Tips en venn på e-post
Da jeg skulle returnere i min lille bil dagen etter, satte det inn med et snøvær uten like. Sikten var såpass dårlig at jeg valgte å ta en omvei for å komme ned i bygda. Jeg kjørte i et flatlendt område, i motsetning til snarveien på den andre sida av dalen som var stupbratt og uoversiktlig. Vindusviskerne holdt så vidt unna snøfillene, og jeg så kun merkestavene langs seterveien i et hvitt inferno.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Etter en stund ble sikten så dårlig at jeg havnet ut på ei myr, hvor jeg ble stående bom fast. Dette var et område hvor man av og til kunne støte på saueflokker på beiting om sommeren. Mobiltelefon hadde jeg ennå ikke. Jeg tenkte at jeg måtte belage meg på å bli der i ødemarka på ubestemt tid, men jeg hadde mat nok for en stund. Kanskje ville noen oppdage meg her på vei til hyttene sine noen kilometer unna? Kjentfolk ville nok ikke komme kjørende før de var sikre på at veien var farbar igjen.
Jeg skulle ikke bekymre meg lenge før en stor bil, med alt nødvendig utstyr til å dra meg opp på veien igjen, plutselig dukket opp. Dette var jo som bestilt! Men av hvem? Ingen kunne vel vite om min ensomme ferd ut på ei myr? Jeg hadde ikke snakket med noen på stedet, og i nabohyttene var det ennå ikke kommet påskegjester.
Nå gjorde redningsmannen tegn til at han skulle kjøre foran meg. Det fungerte bra, og jeg var takknemlig for å få følge fram til sideveien som førte til et kollektiv som lå i et skogholt. Jeg mente mannen måtte høre til der, og derfor kom til å forlate meg på hovedveien. Men nei, bilen fortsatte helt til jeg kunne skimte hovedveien nede i bygda som var fri for snø. Da stanset bilen foran meg. Det hadde omsider sluttet å snø, sikten var god, og det var midt på lyse dagen.
Men det som nå skjedde har jeg ingen forklaring på. I det jeg skulle gå bort til sjåføren, forsvant bilen rett foran øynene mine. Den kjørte ikke av gårde, men ble bare borte. Jeg ble sittende en stund for å samle meg, men redd var jeg ikke. Mange spørsmål fór gjennom hodet mitt. Hvem var denne hjelperen? Jeg hadde jo ikke fått takket!
Hendelsen gjorde stort inntrykk på meg. Jeg undersøkte litt rundt omkring, blant annet kollektivet, og fikk vite at ingen bodde der. Det var nedlagt for lenge siden.
Er det nå slik at man har en hjelper eller flere, så kom hjelpen i absolutt rett tid for meg.
Hilsen G.