Tips en venn på e-post
Jeg vokste opp i et lite 70-talls trehus med to stuer, ett kjøkken og en gang som hadde to trapper - og dører. Trappen som førte til loftet hadde to trinn og en liten firkantet avsats, før en trapp på 85-90 % stigning førte rett opp til en liten, smal gang.
I denne gangen var det to dører på hver side som førte til hvert sitt soverom. På høyre side var et større soverom for voksne, og til venstre et mindre rom plass til oss tre barna.
Den andre trappen førte ned til en grov kjeller som hadde tre rom. Hovedrommet var størst og inneholdt en brønn som lå i enden av rommet. Denne forsynte oss med vann. Ene døren førte inn til kjøkkenet, mens den andre førte ut til et vindfang som inneholdt frysere, noen smale vinduer og en enkel brun tre ytterdør.
Vi hadde to stuer, og bak ene veggen i stua, gikk trappa opp til loftet og ned til kjelleren. Det var lytt i huset og lett å høre når noen gikk over gulvet.
Huset lå i naturskjønne omgivelser, med skogen og fjellet i bakgrunnen, og store sletter i forkant. Nabolaget var gamle bondegårder som huset kyr i mange generasjoner, og bonden slo gress helt nede ved elvebredden.
Terrenget var stigende fra elvebredden og ente bak huset i et høyt fjell. Fjellsiden hadde stier som førte innover i skogen, hvor det hadde vært beboelse i tidligere tider, før jeg ble født.
I dette huset hadde det skjedd en tragisk ulykke, lenge før jeg kom til verden. Huset var bebodd av en mann, kone og deres sønn. Etter ulykken kom huset for salg, og vi flyttet inn da jeg var to, tre år gammel sammen med mine to søsken og våre foreldre.
Det gikk noen år før mine søsken og jeg merket at det var noe rart med huset. Vi hørte lyder, og vi hørte tunge fottrinn av en mann som kom inn. Men da vi åpnet døren, var det ingen der. Det gikk kaldt nedover ryggen, alle hårene på kroppen reiste seg, og jeg følte at jeg kunne ”se”/føle en mannlig person ute i gangen. Dette skjedde mange ganger.
Da vi var hjemme, kunne vi høre det romsterte oppe på loftet, og da vi hadde lagt oss på kveldene, kunne vi høre at noen kom inn i gangen nede og gikk inn på kjøkkenet eller ned i kjelleren. Vi barna spurte foreldrene våre hva dette var, fordi vi var redde.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Foreldrene våre bortforklarte det hele med at huset var så gammelt og laget knirkelyder som hørtes ut som fottrinn. En stund ble vi beroliget med dette, men etter hvert som hendelsene ble mer hyppige, og vi ble eldre, skjønte vi at det var noe annet som ikke kunne forklares.
Senere fikk vi høre om det som hadde skjedd i huset før vi kjøpte det og flyttet inn. Mannen i huset hadde problemer. Dagen før ulykken skjønte kona at det kom til å skje noe, og dagen etter mens mannen var borte tok hun med seg sønnen og reiste bort til et sted som mannen ikke viste om.
Da mannen kom hjem og ikke fant konen og sønnen, tok han sitt eget liv ved å skyte seg selv. Noen mente dette skjedde oppe på det soverommet som mine foreldre hadde, mens andre mente det hadde skjedd i kjelleren.
Vi ble fortalt at kona hadde reddet seg selv og sønnen ved å dra bort. Mannen hadde dagen i forveien bestemt seg for å ta livet av sin kone og sønn, før han tok livet av seg selv.
Jeg tenkte mye på denne mannen og hørte at han gikk rundt i huset. Noen ganger i gangen eller han kom helt inn på kjøkkenet, og andre ganger gikk han ned i kjelleren eller opp på loftet. Oppe på loftet kunne man høre at han gikk inn på foreldrene mine sitt rom.
Etter hvert ble jeg vant til dette, satt bare og lyttet, prøvde å forstå hva som egentlig hadde skjedd mens han levde. Jeg prøvde å sette meg inn i hans sko.
Da jeg var ni år, fikk jeg lov til å være alene hjemme i noen timer etter skolen, før mor kom hjem. Jeg var veldig stolt over å få den tilliten. Sammen med meg hadde jeg vår hund ”Heidi”, en rolig og godmodig sjefertispe, som var alles venn.
#kampanje2#
Da vi hørte trinnene komme, satt jeg og ”Heidi” tett sammen for å trøste hverandre. Jeg ba stille om at mannen ikke skulle komme inn på kjøkkenet og stua, der vi befant oss. Jeg var virkelig redd, men fikk god trøst av ”Heidi”. Jeg fikk bekreftelse på at også ”Heidi” hørte det samme som meg.
Hun spisset ørene, peip og fulgte med på hvor trinnene tok veien opp loftstrappen og inn på foreldrene mine sitt soverom. Jeg tror jeg pustet lettet ut over at han ikke kom inn der vi satt. Dette skjedde flere ganger når jeg var hjemme alene sammen med ”Heidi”. Etter hvert ble jeg tryggere og ikke så redd.
En dag hørte jeg mannen kom ”hjem”. Han virket bestemt og målbevist. Han gikk alltid opp på soverommet på denne tiden av dagen. Det hørtes ut som han dyttet på kasser, møbler og romsterte noe forferdelig der oppe. Det hørtes ut som om han var skikkelig sint for å ikke finne det han lette etter.
Så hørte jeg harde, sinte trinn ned lofttrappen, bortover gangen og ned kjellertrappen, og så ble det stille. Helt stille! Da forsto jeg. Han hadde kommet hjem fra jobb, ikke funnet kona og sønnen hjemme, lette etter dem, og blitt skikkelig sint for at han ikke fikk gjort det han hadde planlagt dagen i forkant.
Gått ned i kjelleren og skutt seg! Den dagen visste jeg at det var ikke på loftet han hadde skutt seg, det var i kjelleren…
Jeg spurte en eldre nabo som kjente mannen om hvordan han var som person. Jeg følte at mannen som gikk igjen plagdes med nervene (psykisk), var en striks og streng mann som var fast bestemt på å ta livet av sin familie før seg selv. Da dette ikke gikk, ble han rasende og følte seg svektet.
Naboen fortalte meg at mannen som gikk igjen hos oss ikke var noen enkel mann da han levde. Han var streng og bestemt, han plagdes psykisk, og det var ikke lett for hans kone.
Det var første gangen jeg erfarte at jeg fikk ”kontakt” med noen som er døde og som jeg ikke kjente.
Etter min bestefars død, pleide vi å dra til kirkegården for å vanne, og da tok vi med blomster vi selv hadde plukket. En dag fant vi graven til mannen som hjemsøkte vårt hjem, og vi satte blomster der også, for vi følte liksom at vi kjente ham.
Noen ganger da vi sto ved graven hans, kunne vi kjenne en dragning ned mot graven hans, og gravsteinen liksom ”falt tilbake”. Vi ble svimle og låst fast på en merkelig måte, og jeg følte en ondskap og et sinne hos ham. Etter så mange år, var han fortsatt sint der han lå! Etter dette distanserte jeg meg fra den sinte mannen og besøkte ikke graven hans mer.