7900 0450
Nysgjerrig på fremtiden?
Magic Circle - Norges
største spåsenter
Få svar fra<br />klarsynte på<br />e-post!

Få svar fra
klarsynte på
e-post!

Spør om råd på e-post

Spør om råd på e-post

GRO ANITA – populær «trollkvinne» med sterkt klarsyn

GRO ANITA – populær «trollkvinne» med sterkt klarsyn

Hvilken måned er du født i?

Hvilken måned er du født i?

Har du en falsk venn???

Har du en falsk venn???

Hvilken hunderase passer til deg?

Hvilken hunderase passer til deg?

Anna Elisabeth Westerlund, slik jeg kjente henne

Anna Elisabeth Westerlund (1907-1995) var i mange år Norges mest omtalte synske menneske og bidro til å oppklare en rekke forsvinningssaker. I ukeblader og aviser var hun i årene fra 1968 til 1995 like mye omtalt som ”Snåsamannen” er i dag. Forsker Bente Gullveig Alver, som kjente henne godt og arbeidet med henne i over 20 år, har skrevet bok om Westerlund...

Anna Elisabeth og Bente Gullveig Alver på befaring i Isdalen under May Britt-saken. Foto: Trygve Hillestad, Bergensavisen
Anna Elisabeth og Bente Gullveig Alver på befaring i Isdalen under May Britt-saken. Foto: Trygve Hillestad, Bergensavisen

Tips en venn på e-post Tekst: Kari Flaata Halling

Som yngst i en søskenflokk på syv, vokste Anna Elisabeth opp på Husøy i Nordland. Hun følte tidlig at hun var annerledes enn andre barn.

Første gang hun opplevde å ha synske evner, var da hun som barn så den døde bestemoren Anna på nabogården. Hun ble vettskremt da hun våknet om natten og så at Anna sto i likklær ved siden av sengen. Etter hvert begynte synene å plage henne. Hun kunne også føle andres smerte på kroppen. Da hun fortalte om hendelsene, følte hun seg avvist og latterliggjort.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Anna Elisabeths far gikk konkurs da hun var 17 år gammel, og hele familien reiste til Narvik. Her livnærte hun seg som syerske, og praktiserte også litt som spåkone. I 1930 reiste hun til Oslo for å ta handelsutdannelse og den artium hun alltid hadde drømt om. Senere ble hun ansatt ved Statens Kornforretning, og ble der helt frem til hun pensjonerte seg i 1962.

Imponerte som synsk

Etter hvert ble Anna Elisabeth godt kjent for sine evner og fikk mange slags henvendelser. Det kunne være fra folk som hadde mistet gifteringen eller et smykke, som ville bli spådd om kjærligheten og fremtiden, eller i sin fortvilelse ba om hjelp til å finne en kjær, savnet person. Hun fikk også mange henvendelser om sykdom og sosiale problemer.

Elisabeth50[1] 
En ung og meget vakker Anna Elisabeth Westerlund Foto: AEW arkiv

Som synsk imponerte Anna Elisabeth mest ved å se inn i fremtiden og fortiden og å finne savnede personer. Politi og hjelpemannskaper benyttet henne ofte. Der de måtte gi tapt, kunne Anna Elisabeth ”se” og finne savnede og omkomne.

Som regel slo hennes forutsigelser til, noen mer oppsiktsvekkende enn andre: Anna Elisabeth ”så” at en høytstående norsk embetsmann ville bli tatt for spionasje. Noen måneder senere ble Arne Treholt arrestert. Widerøe-ulykken i Torghatten beskrev hun meget detaljert. Hun skal også ha forutsett prinsesse Dianas død og drapet på Olof Palme.

Det første møtet

– Anna Elisabeth Westerlund var et begavet og kunnskapsrikt menneske, sier Bente Gullveig Alver, professor i folkloristikk ved Universitetet i Bergen, der hun driver med undervisning og forskning. I 1971, da hun var i gang med et forskningsprosjekt på synske, kom hun i kontakt med Anna Elisabeth. Bente var da 30 år og hadde avsluttet magistergradarbeidet om 15- og 1600-tallets hekseforfølgelser. Gjennom dette arbeidet hadde hun møtt de synske kun i rettsprotokollene. Nå var tiden inne til å møte dem i levende live.

Det var med forventning og spenning Bente tok kontakt med Anna Elisabeth, som bodde i en liten leilighet i Grønnegaten i Oslo. Hun minnes at leiligheten var overfylt med konfektesker, blomsterbuketter og bunker med brev. Veggene var tapetsert med gaver fra takknemlige mennesker.

- Jeg var veldig nervøs da jeg møtte henne første gang, innrømmer Bente, som ble godt mottatt av den middelaldrende damen, kjent fra ukeblader og aviser.

Dette ble starten på et langt samarbeid og vennskap. I mer enn 20 år fulgte Bente den synskes arbeid og stilte opp som faglig bisitter når Westerlund hjalp bergenspolitiet i forsvinningssaker.

Alver ble etter hvert Anna Elisabeths fortrolige. Ved mange anledninger besøkte hun den synske i hennes leilighet, satt i godstolen hennes eller ved sengekanten og lyttet til hennes fortellinger. Som oftest ble det enveis kommunikasjon:

- Mens jeg ble kjent med hennes verden, visste hun lite om min. Hun hadde så mange skjebner tett inn på livet. Mitt liv hadde hun nok ikke overskudd til. Men vi hadde en god tone, og det var spennende å lytte til henne, sier Bente, som opprinnelig er dansk.

Isdalssaken

Etter å ha utgitt boka ”Synsk” i 1968 og hatt fast spørrespalte i Allers, ble Anna Elisabeth Westerlund for alvor landskjent.  Hun var opptatt av å bli tatt seriøst og ville bevise ved konkrete funn at det hun så var sant. Derfor var samarbeidet med politiet svært viktig for henne. På den annen side hadde politiet i Bergen også enorm respekt for Anna Elisabeth, selv om de ved flere anledninger holdt skjult for media at de brukte henne. Det var jo ikke helt ”stuerent” å samarbeide med en synsk person.

- Hva gjorde mest inntrykk på deg?

- Ettersøkningssakene! Det var saker der politiet sto helt på bar bakke, som saken fra Isdalen i 1982. May Britt, en ung kvinne på 22 år, forsvant fra en psykiatrisk avdeling. Hun ble etterlyst over hele Norden, men det var ingen spor etter henne. Anna Elisabeth samarbeidet med politiet, og jeg var selv med på leteaksjonen. Vi fant klærne hennes i Svartediktet etter Anna Elisabeths anvisning. I ettertid har jeg diskutert saken med sjefen for politiets ettersøkningsavdeling. Vi forstår det rett og slett ikke. Ikke hadde vi noe vitneutsagn som pekte mot Svartediket, men Anna Elisabeth hadde sett et kryss på kartet sitt og sa at vi skulle gå ned dit. Der lå klærne hennes, men May Britt fant vi aldri. Anna Elisabeth hadde indikasjoner på hva som hadde skjedd med henne, men politiet kunne ikke gå videre med saken etter opplysninger fra en synsk. Hun ”så” at kvinnen ble kjørt ut av Isdalen, men ikke hvor hun ble fraktet hen, forteller Bente.

Etter klesfunnet meldte et par unggutter seg som vitner. Samme dag som May Britt forsvant hadde de ved Svartediket snakket med en ung, naken kvinne, som spurte etter et teppe fordi hun frøs. Inne i buskene hadde guttene også sett en mann som hadde tatt bilder av dem. Det siste guttene så, var den unge kvinnen gå naken langs vannet, antagelig for å finne klærne sine.

- Jeg er overbevist om at kvinnen er myrdet. Hun er ikke druknet i Svartediket, for det er gjennomsøkt. Hun kunne heller ikke ha gått naken på veien, uten å ha blitt sett av noen, mener Bente. 

Senere fikk Anna Elisabeth et syn. Hun så masse flammer, og mente det hadde med May Britt å gjøre. Den synske var nå sikker på at den unge kvinnen ikke fantes mer! Politiet oppklarte aldri saken.

Synske er ikke ”automater”

- Mange ganger førte ikke synene frem, men det likte Anna Elisabeth ikke å snakke om. Hun var ganske sårbar og møtte mye skepsis. Men hun fortalte ofte og gjerne om de gangene hun hadde rett, sier Bente, som synes det er viktig å være klar over at synske ikke er ”automater” som ser alt:

Elisabeth106[1] 
Anna Elisabeth med en klient. Foto: AEW arkiv 

- Det er veldig mange ting som kan forhindre klarsynet. Anna Elisabeth fortalte at hvis hun var trett eller syk, eller var omgitt av skeptikere, ble hennes synske evne svekket. Jeg tror folk tenker at det er klare bilder de synske får, men det er det jo ikke. De kan være veldig diffuse, og det må tolkes av folk som kan det. Anna Elisabeth hadde mange vellykkede saker i Bergen. Jeg mener det var fordi det var et team som fikk erfaring med hvordan de skulle jobbe med hverandre. Når hun fikk disse synene, var hun på en måte koplet vekk fra sin egen virkelighet, så i ettertid husket hun ikke alltid hva hun hadde sett. Når vi gikk på befaring dagen etter, kunne hun si: Det var jo det huset jeg så! Så måtte jeg si at nei, det var det ikke. Huset så ganske annerledes ut i ditt syn. Hun kunne være ganske påståelig, men jeg kunne spille av båndet for henne. Politiet var også nøye med å gjøre notater. Da måtte hun innrømme at hun hadde tatt feil. Anna Elisabeth kunne si veldig direkte ting til de pårørende som var til stede, og de skulle ikke si noe om de ikke ble spurt. Hun utstrålte autoritet og var ikke alltid å spøke med!

Fikk selv hjelp

Anna Elisabeth tok seg ikke betalt og var tilgjengelig på telefon til alle døgnets tider. Hun hadde en fabelaktig evne og tålmodighet til å lytte og hjelpe mennesker i nød.

- De gangene jeg var hjemme hos henne, husker jeg at telefonen ringte nesten kontinuerlig. ”Hvorfor drar du ikke ut kontakten?” spurte jeg henne en gang. Da svarte hun, med et lite smil: Jeg hører telefonen likevel!”  Ikke rart hun følte seg sliten av andre menneskers problemer, mener Bente. Hun serverer nytraktet kaffe og fersk gjærbakst, mens hun fortsetter å fortelle om den særegne kvinnen:

- Synske personer får så mange impulser og sære syner som kommer inn. De ser så mange ulykker, død og elendighet. Av den grunn må man jo bli litt spesiell. De må også lære seg å mestre synskheten. Anna Elisabeth sa at når hun la seg om kvelden, var det som å gå gjennom seigt gress. Hun mente at tankene til alle som trengte hennes hjelp sto som en mur foran senga.

- Ba du selv Anna Elisabeth om hjelp noen gang?

- En gang, men det var fordi hun ringte meg. Hun pleide aldri ringe meg privat. Min mann og jeg hadde flyttet til en dyr leilighet. Jeg hadde forlagt en sjekk som skulle dekke husleien, og jeg lette overalt. Så ringte Westerlund. Hun skulle bare avtale ett eller annet med meg, for jeg skulle til Oslo, blant annet for å besøke Parapsykologisk selskap. Plutselig sier Anna Elisabeth, som aldri hadde vært i vår leilighet: Hvorfor er du så merkelig? Jeg måtte unnskylde meg og fortelle om sjekken. Gå ned trappen, sett deg ved ditt arbeidsbord, stikk hånden inn på hyllen til høyre. Der ligger den! Jeg svarte, litt oppgitt, at jeg hadde lett på den hyllen to, tre ganger og at den ikke var der. Men hun var sikker i sin sak. Jeg gjorde som hun hadde sagt, og jeg fant sjekken, som hadde kilt seg innimellom noe annet, forteller Bente.

Håndanalyse - Hånden avslører alt!

En fornøyelig historie

For mange fremsto Anna Elisabeth Westerlund som beskjeden, litt tilbaketrukket og stillferdig. Denne historien kan vise til en annen side av den synske:

- Før jeg gikk på jobb, tok jeg turen innom Hotel Norge, der Anna Elisabeth alltid bodde når hun var i Bergen. Jeg ville drikke morgenkaffe med henne, for jeg syntes det var synd at hun skulle sitte alene hver morgen. For øvrig treftes vi ofte om kvelden, for slik etterforskning tok gjerne flere dager. Vi holdt gjerne på til midnatt, men da ville de unge etterforskere og politimenn hjem til familien, og vi skulle jo også tidlig opp igjen om morgenen. Anna Elisabeth var en natteravn og sov nesten ikke. En dag kom den gamle damen og fortalte meg hvordan hun hadde hatt det etter at vi hadde gått hjem. Hun hadde gått i baren på hotellet, ville slappe av og snakke med folk. Det var menn hun pratet med, og alder hadde ingen betydning. Hun hadde et godt drag på menn. Hun var glad i dem, og de var glad i henne. Hun hadde en utrolig utstråling, men slik var det jo også med Marcello Haugen. Han var glad i damer, og de i ham.

Bente forteller med innlevelse og røper at hun har sitt morsmål inntakt. Dansk kan være vanskelig å forstå, men denne gangen er det ingen problem.

Testamenterte hjernen

Anna Elisabeth opptrådte også som frenolog. Hun mente at karaktertrekk kunne leses av hodeskallens form, men hun brukte også de bløte delene i ansiktet i sin tolkning.

- Anna Elisabeth mente at et liv i konsentrasjon og jevnlig bruk av den sjette sans, som hun mente var en fysisk sans, måtte sette avtrykk i hennes tinninglapper. Hun spurte meg om jeg kunne få noen ved Universitetet i Bergen til å teste hennes tinninglapper etter at hun var død. Det spurte jeg våre nevrologer om, men de trodde ikke de ville finne noen ting. Likevel ville de gjerne stille opp for henne og min forskning, men forutsetningen var at de måtte se på hjernen før 24 timer etter hennes død. Hun døde på sykehuset, slik at det var mulig å få hjernen raskt til rettsmedisinsk institutt. Som forventet fant de ingenting, forteller Bente.

Selv mener hun at Anna Elisabeth burde vært testet i levende live, og det ble hun jo i og for seg mange ganger innenfor Parapsykologisk selskap og andre steder.

For Anna Elisabeth representerte Bente alltid Universitetet i Bergen. Hun satte svært pris på dette samarbeidet, som hun heller ikke unnlot å nevne i media. Hun mente det ga henne ekstra tillit utad.

Himmelfarten

To ganger i året inviterte Anna Elisabeth til fest for sine venner. Bente var selvfølgelig en selvskreven gjest. Det var stil over disse festene, alltid med en kjendis som toastmaster, og levende musikk. En utrolig kontrast til det spartanske livet hun levde i den lille leiligheten i Oslo.

Elisabeth72[1] 
Anna Elisabeth holdt sitt eget gravøl ”Himmelfarten”. Foto: AEW arkiv

Det vekket stor oppsikt da hun inviterte til sitt eget gravøl. 60 personer deltok på festen. Selv stilte hun i hvit nattkjole med tilhørende nattlue i blonder:

- Allerede midt på -80 tallet sa Anna Elisabeth til mediene at hun snart skulle dø. Hun bommet nok ganske kraftig. Hun var mye syk i den tiden, og hadde også en hofteoperasjon. Hun var sint på skattemyndighetene og mente hun ble flådd i skatt. Så fant hun ut at hun ville bruke pengene på gravøl, så slapp hun å betale skatt av de pengene.

Det var en kjempedyr fest, der det ikke var spart på noe. Hun laget en prolog som gikk på himmelfart. Men så døde hun likevel ikke, og året etter laget hun en fest hvor hun ”oppsto fra de døde”, som hun kalte ”Oppstandelsen”.

Dette var helt i Anna Elisabeths ånd. Hun elsket slike ting. Helt fra hun var barn spilte hun revy og teater, forteller Bente.

Mistet troen

Anna Elisabeth hevdet at hun ikke trodde på noe liv etter døden, derfor synes Bente det var noe ulogisk ved ”himmelfarten” og oppstandelsen:

- Anna Elisabeth var oppvokst i et religiøst hjem. Familien gikk i kirken, og hun ble selv konfirmert. Hun leste i Bibelen da hun var ung, men det var som om det skjedde noe under krigen. Hun har uttalt at det kan ikke være noen rettferdig Gud når Hitler kunne gjøre det han gjorde. Hun mistet troen da, men fant tilbake til den på sine eldre dager.

Etter at hun hadde skrevet boken Synsk, utviklet hun en teori om hva synskhet var. Hun ville ikke at tro skulle ha noe med synskhet å gjøre. Hun forklarte den i et vitenskapelig språk og hevdet den var en fysisk sans.

- Tror du selv på et liv etter døden?

- Nei. Og kontakten med avdøde tror jeg foregår inne i folks hoder, svarer Bente.

- Så du har ikke hatt besøk av Anna Elisabeth Westerlund etter hennes død?

- Nei, det har jeg ikke!

Alver peker mot en av vinduskarmene i stua, der bilder av hennes kjære avdøde fra Danmark står sammen med blomster og levende lys.

- Jeg hadde et tett forhold til min mor, og jeg sier hei til hennes bilde hver morgen. Men min relasjon til min mor er på tankeplanet og i mitt minnereservoar, understreker hun.

Misbruk av evner?

- Anna Elisabeth gikk også på spøkelsesjakt, men hun sa aldri at hun møtte de døde. Hun sa hun kunne gå tilbake i tid og treffe menneskene slik de levde den gang. Hun kunne gå tilbake til Vikingtiden, men da var det hun som gikk tilbake og gikk inn i de levendes verden. Det var slik hun sa det!

Bente synes at den synske brukte sine evner på for mange og på for likegyldige ting:

- Anna Elisabeth ble selv oppgitt de siste årene, for folk ringte og fortalte at de hadde mistet en ring eller to hundre kroner på en bar. Da kunne hun bli litt brysk og si: Synes du at du skal plage meg med det? I så måte kunne hun være litt ubehagelig! Når jeg ser på alle brevene, så ser jeg at det er noen hun ikke har besvart, men hun svarte alltid på brev fra barn og unge, som fortalte om problemer i familien. Det var fordi hun selv var blitt misforstått som barn, for eksempel kunne de voksne si at hennes synske evner bare var fantasi. Hun ble ikke trodd av familien sin, kanskje unntatt moren. Hun var veldig opptatt av at man skulle høre på barna, høre på deres problemer, og hvis de sa rare ting, kunne det være at de nettopp hadde den sterke intuisjonen som ikke voksne har. Hun hadde ikke barn selv, men hadde flere gudbarn, og hun var glad i barn!

Arvegods

Anna Elisabeth ville at Bente skulle skrive bok om henne, derfor var det Alver som fikk testamentert alle hennes private papirer, brev og bilder:

DSC_0160 
-Jeg ble rørt da Anna Elisabeth ga meg denne kisten som hadde tilhørt hennes mor, sier Bente 

- Jeg fikk i oppgave å rydde ut av Westerlunds leilighet etter hennes død, og hun etterlot seg et meget stort brevmateriale, brev hun hadde mottatt fra hele landet gjennom mange år. Da jeg skulle bestemme fotografiene til boken, det var sikkert bortimot tusen av dem, så kom jeg til å se på kjolene hun bar på bildene. Jeg la merke til at hun hadde de samme kjolene i 20 år, så det var en håpløs oppgave å bedømme når bildene var fra, forteller Bente, som også fikk i oppgave å rydde i leiligheten.

- I et smalt skap hang de kjolene jeg hadde sett i alle år. Når hun holdt festene sine, ville hun at folk skulle pynte seg, men selv varierte hun mellom to enkle kjoler hun selv hadde sydd. Men hun leide minkstola, for der har jeg funnet regningen.  

- Hva har du gjort med kjolene?

- Jeg kunne ikke fjerne noe fra leiligheten hennes, unntatt det hun hadde testamentert til meg. Jeg ble svært rørt da jeg arvet et gullkjede og et vakkert russisk sølvbelte, som Anna Elisabeth var så stolt av. Det var en gave fra hennes yndlingsonkel. Dessuten en trekiste, som har gått i arv på kvinnesiden i familien. Hennes mor brukte å legge barneklær i kisten, sier Bente og viser den spesielle kisten med sirlige, hvitmalte initialer.

Et mirakel?

Resten av Anna Elisabeths eiendeler tilfalt Norges Blindeforbund og unge sjakkspillere:

- Hun var en lidenskapelig sjakkspiller og mente at sjakk skjerpet hjernen og sansene. Hun mente at alle unge burde lære seg å spille sjakk, så de kunne være mer stille sammen. Da ville det bli langt færre skilsmisser i landet vårt, sier Bente og viser boken som hun kom med i 2009: Anna Elisabeth Westerlund. En fortelling. I boken står et oppsiktsvekkende bilde fra begravelsen til Westerlund:

Elisabeth69[1] 
Fra Vestre gravlunds kapell der Bente Gullveig Alver holder minnetale over Anna Elisabeth Westerlund. Foto: Tom Egil Jensen 

- Da fotografen viste meg bilder fra begravelsesseremonien, var det to av 24 som utmerket seg. Ved kisten sto to store kandelabre, og her brente lysene med flammer som sto i hver sin retning. Fotografen husker at kameraet oppførte seg merkelig. Det begynte plutselig å ta bilder av seg selv. Nære venner fortalte også at de hadde hatt spesielle opplevelser, blant annet at kapellets gardiner beveget seg!

- Tror du det var Anna Elisabeths måte å si farvel på?

- Nei, svarer forskeren kontant, men hun tror likevel ikke bildet var manipulert, for fotografen var så redd for det. Alver har hatt bildet liggende i 15 år. Hun ville ikke gå ut med det, for hun visste at det ville skape reaksjoner.

I ettertid var det en stor mediediskusjon, der folk prøvde å forklare bildet. Flere fotografer ga en tilsynelatende logisk forklaring på bildet og sa at det var et helt forståelig bilde.

- Når en fotograf forteller at det teknisk kunne la seg gjøre å ta et slikt bilde, da synes jeg jo det er underlig at den unge fotografen som tok bildet i kapellet ikke visste det, mener Alver, som innrømmer at hun synes det er et underlig bilde. Anna Elisabeth sa at det ville skje mirakel ved hennes grav, ikke hennes kiste. Jeg vet ikke om folk har opplevd mirakler ved hennes grav, legger hun til.

”På vent” etter døden

Bente forteller at hun var nødt til å utsette rydding og å gjøre opp boet etter Anna Elisabeths død, fordi hun måtte på en reise i forbindelse med jobben. En dag fikk hun telefon fra datteren sin, som fortalte at hun hadde mottatt flere telefonsamtaler fra en fremmed mann. Han fortalte at han natt etter natt hadde blitt kontaktet av Anna Elisabeth Westerlund, som sa at Alver snarest mulig måtte fortsette med ryddingen av boet. Denne utsettelsen hadde gjort at Westerlund hadde havnet på en ”mellomstasjon” og ikke kom videre før ryddingen av boet var ferdiggjort.

Denne mannen kjente ikke til noen av personene som var involvert, og han hadde heller ikke opplevd noen overnaturlige fenomener tidligere. Nå ville han slippe mer av dette og håpet derfor at det ble ordnet opp i boet snarest. Bente bestemte seg for å avbryte reisen for å fortsette oppryddingsarbeidet.

Viktig med dokumentasjon

- Tror du at alle har synske evner i seg som de kan utvikle?

- Det har vært gjort lite forskning på slike ting. Westerlund sa jo at alle var født med en sjette sans, en slags sterk intuisjon, som antagelig kan utvikles, svarer Bente, som tror at det er veldig mye amatørmessig i denne bransjen:

- Det finnes mange som hevder de er synske, som jeg ikke har tro på er synske i det hele tatt. De har muligens noen opplevelser de ikke kan forklare, men du finner veldig få av de virkelig store, synske som Marcello Haugen og Anna Elisabeth Westerlund. Jeg må bare innrømme at jeg har opplevd en del ting som jeg ikke kan forstå, og som jeg ikke kan forklare ut fra min vitenskapelige forståelse, men det er viktig å dokumentere disse fenomenene, og det er en av grunnene til at jeg har brukt så mye tid til å jobbe med synske og skrevet bok om Anna Elisabeth Westerlund. Det kan jo være at det kommer forskning på et senere tidspunkt som forklarer mer enn det vi kan i dag.

- Savner du Anna Elisabeth?

- Hun fikk et langt og spennende liv. Det er nå lenge siden hun døde, så jeg kan ikke si at jeg savner henne. Men jeg tenker ofte på henne. Hun har betydd mye for min forskning. Jeg har stor respekt for henne og for det store hjelpeapparatet hun gjorde. Og jeg kom til å holde av henne, avslutter den danske forskeren.
     
På NRK kan du se og høre flere radio- og TV-programmer med Anna Elisabeth Westerlund. Bente Gullveig Alver er også intervjuet her: ww.nrk.no/nyheter