Tips en venn på e-post
Min mor ble født i et lite fiskevær langt nordpå. Da mor var rundt syv år gammel, omkom faren hennes på havet. Mormor satt da alene med fire unger.
Dette var like etter krigen, så folk hadde ikke så god råd. For å tjene til livets opphold, måtte hun ta seg jobb inne i byen. Ungene skulle bli igjen og bo hos sine besteforeldre, men min mor, som var svært knyttet til mormor, ble med på flyttelasset.
Mormor fikk seg jobb på sykehuset i byen, og hun fikk leid et lite krypinn på et søsterhjem like ved. Søsterhjemmet lå like ved sykehuset, så veien til jobben var ikke lang. Kun en kirkegård lå mellom sykehuset og søsterhjemmet.
Å leie barnevakt var ikke normalt på den tiden, så mens mormor var på jobb, måtte min mor greie seg selv. Siden hun ikke kjente noen i byen, gikk hun mye for seg selv den første tiden. Om det ble riktig ensomt, fikk hun komme inn og sitte på sykehuset til mormor var ferdig på jobb.
Da høsten kom begynte mor på skolen, men sjenert som hun var, fikk hun ingen lekekamerater den første tiden. Overgangen fra et lite øysamfunn med få unger til alle ungene i byen var nok stor. Men så fikk mor seg ei venninne, og mormor var glad mor slapp å være kun for seg selv hele dagen.
Dagene gikk, og mormor ville vite mer om denne venninnen. Mor kunne ikke forklare mer enn at de brukte å møtes ved kirkegården. Jenta ville kun leke der. Denne jenta hadde et nokså spesielt navn, Alisa, så mormor lurte på om hun var norsk.
Mor gikk ofte i møte med mormor etter jobb. En dag da de skulle gå hjem, over kirkegården, begynte mor med ett å springe mellom gravene. Så ville hun at mormor bare skulle gå hjem og vente på henne. Hun ville nemlig leke litt med venninnen sin. Da skjønte mormor at mors venninne ikke var blant oss levende. Mormor ble redd og ville ikke at mor skulle leke med denne usynlige jenta. Hun fryktet mor kunne bli gal, men likevel var det trist å ta fra henne den eneste lekekameraten hun hadde. Dette var ting en ikke snakket om på den tiden, og mormor gav mor streng beskjed om aldri å nevne denne jenta for noen. Da ville folk le av dem.
Så ble det vinter og skikkelig kaldt. En kveld mormor var på jobb, fikk hun høre at de lette etter en gutt i tiårsalderen, som hadde blitt borte. Dagen etter var gutten ikke funnet, og mormor syntes dette var svært trist. Moren til gutten jobbet ved samme sykehus som henne selv. Likevel sa hun ikke noe til min mor. Slikt skulle ikke unger få høre den gangen.
Da min mor skulle legge seg noen kvelder senere, fortalte hun mormor at nå kunne hun ikke være sammen med Alisa mere. Alisa hadde fått en annen venn å være sammen med nå. Mormor tenkte straks på gutten som var savnet og spurte mor om hun visste hvem Alisas nye venn var. Jo da, det visste mor. Det var en liten gutt som hadde druknet i et tjern oppe i Åsen. Mor hadde til og med snakket med denne gutten. Han hadde lurt på om hun kjente moren hans, for da måtte hun si til henne at han var så lei seg for han hadde mistet den ene votten sin. Det var ikke meningen. Og så måtte hun si at han hadde det bra og var veldig glad i sin mor. Mor hadde først ikke sagt noe til mormor om dette, siden hun ikke visste hvem moren til gutten var. Ikke trodde hun at Alisa ville bli borte for henne heller, men nå hadde hun ikke sett henne på flere dager.
Da tenkte mormor at hun fikk ta affære. Hun tok kontakt med moren til gutten og fortalte hva mor hadde sagt. Moren hadde først virket litt irritert, men da mormor nevnte det med votten, ble hun helt hvit i ansiktet. Hun hadde nemlig strikket nye votter til sønnen sin og formanet han om ikke å rote dem bort.
Nå ble det satt i gang søk etter gutten i alle tjernene i Åsen. Gutten ble da straks funnet druknet. Siden det hadde snødd og lagt seg is på tjernet, ville ingen ha lett etter ham der. Da gutten ble funnet, hadde han kun en vott på seg, den andre hadde han mistet. Moren til gutten tok dette som et tegn på at det mor sa var sant, og hun fikk ikke takket mor nok for å ha funnet gutten sin. Selv om det var trist at gutten var død, var hun glad hun fikk en grav å gå til. At mor i tillegg sa at gutten hadde det bra og var glad i sin mor, gjorde sorgen lettere å bære.
Etter at Alisa forsvant ut av mors liv, fant hun seg gradvis venner i nærmiljøet. Mor snakket sjelden om sine evner, sa bare at de bleknet med årene, men hver gang en av ungene hennes ventet barn, ble mor syk straks veene startet.
Hadde dette skjedd i dag tror jeg mor kunne blitt et stort medium, men på den tiden hun vokste opp, var slike ting noe en ikke snakket om.
Bjørg