7900 0450
Nysgjerrig på fremtiden?
Magic Circle - Norges
største spåsenter
Få svar fra<br />klarsynte på<br />e-post!

Få svar fra
klarsynte på
e-post!

IRENE SUNSHINE -vi har alle svarene i oss

IRENE SUNSHINE -vi har alle svarene i oss

GRO ANITA – populær «trollkvinne» med sterkt klarsyn

GRO ANITA – populær «trollkvinne» med sterkt klarsyn

Hvilken hunderase passer til deg?

Hvilken hunderase passer til deg?

Spå deg selv med terninger

Spå deg selv med terninger

Mannen i ditt liv – ja, hvem er egentlig det?

Mannen i ditt liv – ja, hvem er egentlig det?

Jeg var Sophie Scholl. Død 1943. Gjenfødt 1945.

I en regresjon opplevde Unni Helen Sørnes livet til Sophie Scholl, en ung tysk jente som arbeidet i motstandsbevegelsen. I 1943 ble Sophie henrettet, og i 1945 ble hun angivelig gjenfødt som Unni. Om sine opplevelser har Unni skrevet boken: Jeg var Sophie Scholl. Død 1943. Gjenfødt 1945.

Tekst: Signe Steffensen

Sophie Scholl var motstandsforkjemper under krigen i Tyskland. Hun var med i en liten gruppe studenter som kalte seg Den hvite rose. Alle ble henrettet. Sophie ble 21 år.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Å leve i Tyskland under regimet til Hitler var svært vanskelig. Ingen kunne si åpent hva de tenkte og mente. Sophie selv var fylt av mye angst. Sammen med broren Hans som studerte medisin i München, og andre studenter, delte de ut løpesedler mot krigen. I nattemørket skrev de paroler på veggene i byen: ”Frihet” og ”Ned med Hitler”. Alle var klar over hvor farlig dette var.

Les også:
Marcello og Den Hvite Sommerfugl
Jeg er Karin, som døde 16. mars 1865 
Regresjon- en reise til tidligere liv 

I et brev til en nær venn skriver Sophie: -Hvert ord må granskes fra alle kanter før det sies, slik at det ikke hefter et skjær av tvetydighet ved det. Tilliten til andre menneske må vike for mistillit og forsiktighet!

Sterke følelser

Unni Helen Sørnes har i flere år arbeidet med selvutvikling og gått gjennom mange regresjoner. Men en endret alt og var annerledes.

Fra boken: Jeg var Sophie Scholl. Død 1943. Gjenfødt 1945:

”Følelsene begynner å gripe tak i meg nå. Det starter forsiktig, men strammer seg snart til. Kroppen stivner, og det kjennes som om jeg nesten ikke kan røre meg. Det river og sliter i kroppen min, det sprenger. Til å begynne med kan jeg ikke identifisere følelsen, samtidig som det også er noe kjent ved den. Etter en stund, når jeg gir etter for den indre prosessen, blir det tydelig for meg at det er frykt. Da først begynner jeg å forbinde den med noe. Jeg forstår hva frykten skyldes. Det er som om alt er farlig! Og jeg sier det høyt: Alt er farlig – alt er farlig! Nå vokter alle på alle, ingen kan lenger føle seg trygg på noen. Selv det å åpne munnen og si noe er blitt farlig. Hvert ord må velges med omhu, jeg må være uhyre forsiktig. Alt kan bli misoppfattet og tolket feil. Samme hva jeg sier, så kan det bli brukt mot meg hvis jeg ikke veier mine ord tilstrekkelig nøye. Jeg befinner meg i et mistenksomhetens klima der ingenting lenger er trygt”.

Unni observerer det som skjer inne i henne der hun ligger på en madrass på gulvet. Hun er på kurs sammen med noen andre. De skal trene på teknikker for å bli regresjonsterapeuter.

- Det var en underlig opplevelse. Jeg kunne ikke se klare bilder, noe som gjorde meg usikker. Men til gjengjeld var følelsene sterke da også, og informasjonen kom innenfra. Starten på tilbakeføringen er annerledes og mer komplisert denne gangen, og de som jobber med meg, må tilkalle kyndig hjelp. Læreren må trå til. Med innsats fra ham begynner tingene å skje i kroppen min, forteller Unni.

Fant ”seg selv”

Sitat fra boken:

"Følelsen av frykt kommer krypende og tiltar i intensitet. Og etter hvert merker jeg at kroppen min rister kraftig, jeg skjelver av angst. Jeg er så fordypet i selve opplevelsen at jeg ikke legger merke til at kroppen nesten legger seg i vinkel på grunn av det den gjennomgår. Budskapet er åpenbart at jeg står oppe i noe dramatisk. Mine ledsagere i prosessen stiller meg åpne spørsmål, og da trer inntrykkene frem om hva som skjer. Jeg forstår at jeg er kvinne, og jeg er ung. Når jeg svarer at jeg er med i en motstandsgruppe, blir jeg forbauset over det jeg sier! Jeg oppfatter at jeg er del av en gruppe på fem-seks personer. Det er forferdelig risikabelt det vi holder på med. Passer jeg ikke godt nok på mine egne handlinger, kan jeg komme til å bli oppdaget. Skulle det skje, får det fatale konsekvenser for alle. Jeg vet at jeg ved min atferd også utsetter de andre i gruppen for livsfare. For enhver pris må jeg unngå det.

Jeg flyttes fremover i tid. Plutselig vet jeg at jeg har gjort en alvorlig feil, og at katastrofen er et faktum. Vi blir oppdaget, arrestert, stilt for retten og dømt til døden. Kort tid etter vet jeg at det er slutt. Jeg forstår at vi er blitt henrettet og at livet er forbi. Det var min skyld. Det var min skyld at alle ble tatt. Men jeg visste også at under avhør hadde jeg ikke røpet noen av de andre. Politiet hadde selv sporet seg frem til dem”.

- Hva følte du etterpå. Du gjennomgikk sterke følelser?

- Jeg visste ikke hvilket land jeg hadde levd i. Min første tanke var at det hadde vært i Norge. Plutselig slo det meg at det måtte ha vært Tyskland. Jeg måtte finne ut mer. Undersøke hvilke motstandsgrupper det var i Tyskland under krigen. Jeg visste ikke om særlig mange. Jeg satte meg ned ved PCen og googlet på ”motstandsbevegelse Tyskland”.

- Opp kom en mengde nettsteder knyttet til Die Weisse Rose (Den hvite rose). Navnet Sophie Scholl dukket opp flere ganger. Da jeg så på bildene av henne, fikk jeg sjokk. Hun lignet jo på meg. Her hadde jeg funnet en person, en ung kvinne, som lignet meg av utseende. Hun var medlem av en motstandsgruppe, begikk en stor feil som førte til at hele gruppen ble tatt, stilt for retten, dømt til døden og henrettet samme dag. Det var dette jeg hadde opplevd i regresjonene mine. Det passet så altfor godt, sier Unni, som straks tok kontakt med et par venner for å spørre dem om likheten.

- De kunne se likheten mellom oss. Selv opplevde jeg det som om jeg så meg selv i speilet da jeg så på noen av bildene av Sophie. Jeg sammenlignet alt jeg leste om Sophie og familien med meg selv og mitt liv. Jeg saumfarte alle tendenser og tilbøyeligheter hos Sophie med egen personlighet. Ingenting av det jeg leste, føltes så fremmed og fjernt at det ikke kunne ha vært meg, sier hun videre.

Reisen til Tyskland

Tidligere hadde Unni bodd noen år i Tyskland sammen med mannen. Mens han studerte, arbeidet hun som sekretær på et kontor.

Bilder overført i Ulm 125 
Unni (t.v.) sammen med Sophies søster, Elisabeth. Foto: privat 

- Jeg har alltid følt en dragning mot Tyskland. Jeg føler meg hjemme der, og det var dit jeg alltid ville reise. Hver gang jeg kommer til Tyskland, kjenner jeg at jeg blir fylt av en egen ro. Gjennom årene er det blitt flere reiser til gamle trakter. Disse reisene gjorde meg godt. Å se stedene vi vanket, besøke venner vi fikk da vi bodde der, har betydd mye for meg. Men nå måtte jeg tilbake igjen. Gå i fotsporene til Sophie.

- Jeg sa til mannen min, Ole, at jeg gjerne ville dra til de stedene der Sophie hadde bodd. Og påsken 2006 kjørte vi gjennom Tyskland til München og de stedene hvor Sophie var født og vokst opp. Første sted var den lille idylliske landsbyen Forchtenberg. Der ble hun født i 1921 og bodde de ti første årene av sitt liv. Huset deres står der ennå. Ferden gikk videre til Ulm. I denne byen bodde Sophie de siste årene av sitt liv. Ville jeg kjenne meg igjen? Ville jeg føle noe ekstra? Kunne jeg få flere bekreftelser og nye svar? Alle disse spørsmålene kvernet rundt i hodet mitt, forteller Unni, som på det tidspunktet ikke var helt sikker på at hun virkelig hadde vært Sophie Scholl i et tidligere liv.

- Jeg falt pladask for byen. Ulm sang i hjertet mitt. Jeg tok inn en ubestemmelig atmosfære, noe udefinerbart som jeg ikke kan kalle for en følelse av noe kjent, men den var heller ikke fremmed. Det var en merkelig følelse av innhold eller kanskje noe nært som jeg ikke er vant til å føle når jeg kommer til en ny by. Jeg visste at jeg måtte tilbake!

Fant Sophies grav

Neste mål var München, byen som var hjemstedet til Die Weisse Rose. Det viktigste stedet å oppsøke var universitetet, sier Unni, som oppsøkte universitet hvor den skjebnesvangre hendelsen hadde funnet sted.

ved graven 
Unni ved graven til Sophie og broren Hans. Foto: Reni Hagen 

Sitat fra boken:

”Raske skritt gjennom gatene. En koffert i hånden. Et søskenpar. Bror og søster. Inngangen til universitetet. Hastig legges løpesedler ut i hallen og i korridorene. På vei ut bakdøren blir de enige om kjapt å løpe tilbake igjen til etasjen over og legge ut siste rest der oppe. Bunken legges på marmorgelenderet. Nedenunder er den store lyshallen. Samtidig som klokken ringer, får Sophie et innfall. Hun dytter bunken utfor kanten på marmoravsatsen, og arkene flagrer fritt ned i den store hallen. Studentene strømmer ut”.

- Slik utspant det seg. De var villige til å risikere alt for å få slutt på nøden og elendigheten som krigen skapte. Nå manglet det bare ett sted jeg ønsket å se, nemlig graven til Sophie. Gravlunden er stor. Etter hvert som jeg gikk lenger og lenger innover mot gravene, ble det tyngre og tyngre å gå. Bena mine ble blytunge, mens tårene rant. Det føltes som om en del av meg fantes her. Nå sto vi der. Ved graven til Sophie og Hans Scholl og Christoph Probst, forteller Unni, som synes det var rart å tenke på at i denne graven lå kanskje en kropp begravd som en gang hadde vært hennes.

Ba om flere tegn

Fortsatt tvilte Unni på at hun virkelig hadde vært Sophie Scholl i et tidligere liv. Hun måtte ha flere tegn.

- En terapeut foreslo at jeg skulle late som om jeg var Sophie for å se hva som skjedde. Jeg hadde holdt meg tilbake fra å prøve for ikke å suggerere meg til å tro at jeg var det. Nå ville jeg forsøke. Med penn og papir satte jeg meg ned for å skrive som om jeg var Sophie. Det skulle bli et brev til Fritz, hennes kjæreste, på tysk. Av seg selv ble håndskriften min liten og sirlig. Forundret så jeg på det jeg hadde skrevet. Det var ikke min vanlige skrift med sleivete, store bokstaver. Sophie hadde en liten skrift, forteller Unni som fikk nok et tegn på at hun virkelig hadde vært Sophie i et tidligere liv.

- Gjennom de ulike prosessene jeg har vært i gjennom, har jeg forstått at frihet er den faktoren som har vært viktigst i livet mitt. Og frihet var Sophies sterkeste anliggende. Den siste hilsen fra henne var ordet frihet skrevet på baksiden av anklageskrivet som ble gitt henne i fengselscellen. Da jeg fikk se det selv, hennes håndskrift på arket, var det samtidig min håndskrift, understreker Unni, som begynte å skrive en bok om sine opplevelser da hun kom hjem. Hun måtte skrive. Hadde ikke noe valg. Det var hennes oppgave i livet. Sophies liv endte brått. Hun fikk ikke fullført oppgaven i livet. Nå måtte Unni fullføre sin oppgave: Nemlig å skrive en bok om reinkarnasjon med utgangspunkt i egne opplevelser. Hun bestemte seg for å dra tilbake til Tyskland, til Ulm, for å skrive der.

I Sophies fotspor

- Jeg måtte tilbake. Jeg fikk leie en leilighet sentralt i byen og bestemte meg for å bo der i rundt fire, fem måneder. Jeg trålet byen på kryss og tvers. Gikk i flere timer hver dag. Ville se alt, minnes Unni, som ikke hadde noe behov for sosialt samvær med andre mennesker. For henne var det nok å være i byen. Byen hvor Sophie tilbrakte sin ungdom.

Fam-Scholls-leil 
Bygården hvor Sophie bodde med sin familie. Foto: Reni Hagen 

- Ting begynte å skje, og jeg fikk vite at søsteren til Sophie, Elisabeth, bodde i Stuttgart. Henne ønsket jeg å treffe. Og jeg fikk en anledning til å besøke henne. Elisabeth tok vennlig imot meg og viste meg bilder av både Sophie og Hans. Sophies hår er nesten sort. Mitt også, sier Unni.  Hun var takknemlig for at hun fikk møte søsteren til Sophie.

- I Ulm gikk jeg i fotsporene til Sophie. Jeg følte meg aldri alene der jeg vandret rundt i byen. Det var nok for meg å være der. Jeg sugde inn atmosfæren og opplevde en intens følelse av glede og lettelse. På grensen til lykkerus. Det jeg opplevde var så eventyrlig, opplyser Unni som tilbrakte fire og en halv måned alene i byen til Sophie.

Et vendepunkt

 - I ettertid har jeg fått ytterligere bekreftelse på det jeg i disse månedene i Ulm begynte å forstå. Kroppen min begynte å gi meg fysiske svar. Jeg fikk frysninger og tårer i øynene. Da jeg kom hjem, kjente jeg at jeg endelig hadde fått det godt inne i meg. Jeg hadde opplevd et vendepunkt. Fått ro inne i meg. I alle år hadde jeg følt en tomhet; jeg følte at kroppen min var tung, og jeg var mye sliten og trett. Det var som om jeg aldri fikk nok søvn. Nå hadde noe løsnet. Aldri før hadde jeg følt det slik som nå. Graden av velvære var noe helt nytt, og den fortsatte bare å vokse. Den gamle, uforklarlige følelsen av indre smerte som jeg ikke visste hvor kom fra, var nesten ikke til å merke. Jeg syntes jeg hadde opplevd enormt mye. Jeg hadde fått belønning for alt strev. Jeg hadde brukt flere tiår, men synes nå at jeg har klart det, sier Unni. Hun mener at hun nå har fått en plattform å stå på som hun er fornøyd med, og at puslespillet har falt på plass.

- Å sammenfatte opplevelsene disse siste par årene var ikke vanskelig. Det var blitt orden i bildet. Rammen og alle viktige brikker i puslespillet var kommet på plass. Det var slutt på å famle i blinde. Slutt på å stampe i motvind. Slutt på å gruble over mønstret i livet mitt. Jeg hadde ikke noe behov for å tenke at noe burde ha vært annerledes i livet mitt, forklarer Unni.

I mange år hadde hun aldri følt seg glad. Nå frydet hun seg hvert øyeblikk. Noe var forløst.

- Det var vidunderlig. Forandringen kom ikke brått. Det hadde vært en gradvis utvikling, men det største skillet hadde skjedd i løpet av de siste dagene i Ulm i fjor sommer. Det var da jeg følte at jeg hadde gjort meg ferdig der. Livet er ikke alltid lett å leve, men når vi får øye på det store bildet og forstår den storslagene planen bak, hjelper det oss til å bli både litt ydmyke og takknemlige. Det handler om å mestre livet. Prosessen som jeg har fått gjennom til livet som Sophie, har vært uten sidestykke for øvrig i livet mitt. Den har brakt meg videre i min personlige utvikling, sier Unni, som endelig har funnet glede i livet.

Unni Helen Sørnes er utdannet regresjonsterapeut med erfaring i å føre klienter tilbake til tidligere liv. Hensikten er å gjenfinne sjelelig balanse gjennom en oppryddingsprosess i uforklarlige symptomer eller mønstre som like gjerne kan ha sin rot i et tidligere liv. Unni  har i tillegg lang erfaring med den terapeutiske metoden som kalles ”Reisen” samt Reconnective Healing.

Ønsker du mer informasjon, eller bestille boken ”Jeg var Sophie Scholl” av Unni Helen Sørnes, kan du gå inn på www.sophie-scholl.no. Du kan også spørre etter den i bokhandelen.

Slik blir 2016 for deg! Bestill et personlig årshoroskop fra Henning Hai Lee Yang.