7900 0450
Nysgjerrig på fremtiden?
Magic Circle - Norges
største spåsenter
Få svar fra<br />klarsynte på<br />e-post!

Få svar fra
klarsynte på
e-post!

Har du en falsk venn???

Har du en falsk venn???

Se hva ukedagen du er født på forteller om deg!

Se hva ukedagen du er født på forteller om deg!

Hvilken måned er du født i?

Hvilken måned er du født i?

Mannen i ditt liv – ja, hvem er egentlig det?

Mannen i ditt liv – ja, hvem er egentlig det?

ALVA - dyktig klarsynt samtaleterapeut

ALVA - dyktig klarsynt samtaleterapeut

Stolen som danset

Det lille firmaet jeg drev hadde fått i oppdrag å rydde og vaske et dødsbo, et stort, herskapelig hus utenfor Oslo. Arvingene hadde flyttet ut alle møblene, men ute i hagen lå en hel haug med ting og tang som skulle kjøres på fyllinga, deriblant en god del gamle møbler. Sikkert ting ingen av dem ville ha, tenkte jeg.

Sønnen til kvinnen som hadde bodd der var til stede og ga oss nøkler og instruksjoner. Huset var solgt, og måtte være klart til overtagelse påfølgende mandag, så vi hadde bare tre dager på oss.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Jeg tilkalte en mann med lastebil for å kjøre bort den haugen som lå ute, men før han kom, tok jeg til side en nydelig gammel stol. Det var en høyrygget stol med vakker utskjæring, og både sete og rygg var trukket med nydelig gyllenlær i vakre farger. Det var flere slike stoler, men de andre var i heller dårlig forfatning. Dessuten, jeg hadde bare plass til en i huset mitt.

Da vi avsluttet arbeidet for kvelden, tok jeg stolen med hjem. Jeg satte den på terrassen bak huset i påvente av å få ryddet plass til den inne, og så trengte den en grundig vask og litt sliping og lakking. Dagen etter begynte det å regne mens jeg var på jobb, og jeg var redd stolen ville ta skade av å stå ute i regnet. Jeg kjørte hjem så fort jeg kunne, bar inn stolen, satte den fra meg midt på gulvet i stuen og dro tilbake til jobben. Siden vi hadde så kort tid på oss til å gjøre ferdig denne jobben, sto vi på så lenge vi klarte utover kvelden. Mine barn hadde vært alene hjemme i flere timer da jeg kom hjem utpå kvelden. Jeg rakk ikke å ta av meg jakken engang før de kastet seg over meg med klagemål over den fremmede stolen. De ropte i munnen på hverandre:

" -Du må kaste ut den stolen. Vi liker den ikke. Det går ikke an å sitte på den engang. Den er farlig". Jeg var for utkjørt til å ta notis av noe av det de sa." - Jeg skal finne en annen plass til den når vi blir ferdig med huset," lovet jeg dem.

Men da barna skulle legge seg, krevde de at døren til rommet deres skulle stå på gløtt så de kunne høre meg, og på den måten ha en viss kontakt med meg. Jeg måtte også la døren til mitt rom stå på gløtt, ellers nektet de å sove. Jeg stusset nok litt over dette, for jeg hadde aldri merket at barna mine var mørkeredde.

Da jeg selv gikk til sengs den kvelden, regnet jeg med å sovne ganske fort, for jeg var utslitt, og jeg visste at vi måtte jobbe hardt dagen etter. Men av en eller grunn fikk jeg ikke ro til å sovne. Hver gang jeg holdt på å sovne, skvatt jeg til på grunn av merkelige lyder. Jeg hørte et dunk i gulvet og gikk inn på barnas rom for å se hva som foregikk, men begge sov. Jeg regnet med at det var en leke eller noe som hadde falt ut av sengen. Jeg hørte tassende føtter over gulvteppet i stuen og tenkte at det sikkert var et av barna som var på kjøkkenet for å ta noe å drikke." - Gå og legg deg", sa jeg strengt. Knirking og nytt dunk i gulvet! Trett og irritert sto jeg opp igjen, men det var ingen verken i stuen eller kjøkkenet, og begge barna sov tungt.

Da jeg var på vei tilbake til rommet mitt, ble jeg stående et øyeblikk å se på den nydelige stolen, og nå kunne jeg føle at jeg ikke var alene i stuen. Nervøst så jeg meg rundt, men så ingen. Så plutselig hørte jeg lyden av noen som gikk forbi stolen. Det hørtes ut som en stiv taftkjole som kom borti stolen, og jeg frøs der jeg sto bare en meter fra den. Nå gikk det opp for meg at det var noe merkelig med stolen, men jeg var for trett til å gruble noe særlig over det. Jeg måtte få meg en god natts søvn. Resolutt tok jeg et godt grep om stolen, bar den ut, og satte den fra meg på trappen. Det var et overbygg over hele trappen, og selv om det regnet, ville den tåle å stå der over natten.

Jeg var fortsatt bestemt på å beholde stolen. Jeg visste at slike stoler var rådyre, og denne var utrolig flott å se på. Den ville bli et skikkelig blikkfang i stuen når jeg bare fikk ordnet den og fikk ommøblert slik at jeg fikk plassert den på riktig sted. Jeg låste ytterdøren, gikk og la meg igjen, og denne gangen sovnet jeg.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet da jeg ble vekket av barna mine. De var nesten hysteriske. "- Mamma, mamma, du må våkne, det er noen ute på trappa vår. De slår og dunker i veggene."

Til tross for at jeg hadde problemer med å bli helt våken, forsto jeg at barna var skikkelig redde, så jeg kom meg sjanglende ut av senga og prøvde å berolige dem. Begge hoppet opp i senga mi og krabbet under dyna. Nå hørte jeg selv at det var noen ute på trappen. Jeg gikk til ytterdøren og sto stille og lyttet, redd for at det kunne være innbruddstyver. Det var et lite, smalt vindu i døren, og jeg tok mot til meg og kikket ut, men det eneste jeg så var stolen jeg hadde satt ut der tidligere på natten. Men det merkelige var at stolen sto ikke stille! Den formelig sto og hoppet opp og ned, og jeg visste at det ikke var på grunn av vind. For det skulle en utrolig kraftig vind til for å bevege en så tung stol. Dessuten var det helt vindstille, og det silregnet.

Begge barna hadde nå kommet ut i entreen. De sto bak meg og hvisket:" Mamma, kan du se hvem det er?" Jeg snudde meg og prøvde å være kald og rolig:"- Det er bare vinden som får den gamle stolen til flytte litt på seg, så det er ingen her," sa jeg så rolig jeg kunne. Begge snudde seg mot stedet der stolen hadde stått inne i stuen. "- Men hvordan havnet den på trappen?" undret min datter. Jeg fortalte at jeg hadde satt den der før jeg la meg, fordi den var skitten og måtte vaskes. Jeg ville ikke gjøre barna mørkeredde ved å fortelle den virkelige grunnen. Men før jeg visste ordet av det, låste en av dem opp døren og åpnet den, og hele stolen åpenbarte seg i hele sin "merkelighet”. For stolen sto og flyttet på seg mens vi sto måpende og så på. Det var ikke et levende vesen på trappen som kunne forårsaket det som skjedde, men det så ut som om noen prøvde å ta med seg stolen, men ikke hadde krefter nok. Flere ganger lettet den liksom fra trappen, men falt forsiktig ned igjen som om noen satte den ned. Jeg har ingen anelse om hvor lenge vi sto og så på dette "skuespillet" før jeg forsto at denne stolen måtte bort. Jeg måtte trist innse at jeg ikke kunne beholde den, likevel var det med tungt hjerte jeg tok og flyttet den bak huset for resten av natten.

Dagen etter ringte jeg mannen med lastebilen som hadde kjørt bort skrot for oss da vi begynte jobben med det gamle huset. Jeg ba ham komme hjem til meg å hente stolen og en del andre småting jeg hadde tatt fra den samme skrothaugen og kjøre det på fyllinga. Han syntes selvsagt at det var rart at jeg ville kaste den fine stolen. Jeg orket ikke å forklare omstendigheten rundt det, sa bare at jeg ikke hadde plass." - Men den kan være verdt en del penger". Hvorfor selger du den ikke istedet?” sa han. " - Det får noen andre gjøre,” svarte jeg bare.

Jeg fortalte aldri noen av mine ansatte historien om stolen, men jeg fortalte det til en av mine venninner. Hun hadde sin egen forklaring på saken:"- Den som har eid de stolene, hadde sikkert et spesielt forhold til dem, og likte ikke at du tok en med hjem." Ja, det kan jo være en forklaring. Jeg har aldri senere opplevd noe lignende, men etter den episoden tok jeg aldri med noe som vi hadde fått i oppdrag å kjøre på fyllinga.

Mine barn fortalte selvsagt om det de hadde opplevd til kameratene på skolen, og i flere uker etterpå gikk det rykter i nabolaget om den merkelige stolen som hadde stått på trappen og "danset", helt av seg selv.

Kelly

Slik blir 2016 for deg! Bestill et personlig årshoroskop fra Henning Hai Lee Yang.

Lesernes egne historier

I denne artikkelserien presenterer vi lesernes egne opplevelser. Har du en opplevelse du vil dele med andre, send oss en epost eller skriv til: Trine Spillum, Magic Magasin, Postboks 263 Økern, 0510 Oslo. Publiserte historier honoreres med inntil kr 1000,-.

Her er flere historier som dere lesere har delt med oss: