Tips en venn på e-post
Moren og hennes tre, eldre søstre hadde reist på besøk til besteforeldrene. Det var meningen at alle døtrene skulle være med, men siden minstejenta ble forkjølet dagen før avreise, måtte hun være igjen hjemme sammen med faren. Selv syntes hun det var leit at hun ikke fikk besøke besteforeldrene, men visste at hun og faren ville få koselige dager i lag hjemme.
Datterens tunge hoste bekymret faren, og etter noen dager bestemte han seg for å dra inn til handelsstedet, der det også var medisinutsalg. Dette betød at han måtte la småjenten være hjemme alene et par timer, men han stolte på at hun ville holde seg i ro i sengen. Da han kom opp på loftet og fortalte at han ville dra for å kjøpe medisin, sa Hildur fra om at hun ikke torde å være hjemme alene i det store huset. Men faren forklarte at om hun skulle bli frisk, var det nødvendig at han dro. Han forsikret henne om at han ville være tilbake så raskt han kunne.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Siden det var mange omreisende rundt i bygdene på denne tida, lovte han å låse døren slik at ingen fremmede kunne komme inn til henne. Hun forsto at faren hadde bestemt seg, og ba om å få ha den lille valpen sin hos seg på loftet mens han var borte. Han kom opp med valpen, og hun fikk også låne den fine bildeboken hans. Faren oppfordret henne til å holde seg i sengen, gjentok at han ville være raskt tilbake, før han gikk ut og lukket døren til loftgangen.
Hildur kunne høre at han låste ytterdøren og gikk ned til nøstet. Da lyden av motorbåten etter hvert ebbet ut, visste hun at det ville gå en god stund før faren ville være tilbake. For å muntre henne opp, hadde han lovet å finne en liten presang til henne på handelsstedet. Både tanken på presangen, og farens ord om at hun var flink jente, gjorde at hun var bestemt på at det skulle gå bra å være alene en stund.
Valpen var både kosete og leken, og de aktiviserte seg i lag en lang stund. Plutselig fanget oppmerksomheten hennes lyden av en stol som ble flyttet nede på kjøkkenet. Den ble dradd langs gulvet, før den ga fra seg noen knirkelyder i det noen satte seg på den. Like etter hørte hun det lille «kneppet» som alltid brukte å komme når varmeovnen i stuen ble slått på. Ledningsnettet i huset var ustabilt, noe som førte til at lysstyrken endret seg når forbruket ble høyere.
Gjennom glass-speilene i soveromsdøren kunne hun se lampen ute på loftgangen, og hun registrerte at lyset brått ble svakere. At dette skjedde, måtte bety at faren hadde kommet tilbake allerede. Men uten at hun hadde hørt lyden av motorbåten? Hun syntes det var litt rart. Kanskje hun hadde vært så opptatt med valpen og leken at lydene ikke hadde nådd fram til henne?
Etter å ha ropt på faren flere ganger uten å få svar, ble hun engstelig. Hvorfor svarte han ikke? Var det likevel ikke han som var i huset sammen med henne? Fornemmelsen av at hun ikke var alene i huset, hadde blitt sterk. Plutselig kunne hun se en skygge ute på loftgangen. Den stoppet opp like inn til soveromsdøren hennes, og Hildur kunne se omrisset av en kvinneskikkelse med langt hår som flommet ned over skuldrene.
Dette ble en fryktelig skremmende situasjon for Hildur, og hun bestemte seg for å ta med valpen og krype inn under senga. Der la hun seg helt innerst ved veggen. Musestille, med valpen knuget tett inn til seg, lå hun og lyttet etter lyder. Ville kvinnen komme inn til henne, og hva var det hun ville? Hjertet banket så hardt i brystet at hun var redd for at kvinnen kunne høre det. Selv det å puste forsøkte hun å gjøre så stille at det ikke skulle høres. Da hun fortalte om hendelsen i godt voksen alder, kunne hun fortsatt ta inn den lammende skrekken over å være overlatt alene til noe hun ikke forsto hva var.
Da faren en stund senere kom hjem, ble han forskrekket over å finne sengen til datteren tom. Han ropte navnet hennes, og da først torde hun å komme fram fra gjemmestedet sitt. Det var en redd og kald småjente som søkte trøst i armkroken til faren, og da kom også tårene og reaksjonen på opplevelsen hun hadde vært utsatt for. Han ble forferdet over å se henne så redd og oppskaket, og forsøkte så godt han kunne å trøste og roe henne ned. Etter en stund ba han henne fortelle om det som hadde skjedd mens han var borte. Han forholdt seg taus mens hun fortalte, og det samme gjorde han også da hun stilte spørsmål i håp om å forstå hva det var hun hadde opplevd.
Da han igjen begynte å snakke, sa han at hun ikke skulle være engstelig om noe lignende skjedde en annen gang. Kvinnen hun hadde sett hadde det ikke bra, men siden «hun ikke var av denne verden» kunne hun ikke gjøre noen andre vondt. Han tilføyde at det hun hadde opplevd, ikke var noe hun burde fortelle til andre.
På barns vis fornemmet hun at det var noe faren holdt skjult for henne, samtidig godtok hun lojalt det han sa. Hendelsen ble derfor hverken fortalt til moren eller til noen andre. Dette resulterte i at denne sterke opplevelsen ble noe hun bar med seg inn i voksen alder, uten at hun søkte hjelp for å bearbeide den.
Mange år senere var Hildur på besøk hjemme hos moren som nylig hadde blitt enke. Da opplevde hun at tiden var kommet for å fortelle moren om hva hun hadde opplevd som barn. Til hennes store overraskelse kunne moren fortelle om et utall lignende historier som hadde funnet sted gjennom årenes løp. Hun fikk også vite at kvinnen en gang hadde hatt en nær relasjon til faren, men at hun døde under tragiske omstendigheter. Tilknytningen kvinnen hadde til huset, eller til personer som bodde der, gjorde at det enten var vanskelig eller kanskje ikke ønskelig for henne å gå over til den andre siden.
Slik blir 2024 for deg! Bestill et personlig årshoroskop