Tips en venn på e-post
En natt fikk hun hjerneblødning, og familien skjønner fremdeles ikke hvordan hun klarte det, men det var hun selv som ringte til ambulansen. Fra den dagen hun fikk hjerneblødningen gikk det fire uker, før hun døde.
Men hun fikk med seg alt som foregikk rundt henne helt til det siste, og jeg var så heldig at jeg fikk være hos henne hver dag de siste to ukene, for jeg hadde sommerferie.
En av de siste dagene hun levde, satt min mor og jeg ved sykesengen hennes. Vi holdt henne i hendene og vi visste at det nærmet seg slutten. Hun snakket lite, men brått sa hun: ”Hjelp meg over!”
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Min mor og jeg så på hverandre, der vi satt tvers over hverandre. Jeg sa til min mormor at mamma og jeg ikke kunne gjøre noe, men at hun selv måtte slippe taket nå. Så hvisket jeg til min mor at vi skulle be om at bestefar skulle stå klar for å ta imot henne.
Vi visste at det var det hun ønsket mer enn noe annet. Mormor hørte ikke hva vi snakket om, hun bare lå der med lukkede øyne og var mett av dage.
Min mor og jeg lukket øynene og sendte varme tanker og en bønn til min døde bestefar, mens vi fortsatt holdt mormors hender. Brått kom det fra mormor: ”Nå kjenner jeg kjærligheten i hjertet mitt!”
Det var voldsomt sterke ord og tårene sto i øynene på min mor og meg – og det var plutselig en helt spesiell energi og varme i rommet. Kjærligheten rådet og mormor kjente og tok i mot. Og hun som aldri snakket om følelser, sa altså disse ordene som jeg aldri kommer til å glemme.
Jeg husker jeg sa til henne at hun måtte komme tilbake til oss for å gi oss et lite vink om at hun hadde det bra. Hun nikket og et par dager senere døde hun. At hun tok ordene mine på alvor, fikk min mor og jeg oppleve kort tid etter.
Bare uker etter min mormors begravelse, begynte ”ting å skje”. Det første jeg opplevde var da jeg satt og spilte word feud – et kryssordspill på mobilen. Plutselig sto bokstavene MONNE nederst (det er syv bokstaver du kan spille med, så det sto to andre bokstaver etter disse), og det var jo nettopp Monne jeg alltid kalte min mormor. Jeg fikk en helst spesiell følelse da jeg så ordet og jeg takket ydmykt for at hun sendte meg en hilsen...
Da jeg sa dette til min mor, ble hun glad, og hun påpekt at hun også håpet å få et tegn fra henne. Noen dager senere fortalte hun meg at det hadde ligget tre hvite, små fjær på den terrassen som er utenfor soverommet deres, og hun kunne ikke skjønne hvilken fugl disse kom fra. Men ikke nok med det, sa hun, - den fjerde fjæra lå inne på soverommet til mine foreldre. Hun hadde aldri sett lignende fjær før.
”Åh, det er fjær fra den andre siden!” sa jeg. ”Det er Monne! Du fikk jo en fantastisk flott hilsen!”
Min mor ble kjempeglad og rørt da hun skjønte hva som hadde skjedd, men hun ble lei seg da hun ikke hadde spart på fjærene, men hadde bare kvittet seg med dem. Min far som overhørte samtalen ble også veldig nysgjerrig på dette, og han skulle gjerne ha sett disse fjærene, sa han.
Noen dager etter dro mine foreldre til kirkegården for å stelle litt på min mormors grav. Og rett foran gravstøtten lå en slik fjær som min mor hadde sett fire av hjemme hos dem. Min far plukket den opp og tittet på den.
Den var hvit og lodden, og han hadde aldri sett lignende fjær før. De tittet seg rundt på kirkegården og de så mange flere fjær rundt om, men de var alle annerledes. Det var typiske fuglefjær. Faren min tok fjæren og la den i lommeboka si, og der ligger den...
Jeg tror at vi får en hilsen fra våre kjære avdøde, hvis vi ønsker det – og hvis vi er mottagelige og legger merke til de små tingene...
Og det er godt å vite at mormor har det bra der hun nå er... Litt her og litt der, antagelig.
- Lilla -