Tips en venn på e-post

På grunn av jobb hadde jeg bare anledning til å kjøre på en lørdag. Utstyrt med tre små hunder i baksetet, dro vi av gårde med forventninger om en fin dag. Det var riktignok ganske kaldt, men det var fint snøføre.

Da vi hadde passert grensen og var kommet opp på fjellet, begynte jeg å merke en litt underlig lukt, men jeg kjørte videre og kom omsider fram til vårt bestemmelsessted, butikken hvor vi hadde tenkt å handle.

Akkurat da jeg skulle slå av motoren, gikk bilen i stykker. Clutchen sluttet å virke.

Tenk om det hadde hendt oppe på fjellet! Min mobil lå hjemme. Den stod til oppladning da vi dro. Til alt hell var det en utrolig hyggelig familie i bilen ved siden av. De hadde handlet og skulle hjem (de bodde i samme by som oss).

Damen i bilen forsikret oss om at vi bare måtte ta det med ro, for mannen og sønnen elsket å holde på med biler.

De undersøkte bilen og tok noen telefoner for å finne et verksted, som ikke alltid er så enkelt på en lørdag. Så hjalp de oss ned til veien og ba oss vente i bilen til noen kom og hentet den.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Det begynte så smått å bli mørkt. Etter hvert ble det veldig kaldt i bilen, men så dukket bestyreren i butikken opp og tilbød seg å hjelpe oss. Han kunne ikke kjøre oss hjem, etter som han var på jobb, men han kunne i det minste gi oss skyss bort til jernbanestasjonen.

I forvirringen hadde vi helt glemt at vi kunne ta toget hjem! Vi satt i venterommet noen timer inntil et stappfullt tog dukket opp, men det var da heldigvis plass til oss, altså min gamle tante, meg, og tre hunder.

Turen hjemover gikk fint, og etter noen timer var vi vel hjemme igjen. Men jeg gjorde meg noen tanker om alle de utrolig hjelpsomme menneskene og de spesielle situasjonene vi møtte den dagen. Det var som om luften var fylt av engler hele tiden.

På grunn av jobb og julefeiring, fikk jeg ikke hentet bilen før over nyttår. Dette var også en lørdag, enda kaldere enn den første. Jeg tok toget over grensen til Sverige, og ved ankomst var det ca 30 kuldegrader.

Jeg hadde ingen anelse om hvor verkstedet lå, og jeg så heller ingen som jeg kunne spørre om veien. Men så oppdaget jeg et gatekjøkken like ved, hvor det var to utrolig trivelige damer, og den ene kjørte meg like godt til bilverkstedet.

Eieren var på helgebesøk hos kjæresten i Norge, så han hadde bedt sin søster ta imot meg, så jeg kunne få med meg bilen. Vel, det var lettere sagt enn gjort. Det var umulig å få start på den på grunn av kulden. Hun allierte seg med noen hun kjente, og de satte i gang med en redningsaksjon som bestod av varmeteppe og frostvæske m.m.

Ettersom jeg måtte vente litt på bilen, gikk jeg og handlet. Jeg hadde mer eller mindre belaget meg på å ta toget hjem igjen, og i mellomtiden skulle jeg få kaffe og kaker hos søsteren. Men da vi møttes til avtalt tid, ble vi enige om at vi skulle forsøke en gang til.

Da fikk jeg start på bilen, og jeg kunne kjøre hjem! Det var allerede begynt å mørkne. Jeg hadde tenkt å kjøre over fjellet, som jeg ellers gjør, men hun anbefalte meg å kjøre gjennom skogen.

Det tok ikke lang tid før jeg begynte å angre på den beslutningen. Riktignok var veien brøytet, men ellers var det bare trær tynget av snø på begge sider. Jeg så et par mørklagte hus, ellers bare trær og snø hele tiden.

Jeg møtte ingen biler, og jeg så ingen mennesker. Hadde jeg kjørt over fjellet, ville jeg ha møtt andre biler, og jeg ville ha visst hvor jeg var. Jeg kjørte og kjørte, og det ble mørkere og mørkere. Jeg begynte å lure på om jeg kunne ha kommet på avveie, men jeg hadde heller ikke sett noen sideveier.

Etter hvert begynte jeg seriøst å vurdere om jeg skulle legge meg å sove i bilen og så kjøre videre neste morgen, men jeg ville gjøre et siste forsøk. Jeg stoppet bilen og tok fram et kart fra hanskerommet og fant ut at jeg måtte være på riktig vei.

#kampanje2#

Jeg fikk øye på et halvveis nedsnødd skilt. Jeg gikk ut og oppdaget til min glede at det stod "Riksgräns" på det. Like etter kom jeg ut av skogen og var snart tilbake på kjente trakter. For en lettelse! Snart kjørte jeg nedover dalen på fint snøføre.

Da hendte det som er noe av det sterkeste jeg har opplevd. På en strekning på ca 100-150 meter var snøen forsvunnet. Det var speilblankt som på en skøytebane! Jeg mistet kontrollen over bilen. Den fortsatte på tvers nedover veibanen, og det var umulig å rette den opp.

Akkurat da kom en bil oppover i motsatt kjørebane. Jeg var fullstendig paralysert. Jeg satte i et skrik og tenkte at nå kolliderer jeg, for jeg var på full fart inn i siden på denne bilen.

Så hendte det noe helt spesielt: Noen tok kontroll over bilen og rettet opp rattet, så jeg kom på rett kjøl! Det var ikke meg, selv om jeg tilsynelatende var alene i bilen. Jeg var stiv av skrekk.

Den andre bilen forsvant oppover veien. Jeg kunne igjen fortsette på fint snødekke nedover, men jeg var fullstendig rystet av opplevelsen. Noe sånt hadde jeg aldri opplevd. Også denne dagen hadde jeg masse engler med meg.

Hilsen I.

Slik blir 2024 for deg! Bestill et personlig årshoroskop