Tips en venn på e-postTekst: Kari Flaata Halling
Gjennom hele middelalderen var folk redde for at hekser kunne skade både folk, dyr og åker, men de ble ikke forfulgt av den grunn. Hekseforfølgelsen i Europa begynte for alvor først på 1500-tallet. Det var helst kvinner som ble beskyldt for å være hekser, og disse ble stilt for domstolen. Det endte i en rettssak, en såkalt hekseprosess.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Heksedomstolene var de rene parodier. Under hekseprosessene, som foregikk mellom 1567 og 1754 i Norge, ble det brukt tortur for å få en tilståelse. Det var mange torturmetoder å velge mellom. En utbredt praksis var å la de stakkars kvinnene gjennomgå den såkalte ”vannprøven”: Den anklagede ble bundet på hender og føtter. Naken ble hun kastet ut i sjøen. Fløt hun opp, var det tydelig tegn på at hun sto i ledtog med Fanden selv, og hun måtte selvfølgelig bøte med livet. Skulle hun derimot synke og drukne, var hun nok uskyldig. Det var jo bedre å dø uskyldig, tross alt.
Les også:
Spiritualismen har alltid eksistert
Finnmark hadde ekstremt mange vannprøver sammenlignet med andre deler av Europa. Ca. 30 personer ble kastet på sjøen midt på vinteren. Fra Finnmark kjenner man ingen som besto vanntesten, som jo var ensbetydende med dødsstraff. ”Da hun ble utkastet, fløt hun som en dupp”, står det skrevet i rettsprotokollene.
Vektprøven var også en meget utbredt og effektiv måte å finne ut om en person var heks. Alle visste jo at hekser kunne fly, og det betød at de måtte ha en lav kroppsvekt i forhold til høyden. En aktet person fikk i oppgave å anslå den mistenktes vekt. Hvis denne veide mindre enn man først antok, hadde man avslørt en heks. Uttrykket ”veiet og funnet for lett” stammer for øvrig herfra.
Keiser Karl den 5. satt opp en offentlig vekt i Nederland. Her kunne man bli veid i vitners nærvær og få et sertifikat på at man ikke var heks.
Samarbeid med Djevelen
En av de mest utbredte skikkene på Sankthansaften er bålbrenning. Troen på ildens renselse og beskyttende makt er eldgammel, og man trodde at markene som bålet lyste opp ville bli ekstra fruktbare. I Danmark, og enkelte steder i Norge, er det tradisjon å brenne heksefigurer på Sankthansbålet for å holde hekser og djevelskap unna.
Under hekseprosessene ble levende mennesker brent på bålet. De ble beskyldt for å drive trolldom og samarbeide med Djevelen, for etter hvert var det vanlig oppfatning at hekser var mennesker, fortrinnsvis kvinner, som hadde solgt seg til Hornguden/Djevelen. Til gjengjeld fikk de makt til å utføre djevelskap av forskjellig art overfor sine omgivelser. De ble beskyldt for å være i stand til å utrette skade og sykdom på folk og dyr.
Det fremgår også tydelig at middelalderens forestillinger om hekser, så vel som måten de ble torturert og behandlet på, hadde klare seksuelle undertoner.
Hvem var hekser?
Hvem var så den klassiske heks, som ble avskydd av folk flest, fryktet av kirke og myndigheter?
 |
De som ble stemplet som hekser, var ofte helt vanlige kvinner. Ifølge historiker og hekseekspert Rune Blix Hagen ved Universitetet i Tromsø er det vanskelig å si noe sikkert om heksenes sosiale og sivile status. Flere av de anklagede heksene var over 40 år, men også unge tjenestejenter og pikebarn under 12 år ble stemplet som trollunger. De fleste anklagede heksene var gifte, tilhørte ingen spesiell yrkesgruppe og var ikke fattige. I Norge var det heller ikke uvanlig å finne ektepar som ble mistenkt for trolldom.
Mange hekser var såkalte ”kloke koner”, som brukte sine overnaturlige evner og kunnskaper om natur- og urtemedisin til å hjelpe andre. Men bare en promille av de kvinner som under de mest bisarre lidelser måtte bøte med livet, var hekser. På den tiden kunne menneskene i sitt hat drepe hvem man ville, utelukkende ved å beskylde vedkommende for å være heks. Bakgrunnen kunne være så banal som sjalusi og misunnelse.
Heksejegerne
Man antar at i de årene som prosessene foregikk, måtte millioner av kvinner bøte med livet som følge av de uhyrlige påstandene som ble fremsatt mot dem.
De såkalte heksejegerne kan inndeles i to kategorier; de som opererte på egen hånd og de som var offisielt oppnevnt av myndighetene eller kirken.
De førstnevnte utførte sin oppgave av ren idealisme, gjerne en kombinasjon av religiøs fanatisme og et behov for å få demonstrert sin maskuline overlegenhet.
De statsansatte, som i mange tilfeller var rekruttert blant kirkens menn, hadde nok tilsvarende legninger, men disse fikk i tillegg lønn og provisjon for hver heks de kunne komme trekkende med.
Hvilke tegn var det så heksejegerne gikk etter i sin utrettelige jakt? En heks kunne vanligvis ikke identifiseres ut fra sitt utseende. Men fikk en jeger øye på en kvinne med kroppslige defekter som pukkelrygg, hareskår og lignende, da var det nok fare for at hun var i søkelyset. Det sies at hvis det ene øyet satt lavere enn det andre, ja, da var det ingen tvil om at kvinnen var en heks.
Anne Pedersdotter
Hekseforfølgelser skjedde helst på mindre steder, blant annet i små bygder i Alpene og i fjellområdene mellom Frankrike og Spania. Også i Norge ble mange kvinner og menn forfulgt og henrettet, og særlig mange i Finnmark.
Anne Pedersdotter var prestekone og en av de mest kjente kvinner som ble dømt som heks og henrettet på bål i Norge. Saken er en av de best dokumenterte trolldomssaker her i landet. Dette var andre gang hun ble tiltalt for hekseri. Første gang ble hun frikjent. Historikerne påstår at prosessen mot Pedersdotter startet med en nabokrangel om eiendomsrett. Det var naboen som først anklaget og rapporterte til myndighetene at Pedersdotter drev med hekseri. Andre igjen mente at det var noen kvinner som anga Anne Pedersdotter. De påsto hun hadde påført dem uforklarlige sykdommer. Dette betydde slutten for Anne. Åtte år etter at hun hadde fått sin dom av den såkalte Herredagen, ble hun brent på bålet i 1590.
En minnestein ble reist på retterstedet på Nordnes 26. juni 2002. ”Heksesteinen” er et nasjonalmonument til minne om Anne Pedersdotter og ofrene i Norges hekseprosesser.
Mange henrettelser
Som vi ser var grunnlaget for de mange hekseprosessene en bunnløs overtro, en grenseløs uvitenhet, en hensynsløs trang til å gjøre andre ondt. Og ondskapen lå ikke i hovedsak hos de som ble betegnet som hekser!
 |
Rettsdokumenter viser at nesten 80 prosent av de som fikk trolldomsstempel var kvinner, men blant samene på Nordkalotten var det omtrent like mange eller flere menn blant heksene.
Quiwe Baarsen var en svenskfødt same fra Hasvåg i Finnmark, som ble brent på bålet for trolldom i mai 1627. Hans magiske kunster var godt kjent, og han ble mye brukt til å lage seilvind for sjøfolk. I rettsavhøret la han ikke skjul på sine evner og sjamanistiske kunnskaper. Han bekreftet at han brukte sine magiske evner til å hjelpe folk, derfor har hans intensjoner sannsynligvis vært positive og gode. Men retten fastslo anklagene om trolldom og djevelskap, og det ble hans bane!
Den sist kjente heksebrenningen i Norge var i november 1695. Da var det Johanne Nilsdatter fra Kvæfjord i Troms som måtte bøte med livet.
Så mange som 860 mennesker ble siktet for å være trollfolk i Norge, og rundt 308 av disse ble henrettet i perioden 1570-1695. 40 % av disse henrettelsene foregikk i Nordland, Troms og Finnmark. I Europa mistet ca. 50.000 mennesker livet i hekseprosessene. Hekseforfølgelse foregår fortsatt den dag i dag i visse deler av Afrika.
Blokksberg
En av de aller viktigste høytidsnetter for heksenes sammenkomster var Valborgsmesseaften (Valborgsaften). Både i Sentral-Europa og til dels i Norden har natt til 1. mai vært tradisjon for å brenne bål. I Sverige, Finland og Tromsø blir Valborgsaften fortsatt feiret.
Heksetradisjonen rundt Blokksberg i Tyskland er allment kjent:
- Blokksberg, eller Brocken, ligger som en topp 1142 meter over havflaten i fjellkjeden Harz i det sentrale Tyskland og ble først kjent som hekseplass gjennom ei geografisk beretning skrevet av Johannes Praetorius. Hans bok kom ut i Leipzig 1669 på et tidspunkt da den verste heksejakten i Europa hadde lagt seg. Forestillingen om Blokksberg som heksefjellet over alle heksefjell kan altså ikke knyttes til den europeiske hekseforfølgelsen, forteller Rune Blix Hagen.
Heksetradisjonen rundt Blokksberg er i Tyskland knyttet til vårfesten i alpurgisnatten (Valborgsaften). Området rundt fjellet besøkes hvert år av tusenvis av turister. I 2003 var det storinnrykk av feststemte mennesker da det visstnok var 100 år siden turister i stort omfang startet heksedansen på Blokksberg.
- Mens Blokksberg tilhørte Øst-Tyskland, var det imidlertid forbudt både for hekser, djevler og turister å bestige fjellet, som da var brukt som overvåkningsstasjon mot vesten, forteller Rune Blix Hagen.
Moderne hekser
De moderne heksene ser alle ut som pene damer, men under parykken er de skallede, og under hanskene har de klør. De har ingen tenner og spytter blått. Slik beskriver Roald Dahl dem i boken ”Heksene”.
 |
| Wicca feiring ved Stonehenge i England. |
Det nyeste innen heksekunst kalles Wicca. Fortsatt ikke så veldig utbredt i Norge, men på de britiske øyer er hekseri eller Wicca et kjent fenomen. Her anser man heksekulten som en videreføring av en førkristen religion, ”The Old Faith”. Dette var en fruktbarhetsreligion som også ble dyrket av druidene. Selv etter at kristendommen ble innført, fortsatte den å eksistere.
Heksene tilber Gudinnen eller Guden, som eksisterer i mange navn og former. De mener at Wicca ikke er den eneste sanne religion, og de prøver heller ikke å omvende folk. Heksene er ikke satanister og ofrer heller ikke dyr og mennesker.
Heksene feirer åtte sabbater i året, som er nært knyttet til syklusene i naturen. Vintersolverv (midtvinter, jul), vårjevndøgn, sommersolverv (midtsommer, ca. St.Hans) og høstjevndøgn er årets solhøytider. De fire andre, Imbolc (2. februar, kyndelsmesse, lysmesse), Beltane (natt til 1. mai, Valborgsnatt), Lughnasadh/Lammas (1.august) og Samhain (natt til 1. november, den siste høstfesten), er høytider fra keltisk kultur.
Sabbatene feires ofte med ritualer og fester av forskjellig art, blant annet innvielsesritualer og overgangsritualer ved fødsel, håndfesting og død. De har fullmåneritualer og healingritualer.
Alle ritualene foregår i et renset og hellig rom. Det skapes et tempel, fortrinnsvis ute i naturen. Heksene arbeider og gjør ritualene sine innenfor en sirkel. Alle ritualer er en fest og handler om positive energier. Her feires livet og døden, livskreftene og kjærligheten.
Rune Blix Hagen har samlet linker til masse materiale om hekseprosessene i Norge og andre land. Han svarer gjerne på spørsmål om de historiske hekseprosessene. Kontakt Rune på telefon 77 64 41 30,
E-post: rune.hagen@uit.no
HEKSETURER: Wenche Arnevik fra Homborsund i Grimstad inviterer folk til å bli turer litt utenom det vanlige, blant annet står hekseturer på programmet.
Les mer om disse turene på www.worldoftravels.no
Øvrige kilder: www.wicca.no, ”Mørk historie- Norge gjennom forbrytelse og straff” Skrevet av Georg H. Monrad-Krohn