7900 0450
Nysgjerrig på fremtiden?
Magic Circle - Norges
største spåsenter
Få svar fra<br />klarsynte på<br />e-post!

Få svar fra
klarsynte på
e-post!

Hvilken hunderase passer til deg?

Hvilken hunderase passer til deg?

EMBLA - svarer på kjærlighetsspørsmål

EMBLA - svarer på kjærlighetsspørsmål

Spå deg selv med terninger

Spå deg selv med terninger

Se hva ukedagen du er født på forteller om deg!

Se hva ukedagen du er født på forteller om deg!

ALVA - dyktig klarsynt samtaleterapeut

ALVA - dyktig klarsynt samtaleterapeut

Han likte ikke fremmede i huset

Det sies om gamle hus at de har både sjel og atmosfære, og det kan jeg godt underskrive på. Noen gamle hus har både sjel, atmosfære og litt til...

Jeg drevet lite renholdsfirma i mine arbeidsføre dager, og jeg fikk ofte erfare at gamle hus kan ha litt av hvert å fare med. For det meste hadde jeg faste oppdrag for bedrifter og institusjoner, men jeg tok også oppdrag som for eksempel hovedrengjøring av hus og leiligheter som skulle fraflyttes. Jeg hadde fem faste ansatte som tok seg av de faste oppdragene, og så hadde jeg avtale med to hjemmeværende småbarnsmødre.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Det var de jeg ringte til da jeg fikk forespørsel om hovedrengjøring av et eldre bolighus som var fraflyttet og hadde stått tomt i et par måneder. De to damene, Kari og Helene, var begge villig til å ta jobben, og spurte om hvor lang tid de måtte regne med. Jeg sa at de kunne bruke den tiden de trengte, fordi oppdragsgiver var villig til å betale godt for bra arbeid istedenfor å ta utført en hastverkjobb. De var glade for det, men stusset nok litt likevel, fordi de var vant til at oppdragsgiverne helst ville ha arbeidet utført så fort som mulig. Den unge damen som eide huset var heller ikke interessert i å ta en forhåndspris, slik som alle andre krevde. Hun ba meg bare ringe henne når vi var ferdige, så skulle hun hente nøklene og betale regningen.

Jeg kjørte det nødvendige utstyret bort til det gamle huset om kvelden, låste opp døren, og satte det fra meg rett innenfor døren. Kari og Helene skulle begynne på jobben neste morgen, så jeg stakk innom Helene på hjemveien og ga henne nøklene til huset.

"- Er huset helt tomt?" spurte hun. "- Helt tomt, så ta med dere en krakk eller noe så dere har å sitte på når dere tar kaffepause", sa jeg.

Dagen etter hadde jeg bare vært på kontoret i omtrent to timer da telefonen ringte. Det var Helene, og hun sa i veldig korte ordelag at hun likevel ikke ville ta jobben. Da jeg spurte hvorfor, fikk jeg veldig vage svar og en masse unnskyldninger. Jeg begynte å ringe til andre som hadde tatt lignende jobber for meg tidligere, og fikk tilslutt positive svar av noen unge studenter som gjeme ville tjene litt penger. De fikk adressen til det gamle huset, og vi avtalte å møtes der tidlig lørdag morgen. Jeg antok at Kari ville ha tatt unna en del før det, og siden jeg ikke behøvde å bekymre meg om noe spesifikt tidspunkt tok jeg det med ro og regnet med at alt ville gå greit. Men der tok jeg feil!

Omtrent en time senere banket det på døren, og før jeg rakk å svare, kom Kari farende inn av døren. Hun så blek og sliten ut, og var tydelig oppskaket. Hun hev etter pusten og slengte seg ned i en stol.

"- Jeg drar ikke tilbake til det stedet!” sa hun med kraftig ettertrykk, og hun gjentok seg selv flere ganger. Jeg sto med kaffekoppen i hånden og bare måpte. "- Hva i all verden hva slags sted hvor har du vært?” Jeg skjønte absolutt ingen ting."- Det huset, det går ikke an å ta gjort noe der, det er noe ondt i det huset", sa hun,"- Jeg går ikke inn der en gang til. Aldri i verden!”

Jeg pustet ut og senket skuldrene av lettelse. Jeg som trodde at det hadde skjedd noe forferdelig, og så var det bare Kari som var redd for spøkelser. Jeg ga henne en kopp kaffe og ba henne fortelle hva som hadde skjedd. Og Kari fortalte:

"- Jeg hentet Helene etter at jeg hadde levert barna i barnehagen, og vi dro rett til huset og låste oss inn. Vi gikk rundt og så oss om både i første og annen etasje. Vi syntes det var veldig kaldt overalt, så vi satte på panelovnene både i stuen nede og på de store rommene oppe. Så tok vi med oss hver vår gardintrapp og begynte å arbeide på kjøkkenet. Jeg hentet fra bilen den lille kassettspilleren jeg hadde tatt med, tenkte det kunne vært fint med musikk mens vi jobbet. Da jeg kom inn igjen, sto Helene vettskremt i en krok på kjøkkenet. Hun var likblek i ansiktet, og hun stammet fram at noen hadde dyttet til henne mens hun sto oppe på gardintrappen. Hun hadde holdt på å falle, og hadde gått ned. Da hadde hun kjent at noen pustet på henne, og hun hadde hørt noen puste like ved siden av henne. Hun ble veldig redd og ville ikke være i huset lenger. Jeg ble nødt til å kjøre henne hjem. Jeg dro tilbake til huset og prøvde ikke å tenke på det mer. Jeg spilte høy musikk, så jeg skulle slippe å høre "noe annet". Jeg ville jobbe i fred. Men plutselig ble det helt stille. Jeg trodde kassetten hadde røket, så jeg gikk for å sette inn en annen kassett. Da så jeg at kontakten var dratt ut. Jeg trodde at Helene hadde kommet innom en tur igjen, så jeg gikk rundt og ropte på henne. Siden jeg ikke fikk noe svar, gikk jeg ut for å se om bilen sto utenfor. Det gjorde den ikke. Siden jeg ikke hadde låst døren etter meg, regnet jeg med at noen hadde kommet seg inn og var i huset, ja, kanskje gjemte de seg for meg? Jeg ble ikke redd, bevares, det var jo midt på blanke formiddagen, men jeg ble sint. Jeg trampet opp trappen til annen etasje mens jeg kjeftet høylydt. Jeg gikk fra rom til rom og kikket i alle skapene, men det var ingen der. Jeg gikk ned igjen, men midt i trappen ble jeg møtt av en kraftig "kaldfront", vet ikke hva annet jeg kan kalle det. Det var som å gå på en vegg av stiv frost. Jeg ble så forskrekket at jeg ropte ut: ”- Herre Jesus, herre Jesus!” Da jeg kom meg gjennom kuldegufset, løp jeg inn på kjøkkenet og prøvde å roe nervene. Jeg satte meg ned på plaststolen som Helene hadde tatt med, og prøvde å finne på en naturlig forklaring. Å se på vaskeutstyret og kassettspilleren ga meg en slags beroligelse. Det hørte ikke til huset, det kom utenfra og var virkelig, og det ga meg trøst på en måte. Jeg ble sittende en stund og alt var stille."

"- Ingen skal få skremme meg ut herfra før det passer meg å dra,” sa jeg høyt til meg selv.

"Så fortsatte jeg med arbeidet, men uten å sette på musikk, for nå ville jeg høre det hvis det var andre i huset. Jeg hadde låst ytterdøren, så hvis noen ville inn, måtte de ringe på eller ha nøkkel. Jeg hadde vel holdt på i en times tid, da jeg hørte noen komme ned trappen fra annen etasje. Jeg løp ut i hallen, men ingen var å se. Men nå sto jeg og så på trappen og hørte tunge skritt nedover, og "isfronten" gikk like forbi meg. Skrittene gikk mot kjøkkenet, og jeg hørte skapdører bli åpnet og lukket, jeg hørte klirring av tallerker og kopper, enda det ikke fantes noe slikt på kjøkkenet. Det eneste var min termos som sto på kjøkkenbenken. Jeg våget meg mot kjøkkendøren, drevet mer av nysgjerrighet enn av mot. Skulle jeg endelig få se et spøkelse? Jeg hadde lest at spøkelser ikke kan skade noen, men jeg var likevel ganske skjelven da jeg gikk inn på kjøkkenet. Jeg så ikke noe spøkelse, og lydene hadde stilnet, men det var en merkelig uro i luften, som om luften skalv. Og det var veldig kaldt. Jeg tror jeg sto og holdt pusten, og jeg lyttet intens for å høre om noen andre pustet i rommet. Det var jo det som hadde skremt Helene. Men jeg hørte ingenting mer, og begynte å bli mer avslappet. Jeg skal gjøre denne jobben, tenkte jeg trassig. Jeg lar meg ikke forvise av et spøkelse. Jeg følte meg nesten litt overmodig da jeg sto ved vasken og fylte bøtta med nytt, varmt vann. Jeg fikk litt av et sjokk da jeg stengte vannkranen. Da hørte jeg nemlig musikk fra mitt eget kassettbånd. Jeg snudde meg og så på spilleren som i vinduskarmen. Da stoppet musikken. Jeg så at ledningen hang ned og at kontakten ikke var i. Plutselig fikk jeg et kraftig hosteanfall. Jeg hostet og hostet. Det kjentes ut som noe satt fast i halsen, og jeg klarte ikke å få det opp. Nå begynte jeg å bli redd. Jeg prøvde å gripe etter vesken min som lå på benken. Da merket jeg at noen "blåste" på meg, og jeg kunne tydelig høre noen puste tungt like ved øret mitt. Jeg kan ikke forklare hvor forferdelig ubehagelig denne opplevelsen var. Jeg hadde en eneste tanke i hodet mitt, og det var å komme meg ut. Jeg løp ut i entreen, åpnet ytterdøren, og var på vei til å løpe ut til bilen da jeg husket jakken min som hang på en knagg bak døren. Jeg hadde ikke lyst til å gå tilbake for å hente jakken, men jeg visste at bilnøklene lå i lommen så jeg måtte ha med jakken. Jeg rygget tilbake uten å slippe taket i døren, fikk tak i jakken og snudde meg for å lukke døren etter meg. Da så jeg ham. En stor, røslig kar i sort dress og hvit skjorte. Han sto like nedenfor trappen til annen etasje, og selv om jeg ikke så øynene hans visste jeg at han så rett på meg. Det var som om han bare ventet på at jeg skulle gå og låse døren etter meg. Det gjorde jeg, og jeg går ikke tilbake dit! ”

Jeg hadde sittet og hørt på Kari uten å avbryte henne. Jeg hadde kjent både Kari og Helene i mange år. De hadde tatt mange jobber for meg, og det var aldri noen som klaget på arbeidet de utførte. Jeg kunne stole på dem. Og selv om det jeg nettopp hadde hørt virket både uvirkelig og utrolig forsto jeg at det ikke var snakk om innbilning eller fantasi. Så jeg ba Kari gi meg nøklene til huset og sa at jeg hadde fått tak i noen unge menn som ville gjøre jobben ferdig i helgen.

"- Stakkars dem ", sa Kari. "- De er fire stykker, og det er neppe sannsynlig at de lar seg affisere av sånt," svarte jeg og håpet at jeg hadde rett.

Lørdag morgen møtte jeg opp ved huset og ventet på de fire studentene. Jeg hadde ikke lyst til å gå inn alene, så jeg ventet ute ved bilen. Thomas og Erik, de to som tidligere hadde tatt en del jobber for meg, kom i hver sin bil, og jeg låste opp døren. Vi gikk inn i huset. På kjøkkenet sto det en bøtte med rent vann, og jeg forklarte guttene at damen som hadde begynt på jobben hadde måttet dra i en fart på grunn av noe med barna. Jeg ville ikke fortelle noe om eventuelle spøkelser. Det kunne jo skremme dem fra å gjøre jobben. Da de to andre guttene kom ga jeg dem hver sin arbeidsinstruks og ba dem ringe meg neste kveld når jobben var utført. Da jeg kom hjem, så jeg på klokken og lurte på hvor mange timer det ville gå før en av dem ringte. Men hele lørdagen gikk, og jeg hørte ingenting fra guttene. Jeg var lettet.

Ved middagstider på søndag hadde jeg ennå ikke hørt noe fra dem, og jeg valgte å dra til huset for å se hva som foregikk. Det var en enorm lettelse å se to biler utenfor huset. Da hadde de ihvertfall ikke gitt opp og dradd sin vei. For å varsle min ankomst ringte jeg på, og Erik kom straks og lukket opp. Han ble litt forbauset over å se meg. Vi hadde jo avtalt at de skulle ringe meg når de var ferdige. Jeg ble ikke mindre forbauset over å se ham med et fotoapparat i hånden!

"- Tar dere bilder av hverandre mens dere jobber?" spurte jeg spøkefullt og pekte på kameraet. Han hevet kamera og lo:" - Nei, vi prøver å fotografere spøkelser, for her skal jeg love deg at det er mye aktivitet!”

Jeg ble helt paff. Så de hadde altså hatt sine opplevelser i dette huset. De andre tre kom etter hvert til, og de snakket i munnen på hverandre om mannen som gikk opp og ned trappen, inn på kjøkkenet, dyttet dem og hostet på dem, og som de uttrykte det:

"- Han omgir seg med en iskald tåke". Jeg spurte om noen av dem hadde sett ham, men det svarte alle benektende på, det var derfor de ville prøve å få ham på film. "- Hvis ingen har sett ham, hvordan vet dere at det er en mann?” ville jeg vite.

Men guttene var skråsikre i sin sak. De følte ham som veldig maskulin, sint og aggressiv, og alle var enige om at han prøvde å ta dem ut av huset. Om de var redde? Nei, egentlig ikke, men ingen av dem ville ta sjansen på å være i huset alene, selv ikke midt på lyse dagen. De syntes det hadde vært spennende og hadde likevel klart å få jobben utført til både min og eiers tilfredshet.

Da jeg skulle møte eieren igjen, tenkte jeg veldig mye på om jeg skulle fortelle henne noe om dette, men valgte å ikke si noe. Og hun var utrolig glad og lettet over at huset var rengjort og nå kunne legges ut for salg. Det er nesten tjue år siden dette hendte, og huset skiftet eier mange ganger før kommunen kjøpte det. Nå er det aktivitetssenter for ungdom. Og kanskje foregår det fortsatt andre aktiviteter i huset enn de ungdommene sørger for.

Kelly 

Slik blir 2016 for deg! Bestill et personlig årshoroskop fra Henning Hai Lee Yang.

Lesernes egne historier

I denne artikkelserien presenterer vi lesernes egne opplevelser. Har du en opplevelse du vil dele med andre, send oss en epost eller skriv til: Trine Spillum, Magic Magasin, Postboks 263 Økern, 0510 Oslo. Publiserte historier honoreres med inntil kr 1000,-.

Her er flere historier som dere lesere har delt med oss: