Tips en venn på e-post

En kveld var vi noen venner som bestemte oss for å ta en tur til min venninnes kollega. Han hadde året før kjøpt et 150 år gammel hus, som han hadde drevet og pusset opp hver eneste kveld og helg.

Siden jeg selv er veldig svak for gamle ting, sa min venninne at jeg kom til å bli overbegeistret for dette huset. Det var særlig loftet jeg måtte se, sa hun, for der hadde han samlet alt mulig av gamle ting.

Jeg husker jeg var imponert helt fra jeg satte beina mine i inngangspartiet, for over alt sto det gamle tremøbler, melkespann, og mye annet rart. Jeg slukte alt med blikket, og da Petter åpnet døra til loftet, måtte vi bøye hodene våre for å komme inn døra.

Da jeg sto oppreist i rommet, rakk hjernen min akkurat å registrere, at så mange, gamle småting hadde jeg aldri sett før. Det var sølvbestikk, porselensdukker, gammel redskap og jeg vet ikke hva, oppetter hyller og bortover gulvet, så langt øyet kunne se. Blikket mitt rakk akkurat å sveipe over alle vegger og gulv med beundrende blikk, men da skjedde det noe.

Fra å være stum av begeistring, ble jeg nå stum av noe helt annet. Det var som å slå på en bryter. Jeg kan huske, som i sakte kino, at Petter sto foran meg og veivet og pratet om de gamle tingene, men det var som om jeg plutselig var med i en stumfilm.

Jeg fikk ingenting med meg, for noe annet hadde kommet og lagt et slør rundt meg, akkurat som om noen hadde fanget meg i et usynlig nett. Jeg husker jeg klarte å lee litt på meg, men det var som halsen min hadde snørt seg sammen, det suste for ørene mine, og hjertet mitt dunket som jeg hadde løpt et helt kvartal. Jeg kjente angsten komme krypende oppover legger og lår og rygg, og jeg begynte å fryse noe skikkelig.

På et blunk var jeg fullstendig slått ut og egentlig livredd. Jeg så rundt på de andre jeg stod sammen med, men jeg kunne ikke se at de hadde latt seg bemerke med noen ting. Jeg snudde hodet mitt, men så ikke annet enn drøssevis med gamle ting, men intuisjonen min sa meg, at det var noe mer her, noe som ikke skulle vær der.

Jeg husker ikke mer av hva som skjedde på loftet, hva Petter sa, eller hvordan jeg kom meg ned trappa igjen. Jeg husker bare jeg tenkte om og om igjen, at jeg måtte bort derifra.

Da vi kom ned i stuen til Petter, satte jeg meg i en gammel ørelappstol, og jeg prøvde å riste av meg den grusomme følelsen som hadde kommet over meg.  

Overalt var det gamle møbler som var restaurert, og veggene var gamle og lafta. Borte ved veggen på min høyre side stod et gammelt furubord med to gamle stoler til. Av en eller annen grunn, ble blikket mitt dratt mot bordet, eller mot den retningen, om og om igjen. Det var noe, eller noen der. Jeg bare tenkte på at jeg snart måtte ut. Jeg måtte ut å puste.

Med en gang jeg kom ut, kunne jeg puste normalt igjen, og jeg følte at ”sløret” jeg hadde hatt rundt meg, forsvant på et blunk. Noe hadde skremt omtrent livet av meg.

Noen dager etter, sa jeg hva jeg hadde opplevd til min venninne, og da så hun måpende på meg og sa at da hun var liten, var det mange av barna som ikke ville gå forbi huset, fordi de hadde hørt at det spøkte der. Og så fortalte hun meg en ting til, at samboeren hennes, som hadde vært i huset samtidig med oss andre, hadde følt at noe iskaldt hadde passert ham der oppe på loftet. Og det eneste han hadde tenkt på, var at han måtte komme seg ned igjen. Men nede i stua hadde han ikke merket noen ting, det var det bare jeg som gjorde!

Jeg har aldri vært inne i det huset igjen, men Petter bor der fortsatt, og det er nydelig restaurert nå. Petter fortalte min venninne at det hadde stått en gammel kiste på loftet da han hadde flyttet inn, men at han av en eller annen grunn aldri hadde likt den. Etter at han hadde kastet den ut av huset, hadde huset føltes mye varmere, hadde han sagt.

Så hva det var med den kista, vet jeg ikke, men det som ”spøkte” hos Petter, har nok fått fred og godt til ro, nå som det er ute av huset.