Tips en venn på e-post
Barndomshjemmet mitt lå i ei avsides lita grend i Trøndelag. Av og til ”forsvant” jeg inn i andre dimensjoner/verdener. Jeg klarer ikke å huske alle detaljer, men jeg glemmer aldri et småfolk jeg besøkte av og til.
Mora i huset sto og styrte med sitt ved kjøkkenbenken, samtidig som ungene lekte og sprang rundt omkring som unger flest. Jeg følte meg veldig velkommen, og konas intense blikk studerte meg oppmerksomt mens hun sto og kjevlet ved benken. Den gode, litt gammeldagse og fredelige atmosfæren var spesiell.
En annen gang ”forsvant” jeg under jorda, og plutselig sto jeg utenfor en svær og gild gård. Det var gjestebud, og det lyste frå vinduene. Jeg kom inn i ei svær stue der det satt mange folk ved langbordene.
Over et bord hang ei lysekrone, maken til den farmora mi hadde i den ”virkelige” verden, i stua hennes over oss. Jeg ble leid bort til bordet av min døde oldemor. Først trodde jeg det var farmor, for de var veldig like hverandre, men det var nok mora hennes har jeg sett på bilder etterpå.
Oldemor døde noen få år tidligere. Jeg hører ennå mumlingen da de døde satt og snakket. Men stemningen var veldig god og fredelig, og jeg følte meg veldig velkommen. Jeg synes det er rørende at oldemor snakker med meg!
Anonym
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle