, reiste hun til jordskjelvrammede Sakhalin helt øst i Russlands fjerne Østen. Det ga et uutslettelig inntrykk. Stort sett var Inger lykkelig og full av energi på reisen sin i Russland, men det hendte også ting ikke gikk helt etter planen og at hun følte mismot og nedstemthet. Men aldri som denne gangen. Hun fikk en sterk reaksjon etter å ha opplevd katastrofen på nært hold.

Sitat fra boken: ”Min russiske reise”:

Avkreftet og tungsindig, med mitt livs største traumatiske opplevelser fra Sakhalin friskt i hukommelsen, kryper jeg til sengs med en følelse av å være havnet på bunnen av verdens ensomhet. Jeg stønner som et pint dyr, kaldsvetter og lar tårene renne, inn i håret og ned på puten.

Det å ville be en bønn er et tegn på at man slettes ikke er alene. Jeg krøller meg sammen og holder rundt meg selv idet jeg oppfordrer de høyere makter om å gi meg en guddommelig gnist som kan tenne mitt håp om å få tak i ny drivkraft og nytt pågangsmot. Søvnen holder tak i meg til langt utpå ettermiddagen neste dag. I løpet av denne lange, dype dvalen har jeg en visjon. Jeg drømmer at ansiktet til fader Nikodim flyter ved min side i en elv med krystallklart vann. Et rødt klede bølger vakkert i takt ved siden av. Jeg kan høre hans gylne røst tale til meg, og han sier:

” Jeg forstår at din sørgmodighet er større og mer knugende enn noen gang tidligere. Men all smerten og all melankolien i ditt sinn er en naturlig reaksjon. Daglig er jeg engasjert i ditt ve og vel, og hver dag bærer mitt hjerte på en bønn for deg. Du skal få igjen en livskraft som skal stråle rundt deg lik en usynlig lyskule.”

En magisk kraft løfter meg så bort på det flytende, røde teppet hvor jeg lar meg drive videre.

Brått våkner jeg, stiger tankefull ut av sengen, setter vinduet på klem og kjenner en sval vind blåse inn i rommet. Vinden tar fatt i meg på en spesiell måte og bringer frem assosiasjoner om at jeg er en del av en større helhet. Vinden som kommer inn gjennom vinduet, bærer bud om at jeg står i forbindelse med noe utenfor meg selv.

Minnet om den harmoniske presten Nikodim i Murmansk har jeg båret med meg daglig, og han har holdt meg levende i meg hele tiden. Jeg kan bare lukke øynene, og velkjente bilder av ham dukker opp. Nå hadde jeg drømt et lys fylt av kjærlighet- en tale, kanskje med adresse fra Gud? Det føles som et spill av skjulte krefter. Hans telepatiske kjærlighet og omsorg får meg til å tro at undrenes tid ennå ikke er forbi. Jeg kjenner meg brått ikke alene, blir med ett så glad, og en bølge av vidunderlig ømhet slår over meg.

Døden i Russland

Inger godsnakker med katten som kommer sluntrende inn av døren. Etter litt kos og oppmerksomhet legger den seg godt til rette på TVn. Katten heter Pelinkovac og er oppkalt etter en serbisk urtelikør:

IMG_0994[1] 
1. September er Kunnskapens dag, første skoledag for alle russiske skoler. Skolebarna har alltid med blomster til læreren denne dagen. Foto: Privat 

- Jeg var i Serbia for to år siden og besøkte noen venner av meg. Da jeg skulle reise hjem, fikk jeg en flaske med Pelinkovac. Dagen etter hjemkomsten fra Serbia, skulle jeg hente den nye kattungen min. Og da var navnet klart!

Det knitrer i peisen, som Inger har lagt rikelig med vedkubber i. Inger forteller om den avdøde kunstneren Ludvig Eikaas, som hun hadde et nært og godt forhold til. I den forbindelse kommer vi inn på emnet døden:

- Når man er avgått ved døden i Russland, legges liket i en åpen kiste som plasseres inne i kirkerommet. Det er ingen lange taler under en begravelsesseremoni. Derimot synger de nærmeste pårørende sammen med kirkekoret. De russisk/ortodokse har en tro om at vi som er her på jorden kan hjelpe de hensovnede på vei til Gud og evigheten gjennom denne sangen.

- Man kan også betale ekstra for at prestene skal synge navnene til de henfarne i sine bønner. Disse bønnene kan vedvare over lengre tid etter at en person er gått bort. Dette for at Gud skal bli gjort oppmerksom på at nå er det noen på vei. Det som også er veldig vakkert i Russland er at hvis man har enten en enkel grav eller en familiegrav, så vil det som regel være et gjerde rundt, malt i lyseblått. Det er himmelen og håpets farge. På disse gravstedene vil det være et permanent bord samt en benk å sitte på. Når de etterlatte kommer til graven, har de gjerne med seg niste og en flaske vodka, kanskje også noen venner. Man spiser og hygger seg på gravstedet til den døde, man snakker om og ber for den døde, og man kommer veldig nær den som har gått bort. Når festen er over, spiser fuglene smulene.

Med turister til Russland og Ukraina

Høsten 1989 hadde Inger gleden av å møte Margit Sandemo ved en felles boksignering. Innehaveren av bokhandleren hadde bedt Margit ta med seg sin glasskule. Inger fikk også tilbud om å la Sandemo kjenne på hennes energier:

- Det var helt eiendommelig hva hun kunne fortelle om mitt liv bare ved å holde intenst rundt denne kulen etter at den hadde vært i min varetekt noen minutter. Hun fortalte meg at jeg hadde en hjelper på min høyre side, som befant seg litt bak meg. Denne min hjelper kan jeg kjenne er tilstede i fordringsfulle situasjoner. Det kjennes veldig godt at vi ikke er alene!

Inger har i alt skrevet fem bøker. To omhandler Russland, som hun har regelmessig besøkt i 20 år. To av turene har vært halvårsturer. Den ene gangen reiste hun vannveien på elvecruise. Det resulterte i boka ”Jakten på det russiske”, en reise vannveien fra nord til sør, som kom ut i 2006.

Hver sommer er Inger reiseleder for norske turister på de russiske og ukrainske vannveiene.  Til sommeren er det klart for ny tur til Russland og Ukraina.

- Jeg håper mange vil melde seg på, slik at jeg kan formidle til flest mulig om våre fantastiske naboland i Øst, avslutter den utrolige damen.

Reis på cruise i Russland og Ukraina med Inger Tragethon som reiseleder.
For bestilling, kontakt: Reisecompaniet, telefon 22 42 70 44

salg@reisecompaniet.no
www.reisecompaniet.no 

Metro Tours, telefon 553 44 070

post@metro-tours.no
www.metro-tours.no 

Andre forespørsler, kontakt Inger Tragethon på telefon 32 76 43 10/908 48 319

Slik blir 2016 for deg! Bestill et personlig årshoroskop fra Henning Hai Lee Yang.