Tips en venn på e-post
Som barn likte jeg ikke å se i speilet, jeg likte simpelthen ikke å være i nærheten av det. Jeg syntes jeg så forskjellige ting hvis jeg tittet inn i det. En gang jeg var febersyk måtte jeg ligge i dobbelsengen sammen med min mor, og jeg dro dynen godt over meg for å slippe å se konturene av rammen i mørket. Det var rett og slett skummelt.
Jeg nevnte ikke dette for min mor, faktisk så jeg nevnte det ikke for noen. Og jeg har holdt disse tankene tett til brystet i alle år, for ingen jeg kjenner ville forstått hva jeg siktet til.
I barndommen hendte jeg hadde et eller annet ærende på mine foreldres soverom, og en gang var jeg sikker på at jeg så min oldemors ansikt da jeg streifet forbi speilet. Det gikk et kaldt grøss nedover ryggen min, og jeg våget aldri mer å gå inn der alene.
Oldemor hadde jeg aldri møtt, men min bestemor hadde et bilde av henne i stuen. Hun så veldig streng og myndig ut, og jeg klarte aldri å sette henne i sammenheng med den kjærlige moren som min bestemor fortalte fine historier om. Senere har jeg forstått at hun hadde opplevd mye trist, og at det bistre uttrykket stammet fra motgang og sorg.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
For noen år siden så flyttet foreldrene mine til et mindre hus, og da spurte min mor meg om jeg hadde lyst til å overta speilet. Jeg hadde da blitt voksen, så jeg takket ja. Men jeg var ikke helt komfortabel med å ha det inne. Det endte innimellom gamle bilder og bordplater i et hjørne av garasjen.
Der stod det noen år, men en dag fikk jeg øye på det, og hadde i mellomtiden lært en del om min egen historie. Og speilet var ikke lenger skummelt. Jeg tenkte at oldemor kanskje hadde hatt glede av det, kanskje hun hadde smilt mot sitt eget speilbilde. Jeg hadde funnet flere bilder av henne der hun så glad ut.
Det passet perfekt inn på gjesterommet, og på merkelig vis var det som om speilet ble vennligere i uttrykket. Jeg bruker rommet som arbeidsrom, og det hender at jeg faktisk sovner der når jeg jobber sent. Og om jeg våkner midt på natten, føles det alltid trygt og godt.
For noen måneder siden skulle datteren min male rommet sitt. Hun er en sensitiv sjel, og har flere ganger opplevd ting som ikke har noen naturlig forklaring. Men hun hadde ingen ide om sin mors tidligere angst for speilet, og jeg valgte å holde tett om det da jeg sa god natt til henne den første kvelden.
Men jeg ble ikke så veldig overrasket da jeg skulle vekke henne neste morgen. Jeg måtte faktisk dra på smilebåndet. For det er noe spesielt med speilet vårt, det er ingen tvil om det. For det var det første som møtte blikket mitt da jeg kom opp i andre etasje. Ute på gangen, i motsatt ende av gjesterommet, stod det plassert på gulvet. Og hun hadde snudd det, slik at baksiden vendte ut i rommet.
Det hadde blitt for skummelt å tilbringe natten i samme rom som det gamle arvestykket.
M.S.