Huset vi leide lå på et lite sted i risikosone for fraflytting, men det var bare ca 20 minutter med bil til nærmeste by, samtidig som stedet bød på det aller nødvendigste av fasiliteter. Huset vi drev og bygget, lå i utkanten av den nærmeste byen, så vi syntes vi hadde fått ordnet oss greit.
Huset vi leide var gammelt og viste preg av at ingen hadde bodd der på mange år. Vi flyttet inn om våren og håpet vi hadde flyttet til vårt nye hjem før babyen ble født, noe som var sannsynlig, siden babyen ikke var ventet før i oktober.
Allerede da vi drev og bar inn kasser og ting fra flyttebilen, reagerte jeg på en sort og hvit hund som i all hast smatt rundt hjørnet og oppover i buskaset på baksiden av huset. Husker at jeg tenkte at det
måtte være naboens hund, og at den sikkert ikke hadde sett fremmede på en stund.
Vi kom noenlunde i orden, og mannen min måtte på jobb. Jeg brukte å jobbe en del i det nye huset. Stadig når jeg kom hjem, reagerte jeg på hunden som var rundt huset, men som forsvant fort da jeg nærmet meg.
Hadde ikke hatt tid til å bli noe særlig kjent med naboene, både på grunn av at jeg var mye i det nye huset, og fordi at dette helst var eldre mennesker som var lite ute. Men jeg var ganske sikker på at hunden hørte til i ett av husene, og så for meg at eieren var skral til bens, og at hunden dermed ble sluppet ut for lufting på egen hånd.
Etterhvert som magen min vokste ble innsatsen min i det nye huset mindre, og jeg var ofte alene hjemme om kvelden. Enten var mannen min på jobb eller jobbet i det nye huset. Jeg satt mye med håndarbeid og så utover sjøen.
Innimellom så jeg hunden løpe frem og tilbake langs sjøkanten. Det var et lite stykke unna, men jeg var sikker på at det var den samme hunden. Den løp fort, bråsnudde etter ca 20-30 meter, for så å løpe tilbake. Dette gjentok seg. En kveld ville jeg gå ned og se hva den løp etter, men innen jeg kom ut, så var hunden borte. Jeg gikk likevel ned til sjøkanten, men så ingenting.
Standkanten så ikke ut til å være trådd på av hverken dyr eller mennesker. Jeg stusset litt over dette, men tenkte at det var vel en bølge som hadde hvisket ut sporene, selv om sjøen var stille der og da.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Ettersommeren var fin, og jeg lot ofte dørene stå oppe utover kvelden. Huset luktet litt gammelt, så det gjorde godt. Av og til kunne jeg høre "tassing" på tregulvet i gangen, tenkte at det sikkert var
hunden, og syntes det var litt koselig at den ville våge seg inn. Den var alltid borte innen jeg kom meg ut.
Hunden så ikke ut til å lide noen nød, men jeg tenkte likevel å prøve og sette ned litt middagsrester til den. Den rørte aldri maten, og filleryen i gangen var aldri hverken sølete eller rotet til, til tross for at jeg hadde hørt at hunden hadde vært der.
Det gikk sent med husbyggingen. Høsten nærmet seg, og kveldene ble mørkere. Dørene ble holdt lukket, og jeg måtte etter hvert fyre litt i ovnen. Veden var i kjelleren med nedgang fra yttergangen. Mannen min pleide å bære opp noen sekker, slik at jeg bare kunne ta fra gangen og slippe å gå i kjellertrappen. Den gang var veden ofte i sekker laget av en slags strie, og når sekkene var tomme, ble de tatt vare på til neste gang man skulle pakke ved.
De tomme sekkene la jeg derfor i et hjørne av yttergangen. Første gang jeg reagerte var da sekken hadde havnet oppå et par sko. Neste morgen, da jeg skulle ha skoene, reagerte jeg på at de var presset helt inn i hjørnet, og sekken lå pent foran dem.
Da neste sekk var tom, la jeg den oppå den første, og etterpå ble de lagt i kjelleren. En morgen jeg kom ned, lå filleryen i hjørnet der de tomme sekkene pleide å ligge. Jeg tenkte at det var
mannen min som hadde hatt hastverk da han tidligere hadde reist på jobb. Men da jeg spurte ham, benektet han dette. Vel var huset trekkfullt, men dette var litt i drøyeste laget. Dette gjentok seg flere ganger.
Etter hvert som fødselen nærmet seg, kom søsteren min for å være hos meg de nettene mannen min var på jobb. Og det ble til at hun kom til å ta siste veden ut av sekken, brette sekken fint og legge den på en stol i gangen. Neste morgen var sekken flyttet til det hjørnet som jeg pleide å legge dem.
Huset ble ikke ferdig til fødselen, så sønnen vår fikk sine første uker i det leide huset. Da vi kom hjem fra sykehuset, så jeg hunden igjen, slik vi så den da vi flyttet inn. Inni gangen hadde nok mannen min slurvet med å ta ned sekkene, for det lå en stor haug med sekker i hjørnet, og det kunne se ut som noen hadde ligget oppå dem, siden det var en fordypning i midten.
#kampanje2#
Dagene var aktive både med babyen og siste arbeidet på huset. Vi flyttet da lillegutt var snaue tre uker. Jeg tenkte lite på hunden, men da vi skulle pakke, kom jeg til å reagere på at jeg ikke hadde sett den siden vi kom hjem med lillegutt. Sekkene fikk også ligge der vi la dem i gangen.
Da lillegutt var ca. ett år, fikk jeg jobb på stedets sykehjem. På sykehjemmet var blant annet stedets mangeårige postmann, og vi kom greit ut av det med hverandre. Han var godt kjent i området og kjente godt til tettstedet vi hadde leid hus i byggeperioden.
Han kunne fortelle at for mange år siden hadde det bodd en familie i huset vi hadde leiet, og det minste barnet på tre, fire år hadde druknet. Barnet hadde antageligvis kommet seg ned mot sjøen og blitt tatt av en bølge og dratt utover, men ingen så hva som hendte.
Familien hadde en svart og hvit hund som også ble savnet. Det ble lett etter jenta både med båt og langs land, men man fant henne aldri. Men 14 dager senere fant man hunden druknet ved et elveos et par hundre meter unna. Familien flyttet fra stedet rett etter dette.
Postmannen visste ikke om hunden pleide å ligge i gangen i vinterhalvåret, men mente det ikke var usannsynlig at på grunn av at området var værhardt.
Jeg synes dette er en fin historie, selv om den er trist. Det var ingenting skummelt eller ubehagelig med opplevelsene. Men det var litt rart at hunden forsvant da vi kom hjem med lillegutt. Kanskje den da kunne slappe av?
Slik blir 2024 for deg! Bestill et personlig årshoroskop
Torild H.