Tips en venn på e-post
Vi dro av gårde opp til Krøderen en fin sommerdag sammen med en av barnas venner. Vi badet og koset oss der oppe i den øde skogen, slik vi alltid gjorde når vi var på hytta.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Ved tretiden om natten våknet vi ved at det var et fryktelig bråk utenfor hytta. Så banket det tre ganger på døra. Vi ble veldig redde, og barna begynte å gråte. Vi ropte: - Hvem er det? Men ingen svarte. Vi syntes det var alt for skummelt til å åpne døra for å se hvem det var. Det hørtes ut som tramping på terrassen. Plutselig ble det helt stille. Jeg gikk bort til vinduet for å se om det var noen som gikk der ute, men ingen var å se. Vi roet oss og sovnet fort igjen. Om morgenen gikk vi ut for å sjekke, men vi så ingen ting spesielt.
Vi fortalte ingen om vår nifse opplevelse. Tenkte at kanskje andre ville oppleve noe lignende senere. Jo da, det ukjente ville oss noe, men vi bare ikke forsto det!
Neste hyttebesøk skjedde det også noe, selv om det ikke var så skremmende. Vi var fem personer som ble vitner til det uforklarlige. Plutselig banket det tre ganger på døra mens Charlotte og jeg sto på kjøkkenet og lagde mat. Charlotte åpnet døra, men det var ingen der. Ved tretiden om natten ringte vekkeklokka. Jeg ville stoppe ringingen, men det var ingen vekkeklokke der. Ringelyden fortsatte gjennom luften og ble borte nede i gulvet. Vi forsto naturlig nok ingenting!
Min søster og jeg dro på hytta for siste gang for å selge den. En mekler fra bygda kom for å gi takst og ordne med salget av hytta. Vi fortalte ham om alt det rare vi hadde opplevd der inne i villmarka. - Slike opplevelser er vi vant med her i bygda, svarte han. Da var det hans tur til å fortelle om nisser og dansende, små feer.
Den største opplevelsen av naturånder fikk vi etter at vi gikk ut tidlig om morgenen. Hele skogen var dekket av tåkedis. På trærne rundt omkring var det fullt av orber. Noen var store som en fotball, andre var små, og noen var mellomstore. Min søster gikk ut i en hvit nattserk og liknet mest på et spøkelse. Kanskje orbene og tåkedisen hadde noe til felles med bankingen på døra? Ville naturåndene ta farvel med oss etter mange fine år der inne i villmarken?
Da vi var på vei ut av døra for siste gang, banket det hardt tre ganger i peisen. Var det igjen naturåndenes måte å si takk for besøkene på hytta og at de vil savne oss? Eller hadde det noe med mammas død å gjøre?