Tips en venn på e-post
Men da jeg ringte, var han sitt gamle jeg, og jeg kunne høre hans milde, glade stemme i den andre enden da han hørte det var meg. Vi snakket vel og lenge, og vi begge gledet oss til sommerferien da jeg lovte å komme på besøk igjen.
I mai dette året hadde vi konfirmant, og på tur hjem fra konfirmasjonen, snakket min tante og jeg om hvor godt det gikk med morfar om dagen, at han kjente igjen alle sammen, og at han virket så utrolig sprek og frisk. Vi var forundret over dette, ettersom vi like over jul samme år var veldig bekymret for ham og hans helse.
Det er veldig rart, men alltid før noen jeg har nær kontakt med skal dø, så blir alt så stille rundt meg når jeg prøver å fange opp noen beskjeder fra ”den andre siden”. Jeg merket denne stillheten, men der og da var vi begge glade og lettet over at det gikk bedre med morfar.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
De neste dagene gikk med til å glede seg til sommerferien og at jeg skulle besøke morfar. Det jeg ikke visste da, var at morfar begynte å merke på en underlig måte at tiden var knapp. Han begynte å spørre mormor om hun trudde jeg kom og besøkte ham og når ville jeg komme. Mormor svarte at han visste jo at når jeg hadde lovet noe, så holdt jeg det.
Så en dag ringte mamma og sa at morfar var død. Først skjønte jeg det ikke helt. Det kom som et sjokk! Mamma forklarte at mormor ikke var hjemme denne dagen. Morfar var hjemme og holdt på å ordne med noe ute, da han falt om. Hjertet hans hadde bare stoppet.
Morfar og jeg hadde et godt forhold. Vi hadde et nært, ømt og kjærlig forhold til hverandre, og vi viste at vi var veldig glade i hverandre. Jeg tok morfars bortgang veldig tungt.
En dag da jeg sto og vasket opp, merket jeg at morfar kom inn på kjøkkenet. Jeg kunne ikke se ham fysisk, men jeg følte sterkt hans nærvær. Han ga meg noen trøstende ord, og han sa at han hadde det fint og at han var med meg fortsatt.
På jobben gikk det greit, for da hadde jeg annet å tenke på. Straks jeg kom hjem, ble det veldig tungt. Jeg gråt meg i søvn. Jeg var mye alene, fordi jeg hadde flyttet til ett nytt sted. Det var på de tyngste dagene at morfar kom til meg.
Første gangen jeg fikk se ham, våknet jeg av at morfar sto ved sengen min og tittet ned på meg. Han hadde på seg dressen sin og den hvite skjorten. Jeg kunne høre stemmen hans i mitt hode:
- Jeg har det bra der jeg er nå!
Det varmet i mitt hjerte å vite at han hadde det bra. Bak ham kom en annen avdød i slekten vår, som også ville fortelle at han hadde det bra.
#kampanje2#
Jeg har i årenes løp bodd mange steder der det har vært aktivitet, noen mer enn andre steder. Der jeg flyttet fra i sommer var det stor aktivitet. Da jeg skulle ut og låste døra etter meg, opplevde jeg at den låste seg opp igjen.
VHS -spilleren min begynte å leve sitt eget liv. Fjernkontrollen til DVD spilleren ble også søkk borte.
Fant den ingen steder, uansett hvor mye jeg lette.
Flere måneder senere hadde jeg ”en rydde og kaste aksjon” på vårparten, slik jeg alltid pleier. Jeg tømte en kiste for ting jeg skulle kvitte meg med. Der lå fjernkontrollen pent plassert, til tross for at vi hadde lett der tidligere.
Jeg opplevde også at badedøren var ”låst”. Jeg prøvde flere ganger å få den opp, men den var ikke å rikke. Etter noen få minutter prøvde jeg og åpne døra på nytt, og den gikk opp som vanlig! Hvordan skal man forklare det?
Jeg har også merket en manns parfymeduft inne på soverommet.
Det var en tid jeg gikk til behandling hos fysioterapaut på grunn av en fot jeg plagdes med. Etter en behandling var det veldig smertefullt, og da jeg kom hjem, la jeg meg ned på sofaen. Jeg sovnet.
Etter hvert følte jeg at flere kom inn, de lo og hadde det gøy sammen. De kom bort til sofaen, og jeg hørte dem si:
- Hun har vondt i den foten, la oss hjelpe henne.
Jeg våknet av at jeg kunne kjenne ett par kvinnehender stryke meg under føttene. Det var ingen drøm slik jeg først trodde og ble engstelig for hvem som hadde kommet seg inn.
Hadde jeg glemt å låse døra? I frykt for hva som ville møte meg, torde jeg ikke åpne øynene.
Da hørte jeg noen si:
- Hysj, nå våkner hun!
Hendene som strøk meg under den vonde foten ble borte. Jeg latet som om jeg sov videre, fordi jeg ville sjekke om det jeg akkurat hadde følt virkelig stemte.
Da kunne jeg høre:
- Nå sover hun, nå kan vi fortsette!
Da kjente jeg igjen kvinnehendene som strøk meg forsiktig under den vonde foten. De var smale og spe, fingrene var tynne og ømme. Jeg åpnet øynene så vidt opp. Jeg kunne ikke se noen, men jeg følte hendene på foten min fortsatt.
Da sa jeg:
- Nå er det nok, dette vil jeg ikke!
Og så satte jeg meg opp i sofaen. Alt opphørte. Jeg hørte ingen stemmer lenger og ingen som tok fysisk tak i meg.
En dag lå jeg og sov, men våknet plutselig til følelsen av ikke å være alene. Det jeg fikk se, glemmer jeg aldri. Det var tre personer, som tydelig hadde det travelt. De gikk etter hverandre på vei mot stua. Mannen først, en eldre kvinne kom etter, og så en yngre kvinne.
Jeg kunne se detaljert hva de hadde på seg. Mannen hadde på seg en mørk bukse med bukse seler og en stripete flanell lignende skjorte. Han hadde nesten ikke hår på hodet.
Den eldre kvinnen hadde på seg skjorte, et forkle og en bluse med korte armer. Hun hadde håret satt opp bak i en hårtopp, og håret hennes var hvitt.
Den yngre kvinnen hadde lyst, langt hår, og hun hadde også på seg skjørt og bluse. Jeg studerte dem for å se om jeg gjenkjente dem fra bilder jeg har sett tidligere, men jeg fikk ingen svar.
Jeg har søkt på nettet etter klesmote og fant ut at klærne de hadde på seg, kom fra to ulike tidsaldre. Kvinnens klesstil var fra 1950-tallet, og mannens klær var tydelig arbeider klasse.
Jeg lurer fortsatt på hvem disse tre personene var og hva de ville meg. Jeg vil antagelig aldri få et svar på det, tror jeg. Men jeg fikk i alle fall bekreftet alt jeg hadde følt fra dag en jeg flyttet inn i det huset!